Det er ordentlig høst for tiden, og jeg tror jeg faktisk kan begynne å dra ut noen av kåpene og jakkene mine som har gjemt seg i skapet i mange måneder. Jeg har laget min høst-spilleliste som egentlig er en spilleliste jeg redigerer kontinuerlig og gir nye titler. Den het tidligere "vår" og coverbildet var en selfie av meg som satt inne på en strippeklubb med "Mathias"-briller på. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Lewis Capaldi på bloggen, men det er mange. Han lanserte en ny singel, og første gangen jeg hørte den var ved å se på musikkvideoen. Det var et par dager etter lanseringsdato, og selv om jeg tenkte i bakhodet at jeg burde høre på sangen, var det ikke før jeg så et lite videoklipp på Twitter at jeg bestemte meg for å se på musikkvideoen. Jeg tror det er en overraskende og komisk video for de fleste, men spesielt for de som har fulgt han på sosiale medier og kjenner til humoren hans. Han skal ha konsert i byen om to måneder, og jeg vurderte å dra. Men jeg har også allerede sett han varme opp for Sam Smith i vår. I tillegg har jeg en mistanke om at november blir en veldig travel måned for meg. Nå er det uansett utsolgt, så da er den avgjørelsen allerede tatt. I går brukte jeg god tid på å jobbe med disposisjonen til oppgaven min, og jeg lagde separate dokumenter for hvert kapittel fordi jeg hater å jobbe med ett stort dokument. Det er ganske merkelig å tenke på at ett kapittel skal bestå av ordmengden jeg vanligvis bruker på en hel oppgave. Nå tenker jeg at det blir vanskelig å fylle alle de ordene, men når jeg virkelig har kommet meg inn i det, så blir det nok motsatt. Jeg skal prøve å komme meg over kneika, og starte på innledningen, selv om den antakeligvis må skrives om på slutten. Men ett sted må man starte. Donuts-drømmene er fortsatt veldig reelle, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å kjøpe donuts i dag. Årsaken til at jeg helst vil unngå det, er at jeg antakeligvis kommer til å få et par nye kviser. Og akkurat nå synes jeg at jeg har nok kviser. De er riktignok plassert på den ene halvdelen av ansiktet mitt, noe som gjør at jeg kan late som om jeg ikke har kviser hvis jeg bare dekker den halvdelen av ansiktet. Jeg prøver å unngå å pirke, for jeg vet jeg kommer til å få arr. Jeg klarte ikke å unngå pirking med den siste store kvisen min, og nå har jeg et nytt arr på fjeset. Er det ikke merkelig at mennesker stadig gjør ting de vet er dårlig for dem? Jeg fikk i det minste til en veldig bra treningsøkt i går, og jeg svettet såpass mye at jeg kunne fake-cry med svetten som rant inn i øyet. Også har jeg klart å legge meg relativt tidlig de siste dagene, så jeg er veldig fornøyd med meg selv. Det er mange ting i livet som er og kan være frustrerende, men når jeg får til enkelte ting som å opprettholde trening og ha en god søvnrutine, så blir jeg veldig glad. Tror det kan være fordelaktig for de fleste å gi seg en klapp på skulderen for tingene de får til (uansett hvor små de er) fremfor å alltids bearbeide seg selv for alt man ikke har fått til. Min ukentlige to-do liste er stortsett konkrete og realistiske ting, og det er ikke slik at hvis jeg ikke klarer å huke av alt jeg "skulle" gjøre denne uken, at jeg har "failet" denne ukens gjøremål. Vanligvis er det bare et tegn på annen prioritering enn jeg i utgangspunktet tenkte, og jeg lar de stå der inntil jeg får utført hvaenn jeg har skrevet en av de neste ukene (eller månedene).
