Så var det nyttår igjen, og jeg tenkte å fortsette å skrive på norsk til denne høytiden—årets siste dag. Det er nesten litt som å oppsummere livet sitt på dødsleiet. Men i stedet for døden, så er det et nytt år som venter. Til tross for at jeg ønsker å gjøre dette som tradisjon, så kan jeg ikke si at innholdet har noen likheter i det hele tatt. Tvert i mot.
Da jeg skrev nyttårsinnlegget for 2012, håpet jeg på et år som skulle toppe russe-året, reise-året og alt som skjedde da. Må innrømme at det har vært vel mye sutring for at jeg ikke var russ i år. Har en tendens til å leve i fortiden noen ganger. 2013 startet med mørketiden. Det er en metafor for mitt humør—når jeg er ganske deprimerende. I hvertfall på bloggen min, stakkars dere som leser. Det jeg husker mest med vinteren 2013 er at jeg hørte på Tom Odell på vei til praksis hver dag, der jeg måtte sitte og konversere med enkeltpersoner som jeg helst ønsket å unngå å prate til. Ikke nødvendigvis fordi jeg mislikte enkeltpersonene. Men fordi jeg ville høre på Tom Odell og annen musikk for meg selv. Fordi jeg ville ha den lille tiden for meg selv, og fordi jeg ikke liker å prate når jeg er trøtt og det er morgen. Også tegna jeg mye og malte mye. Blir inspirert av mørket, utrolig nok. Det er også dette året jeg oppdaget Kodaline. Og knuste ett av mine favoritt glass (Coca Cola glasset som jeg fikk i gave av ei venninne)—også erstattet jeg det med det nåværende whisky-glasset mitt. Det har vært et innholdsrikt år, og jeg har gjort mye rart.
Året for konserter, kan man jo kanskje si? Jeg har aldri vært et særlig konsertmenneske, men har jo blitt frelst dette året og funnet ut at kanskje det er konserter jeg brenner for? Kinoutgiftene har i hvert fall gått ned, mens konsertutgifter har gått i taket. One Direction er klart favoritten, og jeg kan fortsatt ikke forstå at jeg faktisk har vært i nær avstand fra guttene. I juli klagde jeg på at jeg ville dra på 1D-konsert, og da spurte min eldre søster meg «men har ikke du vært på konsert, da?». Jeg svarte at jo, det hadde jeg jo i mai. Søsteren min rullet øynene, og svarte: «det er bare to måneder siden». «Du forstår ikke,» ville jeg rope da, men innså at det ville være et nytt lavmål, så jeg holdt det for meg selv. Også tenkte jeg litt rasjonelt, og lot skammen overta—ja, hun hadde jo rett. Hadde bare gått to måneder. Men det føltes likevel ut som en evighet. 1D har visst fått en årlig plass i disse blogginnleggene mine. Men det er vel fortjent, ettersom de nærmest er internalisert i hjernen min (og hjertet).
Sommeren, den var varm og god. Jeg spiste ute mer enn jeg hadde råd til, og jeans var byttet ut med shorts. Det ble mye grillmat—nesten til jeg ble lei. Også var det en del bading og familiebesøk og mer grillmat. Den vanlige dynen ble byttet ut med et laken som nesten ble overflødig, det også. Vinduene stod åpne på sommerkveldene, og jeg nøt varmen. Som min lille ferie, dro jeg til Ålesund, mitt favorittsted. Jeg lekte turist med lillesøsteren min, gikk i fjellet og langs stranden, var barnevakt for den energiske nevøen min også var jeg på en bursdagsfeiring med de jeg kaller «ekstrafamilien» min. Jeg gjorde mer enn jeg vanligvis pleier å gjøre, for jeg fikk meg en innstilling om at jeg måtte gjøre det beste ut av alt. Også var det viktigste spørsmålet: «vil jeg angre på det om jeg ikke gjør det?». I de fleste tilfellene var svaret ja.
Høsten bar på nye utfordringer med en ny praksisperiode rett etter skolestart. Og kanskje det var like greit, så jeg slapp å tenke på det faktum at mine venninner hadde kommet i nye klasser. Det var en ufattelig spennende og utfordrende praksisperiode, men som jeg tilslutt ble veldig lei av. Men det er ikke noe nytt. To måneder går fort, men de siste dagene går ufattelig treigt når du venter på endelig å bli ferdig. Plutselig hadde jeg masse frihet, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv. Ble faktisk veldig lettet da skoleoppgavene strømmet inn, og jeg fikk noe annet å fokusere på enn mitt eget liv.
Vinteren- vel, den kom sånn halvveis. Eksamensuken var et helvete, og jeg er glad de dagene er forbi. I forkant av eksamenen hadde jeg igjen mye fritid som jeg brukte på ting jeg hadde ønsker om å gjøre. Også var jeg flink til å lese (i starten, også gikk det nedover med lesingen). Julen har visst vært, men julefølelsen kom vel egentlig aldri ordentlig. Nesten som den ligger under et teppe og venter på å komme ut. Nesten som om hjernen min tror at det snart er jul, når den allerede har vært.
Alt i alt, så har det vært mye personlig utvikling i år. Det er merkelig, for jeg tror jeg har vokst mye i år. Trodde jeg var ferdig allerede, at jeg allerede hadde funnet meg selv. Kanskje jeg alltid har vokst mye, men at jeg aldri har blitt bevisstgjort det? Også føles det ut som om jeg har lært mye nytt ved meg selv. Greia er at ofte sier man «du kjenner meg mer enn jeg kjenner meg selv» (you know me better than I know myself), altså at en ytre person kan kjenne til deg mer enn du kan selv? Ja, i en viss grad. Jeg aner ikke hvilke ansiktsuttrykk og hva jeg gjør når enkelte ting skjer. Det gjør kanskje en annen som bestandig er ved min side. Jeg har brukt mye tid på tenking, ikke at jeg ikke vanligvis gjør det. Men jeg tror jeg har overtenkt, og vært mer filosofisk enn jeg pleier. Og jeg tror jeg har skremt meg selv utallige ganger.
I år tror jeg at jeg har vært inderlig takknemlig. Det var ikke før i stad at jeg innså at jeg kanskje hadde det fra min bror. «Tenk på barn i Afrika!» sier han bestandig. Det er vel derfor jeg alltid får dårlig samvittighet ovenfor ting jeg tenker og ønsker. Derfor jeg alltid tenker på de som har det verre enn meg. Takk for den bror, det er en egenskap jeg hater til tider, men som jeg oftest setter pris på. Da har jeg i hvert fall en puslebit av alle delene som utgjør min person. Jeg satt og så på en video i stad, som handlet om sorg og tap, og jeg ble så distrahert at den røde neglelakken havnet på ringfingeren i stedet for neglen. Poenget er at det er slike ting, sånne påminnelser om at alt ikke er for evig—det er det som gjør meg så innmari takknemlig for mitt eget liv. Dette til tross for at livet noen ganger føles ut som et helvete. Takk for pappa, mamma, storesøstrene, bror, lillesøster, resten av familien og ekstrafamilien, venner og bekjente. Takk, for det er jo dere som har formet meg til den jeg er i dag.
Jeg har ingen håp til neste år—det hørtes svært negativt ut. Det jeg mener er at jeg ikke har noen forventninger til neste år, ingenting er planlagt. Jeg vet ikke hva jeg skal forvente, annet enn at det blir et nytt år med nye utfordringer. Forhåpentligvis lærer jeg mye, og blir mer modig. Det er det jeg ønsker mest.
