Boy I want you, not allowed to. You have someone that loves you

I had a rather boring lecture today-- well, mostly the lecturer was unorganised, tried being pedagogical but didn't succeed, and assumed people would understand. And when she realised we didn't, she barged on, saying "it's not so important". I don't think I heard anything the last two hours, and it's the first time I've felt this about a lecture for years. It's annoying, because you're essentially wasting hours. It's a rather heavy subject as well, so the reading is not so pleasant. But it's mandatory, and vital for the group project-- the project Carmila and I haven't found group members for. The deadline to having a group is tomorrow. So that's another stressor to my life. Yesterday I was kinda decided on not doing any exercise, but then I did a last minute session, a new routine. So although I didn't exercise for as long as I usually do, I'm fairly pleased that I managed to push myself to do something. It's a hard thing to be able to do, and sometimes you don't manage. Today is a perfect example of a day where I just want to go to bed and not do anything. My head feels rather sensitive, and not far off from a headache, but I honestly don't have time for a break now. So I'm going to do a few chapters of reading. In comparison to a lot of other students at the moment, I have a rather manageable stressload. My exams have been split up, which means I haven't had to put all my stress into one exam. And for that I am hugely grateful, because I know how tough it is to sit revising day and night until you want to cry. Small things like that makes things a bit brighter, and I know that even in a day I'll feel a lot better. Thoughts that have been running around my head today will be thought through by tomorrow, and my brain will accept what is. It's like when you feel like there's a thousand things you have to do, and there's not nearly enough time. And maybe it isn't time for everything, but sitting down and either thinking of them or writing the things down will make it easier to organise your thoughts. And sometimes you might realise it wasn't as much as you thought, and you'll manage it fine. Other times you find that you'll have to prioritise something, and lose something in order to manage all of it. Regardless, it slows down the panic. I imagine it's like bingo, where the thoughts are the balls in the tumbler. They're many, and they're in motion, hard to have an overview. But once the bingo caller stops the tumbler, takes out a ball, it's like you stop the motion of your thoughts. And taking out a ball equals writing down a thought. Slowly, doing this to all of the thoughts going around, you reach a calmer state. Sorry, this analogy might just make sense for me, as my brain is a strange place to be. Also, I really ought to use my brain for reading. 

whoever said it was easy must have had it pretty good

Jeg var skrubbsulten etter dagvakten min i går, og jeg gikk selvfølgelig i butikken og plukket med meg alt som fristet. En liten sjokoladebar ble byttet ut med en pose Smash, kjøpte en drøss med epler, også en pakke friskis. Kjøpte også mat da-- hensikten med turen til butikken var å kjøpe brød. Fant dessverre ikke noe spiralloff, så blåbærgeleen må vente i fryseren. Jeg satte meg akkurat ned for å spise kyllingen og salaten min, da telefonen min ringte fra jobb. Antok at det var noen spørsmål angående dagvakten, men i stedet var det et spørsmål om jeg kunne komme tilbake. Uten å tenke særlig på det, sa jeg "ok, men kan jeg spise ferdig først?". I etterkant tenkte jeg på hvor død jeg var på morgenen da jeg møtte Sugar på vei til avdelingen min, og hun påpekte at jeg så trøtt ut. Også tenkte jeg på at jeg egentlig skulle lese ferdig det siste kapittelet i pensumboken som føles neverending. Dyttet i meg masse smash, før jeg omsider reiste meg fra bordet. Jeg dro tilbake til jobb, og pasientene mine måtte snu seg dobbelt da de så meg. "Er du tilbake?" "Jada, du vet, elsker å jobbe". Det skal sies at jeg tok det ganske chill, og jeg stod i dusjen med en pasient i nesten en time (fiy: når du er sykepleier, så står du innimellom i dusjen med pasienter). Hun gjorde omtrent hele jobben selv, men pratet som en foss. Og jeg var glad for at jeg tok ting med ro, for vanligvis ville jeg ha tenkt "nei, dette har jeg ikke tid til", for som regel har jeg ikke det. Jeg ble forsøkt presset på mat og smågodt som takk av flere pasienter, og opplevde for første gang at noen kastet sjokolade etter meg. Diskuterte også hva som var "sexy" med en nittiåring, fikk en telefon av pårørende som var takknemlig for jobben vi gjorde, og snakket om selvbilde med en ung og gammel. Neida, jeg hadde det egentlig ganske fint i går kveld, og jeg kjente ikke at beina verket før jeg hadde kommet meg hjem. Jeg forsøkte å sove så lenge som mulig i dag, og jeg hadde satt vekkerklokken slik at jeg kunne få sove i ti timer dersom kroppen hadde behov for det. I stedet våknet jeg midt på natten. Heldigvis sovnet jeg fort igjen, og våknet i 8-9-tiden. En av årsakene til at jeg var så trøtt da jeg så Sugar, var fordi jeg ikke hadde funnet ro i kroppen etter kveldsvakten, og jeg lå stortsett bare å døste av fremfor å sove. Det er lenge siden jeg har hatt det slik-- sommerferien har jo omtrent bare betydd godt sovehjerte. Jeg har brukt morgenen min på å rydde og vaske. Nytt sengetøy, mindre støv og nyvasket sminkekoster. Det er et sånt rituale på søndager, som gjør at jeg føler meg mer vel. Det er utrolig fint vær ute, og nå skal jeg straks begynne på lesingen igjen.