You think it's justifiable, I think it's pretty cruel. And you know you lie best when you lie to you

En av livets små plager som ligger på topplisten, må jo være papirkutt og å bite seg selv i tunga? Jeg klarte å gjøre sistnevnte, og nå svir det hver gang jeg skal spise noe eller drikke noe som ikke er vann. Denne uken har gått til å gjøre meg ferdig med e-læringskurs og å se på et par videoer som beskriver anatomi. Har også redigert notatene mine, og deretter skrevet de ut på papir. Nå har jeg begynt å lese litt igjennom, og på en måte føles det litt ut som om jeg leser til en prøve. Det er faktisk ganske vanskelig å ikke prøve å memorisere notatene, for det sitter så langt inni meg å gjøre nettopp det. Siden det har vært en litt mindre travel uke, så har jeg hatt mye mer tid til strikking, hvilket gjør meg glad. Det er noe veldig beroligende med å strikke. Samtidig så ligger jeg jo teknisk sett på etterskudd dersom jeg skal være ferdig med teppet innen en måned. Jeg er ferdig med 2/3 av teppet, så jeg er jo veldig fornøyd med det. Dessuten er det ikke et prosjekt som egentlig haster. Mens jeg har strikket, har jeg sett på Netflix-serier. Så på et par episoder av "I am a killer", og det var veldig interessant. Men så ble det rett og slett litt for trist for meg, fordi at de fleste av de kriminelle som vises kommer fra dårlige og eventuelt forferdelige barndommer. Det er ingen unnskyldning for å drepe noen, men for meg så er det en stor påminnelse at byrder ofte følger de som allerede har byrder, og goder følger de som har goder. Det er frustrerende, for jeg skulle så gjerne ønske at verdenen var et mer rettferdig sted. Det føles veldig vanskelig å være positiv når du stadig ser hvor mye ondskap det finnes i verden. Derfor er det ganske viktig for meg å se etter positive nyheter også. Jeg byttet derfor til å se på serien "Diagnosis from New York Times". Det er kanskje interessant for meg som jobber med sykdommer, men jeg tror ikke du trenger å være interessert i sykdommer for å like TV-program som Dr. House o.l. Jeg synes ihvertfall at det er en veldig bra serie som jeg håper får flere sesonger. Det er liksom ikke så mange episoder i en sesong, og jeg har bare et par episoder igjen før jeg har sett hele sesongen. Så det er kjipt. Det har vært ganske fantastisk vær i denne isoleringperioden, og jeg har faktisk hatt litt lyst til å drive med hagearbeid. Men jeg tror kanskje det er litt tidlig å gjøre det ennå. Derimot har motivasjonen til fysisk aktivitet faktisk vært tilstede, og på onsdag gjorde jeg en relativt utfordrende treningsøkt. Kjente det ganske godt i kroppen dagen etter. Skal forhåpentligvis få til en treningsøkt i dag også, men jeg vet ikke helt hva jeg vil gjøre ennå. Jeg dro for å handle i dag, og jeg var litt spent på hva jeg ville oppleve i butikkene. Det er så mange endringer fra dag til dag, så jeg vet aldri helt når panikken plutselig slår inn i befolkningen. Panikk er i mine øyne et ganske farlig fenomen, der folk slutter å tenke rasjonelt. Det primitive slår inn, og det skjer liksom en regresjon i mennesket, hvor vi oppfører oss mer som dyr. Heldigvis var det ikke slike tilstander på kjøpesenteret, dog jeg så at alle spisestedene var stengte. Ellers var det selvfølgelig litt mindre av enkelte varer i butikk siden det er så mange som kjøper mer enn vanlig. Det var merkelig nok nesten tomt for ost. Fikk kjøpt med meg alt på handlelisten min før jeg returnerte hjem. Hadde videosamtale med Monchita og Lumba for å høre hvordan det gikk med de. Lumba bor rett i nærheten, men Monchita bor i en helt annen by som student. Lumba er visst ikke så påvirket av koronaviruset, annet enn at han har hjemmekontor. Monchita er også selvisolert, men er nok i større grad påvirket grunnet at hun er student. Pappa er midlertidig permittert, Lynx har vært nødt til å stenge bedriften hennes i den tiden myndighetene har bestemt, og Mog vet jeg har mottatt mindre prosjekter. Så det er jo flere i familien som er ganske påvirket av situasjonen. Det er jo klart at alle er påvirket av viruset, uavhengig om du er en av de som permitteres eller om du fortsetter å jobbe. Dette påvirker hele samfunnet, og verdien på kronen faller. Det føles litt ut som om vi går mot en økonomisk krise; og det jeg husker er det viktige i slike situasjoner, er å faktisk bruke penger slik at hjulene går rundt. Jeg bare er litt usikker på hva jeg bør bruke penger på? 

I need a new angel, a touch of someone else to save me from myself

Jobb var spesielt fordi det er klart at avdelingen driver og forbereder seg på å måtte ta i mot pasienter med virus. Så jeg følte at jeg ventet på at noen skulle komme, samtidig som at jeg skulle gjøre det jeg vanligvis gjør. Skulle egentlig jobbe på kvelden, men ble forskjøvet til natt. Det gikk overraskende bra, fordi jeg hadde relativt rolige og stabile pasienter. Videre var det ikke så mange blodprøver jeg måtte ta på morgenkvisten. Jeg hadde også en god kollega, og vi var mer bemannet enn vanlig. Så ja, jeg var veldig trøtt på slutten av vakten, men da hadde jeg jo også døgnet. Fikk ikke til å sovne før jeg skulle på nattevakt, men slik er det bare. Det som er kjipt med netter, er at jeg på en måte ødelegger to dager; både dagen jeg går på vakten og dagen jeg går av. Jeg utsatte søndagens oppgaver til i dag, så jeg har hatt en svært produktiv mandag igjen. Det var godt å få vasket kjente jeg, også har jeg faktisk hengt opp klær til tørk ute! Jeg har falt av treningsvognen, og jeg vet ikke om jeg skal akseptere det og ta litt pause, slik at jeg forhåpentligvis ønsker å trene igjen selv. Eller om jeg skal tvinge meg til å gjøre det, fordi jeg vet at jeg blir fornøyd etterpå. Og det kan kanskje føre til at jeg blir mer motivert. Får se hva jeg velger å gjøre. De siste dagene har det naturligvis blitt litt mer tv-titting, og jeg har sett på Pandemic på Netflix, samt Scandinavian Star på NRK tv. Begge er veldig fascinerende, dog jeg kanskje er mest interessert i sistnevnte. Det er en så utrolig merkelig sak som nå i etterkant selvfølgelig føles helt feil ut i hensyn til det meste som ble gjort. Men så er det faktisk tretti år siden det hele skjedde, og det er faktisk en stund siden hvis jeg tenker på hvordan verdenen var da jeg vokste opp. Hverdagen føles fortsatt litt merkelig ut, for ting endrer seg så fort. Nye regler og råd som man må forholde seg til. Har aldri fulgt med på nyheter så mye som jeg gjør nå, og det føles ut som om alt som gjøres i livet på ett eller annet vis handler om viruset. Nei, nå har jeg bestemt meg for å gjøre treningsøkt! Det blir nok bra, og jeg tror kanskje det er spesielt bra med fysisk aktivitet nå som så mange er hjemme. Bra for kroppen, men kanskje viktigere akkurat nå; bra for sinnet. 

make a wish and close my eyes 'cause anything could happen under stars

Jeg kjøpte disse solbrillene for noen dager siden, og jeg synes de både ser veldig kule ut, samtidig som man kan se dum ut. Det er en sånn balansegang. Begynner jo å bli såpass gammel at enkelte ting i butikkene bare blir for ungt for min del. Det er for kult og hipt. Samtidig så synes jeg at man skal kunne gå i alt man selv ønsker, men det er en forskjell på å virkelig eie det, og å bare følge trender. De siste døgnene har jeg falt tilbake i en vane med å legge meg etter midnatt, hvilket er veldig dumt. Som konsekvens sover jeg dårligere, og de to siste døgnene har jeg våknet flere ganger på natten. Det bare synliggjør hvor god søvn jeg faktisk har hatt siden jeg kom hjem fra Warszawa. Tingen er jo at jeg til tider har dårligere søvn, så det kan jo bare være en slik periode. Søvnen min kan påvirkes av hvor jeg befinner meg i syklusen, men også av ytre faktorer. Akkurat nå leser jeg veldig mye mer nyheter enn vanlig, og jeg er en som prøver å unngå nyheter for å ivareta min psykiske helse. Imidlertid synes jeg at vi akkurat nå er pliktet til å følge med på nyheter i hensyn til viruset som er ute og går. Jeg har synes det har vært litt vanskelig å vite hva jeg skal føle i hensyn til koronaviruset. På en side har jeg vært opptatt av at man må fortsette å leve livet, og forsøke å bidra til at samfunnet går rundt. Vi er kanskje et relativt rikt land, men det betyr ikke nødvendigvis at vi er immun mot en økonomisk krise. På en annen side er jeg jo faktisk helsepersonell som har godt av at alle trår forsiktig og heller tenker føre var. Jeg er ikke redd for å smittes for min egen del. Det handler heller om at jeg kan utgjøre en risiko for sårbare mennesker. Videre er det faktisk krise om helsepersonell smittes og settes ut av spill. Det er jo faktisk ikke slik at det finnes et helt lager av personell som kan steppe inn dersom noen blir syke. I stedet blir det sannsynligvis mer belastning på de enkelte, og det er veldig kjipt å tenke på. Spesielt fordi vi allerede er veldig belastet. Det er ikke slik at de pasientene som vanligvis er syke plutselig forsvinner og lager plass til de som har koronavirus, så hvis det er veldig mange som blir såpass syke at de har behov for innleggelse, så blir det spreng på kapasitet. Det er vanskelig å vite at vi går inn i en hverdag hvor man i mye større grad må triagere og vurdere hvem som isåfall er verdt å redde. Akademikeren i meg synes det kan være et spennende fenomen å forske på, hva som blir konsekvensene av viruset. Hva skjer med den psykisk helsen nå som alt dette foregår, hvordan går det med legene som må ta avgjørelsene, hvordan går det med helsepersonellet når det er forventet en overbelastning? Det er så mange spørsmål. Det er jo en veldig merkelig hverdag akkurat nå, spesielt med alle tiltakene som er satt igang. Har ikke vært på jobb på en stund nå, så da blir det veldig spennende å dra på jobb i helgen, og se hvordan ting har endret seg. Planen for i dag er å gjennomføre så mange e-læringskurs som jeg orker uten at konsentrasjonen blir svekket i såpass stor grad at det ikke lenger er hensiktsmessig å utføre slike kurs. Ellers håper jeg på å få strikket litt, siden jeg har begrenset aktiviteten i stor grad siden jeg begynte å forberede meg til ny jobb. Det er tross alt rundt en måned til det blir et nytt familiemedlem, og nå tror jeg faktisk ikke at jeg rekker å ha teppet ferdig inntil da.