My thoughts are so loud, 'cause I just wanna know. Are you gonna keep her?

Noen ganger går jeg rundt i storbyer, og jeg husker klart et sted, et område, men jeg er usikker på om det er i den byen jeg er i. Stockholm viste seg å være et av disse stedene hvor mange av de "stedene, områdene" jeg pleier å tenke på faktisk er. Lørdagskvelden varte til natten. Det skal sies at kvelden startet med at vi gikk inn på feil lokale, til et bryllup. Hilste på en kar som sa "jeg er lillebroren til brudgommen". Det var ikke før vi fikk sett på bordkartet, hvor vi ikke fant navnene våre og jeg leste navnene til brudeparet-- at vi skjønte vi hadde gått feil. Kiwi, Marble og jeg satt og gruet oss til å holde tale, gikk ut for å øve flere ganger, og jeg klarte knapt å prate med andre mennesker. Omsider fikk vi fremført diktet vårt, og vi tok oss et glass champagne for å feire. Jeg lo og smilte så det gjorde vondt i smilebåndene. Det er ganske spesielt å se "ekte kjærlighet" som lillesøsteren til Sugar sa, og det er vanskelig å ikke smile av deres lykke. Vi danset til indiske sanger, som om det var topp 20. Skålte med faren til Sugar, spøkte med faren til den kommende brudgommen. Jeg spiste sykt god mat (tenker fortsatt på det), og fy flate så perfekt med middag ved midnatt. Nei det var en veldig fin kveld, og jeg sovnet halv tre. Våknet fem timer senere for å sette meg på et fly til Stockholm. Vi ankom Scandic (HTL foreverrrrr) Upplandsgatan noe tidligere enn innsjekkingstid, men fikk sjekke inn med en gang. Og da fikk vi jammen meg det største rommet jeg har fått på et HTL-hotell før. Jeg er veldig glad i interiøret til hotellet, og hele estetikken. Nei, det er safe to say at jeg var (er) storfornøyd. En reise er ganske avhengig av reisepartneren, har jeg innsett. Jeg gikk i gjennomsnitt over tjuetusen skritt hver dag med mamma, for hun ville se så mye av Stockholm som hun kunne. Jeg ble litt overrasket over alle områdene jeg faktisk kjente igjen, for jeg kan ikke huske at jeg og kilo-gjengen utforsket så mye av byen. Men etter denne turen kan jeg si at jeg har utvidet mitt kjennskap til byen. Vi bodde i Norrmalm, utforsket Vasastan, Solna, Östermalm, Södermalm. Jeg har vært i utrolig mange parker nå, og favoritten må da være Haga park, men også Observatorielunden hvis du bare ønsker en stille stund med fin utsikt. Rosendals Trädgård er fantastisk fint for blomsterentusiaster som mamma, men også for familier som ønsker å ta en brunch under epletrærne. Også går det an å sitte på en gressplen litt unna, ta av skoene og nyte naturen. Det kan riktignok hende at du hører litt fra Gröna Lund som ikke ligger så langt unna. Skeppsholmen eller Kastellholmen er fantastisk på en varm sommerdag i byen-- masse vind, pause fra støyet og fine omgivelser. Gå oppover mot Södermalm, hvis du vil ha utsikt over byen. Jeg synes Stockholm er finest på en sommerkveld når det er solnedgang, for da er alle gåturer utrolig fine. Det ble ikke akkurat en shoppingtur, men jeg kjøpte meg faktisk to jeans. En rosa og en som er hullete-- begge er litt sånn på kanten av det som er typisk for meg. Men forandring fryder? Etter et noe forsinket fly, kom vi hjem i går kveld. Ler alltid litt når jeg hører på Lover, Where Do You Live på et fly, og hun synger "lover, where do you live. In the sky, in the clouds, in the ocean". Ser for meg at jeg ser ut av vinduet og plutselig ser drømmemannen på en av skyene. Uansett, jeg valgte å sove så lenge jeg klarte i dag, lå i sengen så lenge jeg ønsket. Det er deilig å komme hjem til egen seng, dog jeg må si at hotellsengen fra HTL er en av de beste sengene jeg vet om (inkludert dyner og puter). Bena som har gått så mye de siste dagene har endelig fått pause. Har riktignok ryddet rommet og gjort en liten opprydning i diverse skap. Fikk en mail fra skolen angående mitt brukernavn og passord, og måtte smile da jeg innså at det er det samme fra da jeg tok bachelor. Plutselig føltes ting litt tryggere kanskje. Nå skal jeg fikse litt sånne greier jeg er nødt til å gjøre for jeg reiser avgårde igjen-- få litt orden i livet, være "voksen". Er halvveis inn i tjueårene, og jeg bruker anførselstegn om ordet voksen. Jada. 

I know it hurts to watch me bleeding, can't tell you what I'm needing

Jeg og Oyster gikk nedover Champs Elysees, da jeg så Longchamp på den andre siden av gaten. Sa noe om at jeg ønsket meg en veske, og at jeg syntes at jeg kunne unne meg det. Jeg elsker blått, spesifikt navy blue. Dras mot det både bevisst og ubevisst. Tror fargen gir meg ro i sjelen ellerno. Jeg er også en stor fan av praktiske ting. Ser jo hvor lykkelig jeg ble av mine packing cubes. Vi gikk inn i butikken som var fordelt på to etasjer. Jeg visste hvilken modell jeg ønsket, så jeg gikk egentlig forbi alt annet for å finne Le Pliage Nylon. Jeg fant modellen, og jeg dro den med meg ned til kassen. I køen kom en dame som tok modellen fra meg, da hun skulle hente en fra lageret. I gjengjeld fikk jeg en lapp med informasjon om modellen jeg skulle ha. Da jeg kom til kassen gav jeg lappen og betalte. Men vesken fikk jeg ikke, nei, jeg fikk en ny lapp. Stelte meg i en ny kø, der man skulle gi lappen som viste at en hadde betalt, og deretter få vesken. Det tok lang, lang tid. Mannen foran meg skulle kjøpe en modell for konen, ellerno. Snakket i telefonen mens han pratet med en av de ansatte. Ansatte holdt opp to forskjellige farger, og han pekte på den han syntes var finest. Jeg tenkte at nå er vi i en eksklusiv-butikk. Etterhvert som jeg stod i kø, dannet det seg kø utenfor butikken. Det var visst begrenset med antall mennesker som kunne være i butikken. Hadde lyst til å rope til de ansatte i kassen at jeg bare ville ha vesken min. De trengte ikke å pakke nylon-vesken min i silkepapir. Vi kom oss heldigvis ut tilslutt, men det var på randen til at jeg hadde lyst til å forlange pengene tilbake og gå derifra veskeløs. Heldigvis ventet jeg, og fikk den. Jeg har visst ønsket meg den i flere år, fortalte Kiwi meg (tror det var henne). "Virkelig?" har jeg tenkt. Men det stemmer jo. Vesken er mitt favorittkjøp fra Paris, fordi den er mørkeblå og praktisk. Jeg har hatt den med til strand, og gått ute i pøsregn. Den tåler så mye. Den er ikke for liten, og ikke for stor. Den er perfekt for meg. Er ganske sikker jeg har "Le Pliage Small Tote Bag", og jeg skulle gjerne kjøpt meg en Le Pliage Backpack i tillegg. Oyster pekte ut at de så fine ut, og i etterkant så vi flere som hadde akkurat den sekken. Det får bli en annen dag, dersom jeg snubler over en Longchamp butikk. I dag var jeg på jobb, til tross for at jeg var helt gåen i går. Hadde også egentlig innstilt meg på at jeg ikke skulle jobbe i dag, så jeg la meg egentlig ganske sent. Det var heldigvis ikke like kaotisk som i går, men likevel slitsomt. Det er vanskelig å håpe at jeg slipper å jobbe, ettersom jeg vet at jeg egentlig er nødt til å jobbe. Det slo meg også i dag på vei hjem, at det passer meg veldig å kunne velge når jeg ønsker å jobbe. Luksus. Forhåpentligvis blir det en fridag i morgen. Trenger litt restitusjon med tanke på travel langhelg, og deretter kaotiske arbeidsdager. Gikk rundt på avdelingen og viste bilder av nevøen min fra dåpsdagen hans. Når han retter smilet og latteren sin mot deg, så er det til å dåne av. Han er egentlig ganske ulik sin bror i utseende, synes jeg. Han er rolig, sover mye, og spiser mye. Det er ganske likt broren. Men han smiler kanskje mer. Det var spesielt, for i det han ble døpt, smilte han til presten. "Nå skulle dere sett ansiktet hans," sa presten som også døpte min første nevø. Han er også mer aktiv. Foretrekker å hoppe til alle tider, og helst vendt mot verden når han blir båret da han er så nysgjerrig. Unntaket er når han skal finne morsmelken. Han er lang, var vel over 50 cm da han ble født, og har vokst siden den gang. En kollega spurte meg hvor gammel han var, etter hun hadde sett bilde av han. "3 og en halv måned tror jeg," svarte jeg. Hun fikk sjokk, trodde han var nærmere ett år. Jeg gleder meg veldig til begge nevøene mine blir eldre, se hvordan de utvikler seg og hvordan personligheten deres formeres. Herregud, går igjennom min søster's Instagram, og det er faktisk ikke så lenge siden min første nevø var "liten". Nei nå begynner jeg å bli gammel. Hadde en pasient som sa: "du bor vel hjemme i hus med mann og barn". "Nei," sa jeg, "er nok litt for ung for det ennå, selv om det kunne ha vært en realitet". Han svarte "ja absolutt, det kunne vært livet ditt nå". Jeg tror at jeg skal finne meg noe å spise, også forhåpentligvis starte en Teen Wolf maraton, da jeg ikke fikk sett på noen episoder i går. Hadde i utgangspunktet lyst til å se alt igjen, men innser at jeg ikke tror jeg klarer å gå helt tilbake. Ikke nå, hvertfall. 

"We have multiplied our possessions, but reduced our values. We talk too much, love too seldom, and hate too often. We’ve learned how to make a living, but not a life. We’ve added years to life, not life to years." -Bob Moorehead

I've quite possibly found the most beautiful blog on Tumblr. It's crowded with smart and astonishing texts and quotes. Both by anonymous, famous people and the owner of the blog. Her name is Molly, and she takes photographs too. It's my favorite kind. I'm very fond of pictures, but it's words that possess my greatest love. It's words that pierce someones soul and stays. It's why I keep reading, keep looking for new eye opening sentences. It's why I fall in love with songs all the time. It's why I've got a folder of screen shots of sentences, words, on my mobile. Like the fan fiction I read today: "everyone is so goddamn beautiful to cover up how broken everything is". Like the brilliant quote in the title. This was meant to be a recommendation, but it's turned into a dedication to words. Nevertheless, you should pop by the blog. It might not be the happiest place, but keep in mind that I'm drawn to sadness- that a piece of my heart loves moroseness and sadness.