I got a heavy heart, too much for you to hold

"what changed," you'll ask. 

and I'll say "I'm ready now, but I wasn't then". 

he's got a smile that lights up the room, and he makes everyone swoon, 

whether that's with his impressive arms, or his genuine kindness. 

we greet each other 

like we've known each other for years, when we only meet at nights. 

this time 

it's not night, and I'll say "this is strange". 

he'll laugh, 

show me that smile of his that 

automatically makes people smile back. 

we speak, chat for a bit. 

but only for a bit, because there's no time. 

when I'm on my own, 

I think about our meetings, 

count the smiles. 

does he think of me, does he. 

what if. 

"there's so many of them, it's hard to see who is real," I'll say, while you 

twirl a lock of my hair around your thumb. 

his hand in mine, 

his hands on me, 

his smile pressed to my skin. 

bodies aligned beneath the duvet. 

"maybe you should jump," you tell me. 

risk and reward, 

count the petals. 

yes or no. 

I know it hurts to watch me bleeding, can't tell you what I'm needing

Jeg og Oyster gikk nedover Champs Elysees, da jeg så Longchamp på den andre siden av gaten. Sa noe om at jeg ønsket meg en veske, og at jeg syntes at jeg kunne unne meg det. Jeg elsker blått, spesifikt navy blue. Dras mot det både bevisst og ubevisst. Tror fargen gir meg ro i sjelen ellerno. Jeg er også en stor fan av praktiske ting. Ser jo hvor lykkelig jeg ble av mine packing cubes. Vi gikk inn i butikken som var fordelt på to etasjer. Jeg visste hvilken modell jeg ønsket, så jeg gikk egentlig forbi alt annet for å finne Le Pliage Nylon. Jeg fant modellen, og jeg dro den med meg ned til kassen. I køen kom en dame som tok modellen fra meg, da hun skulle hente en fra lageret. I gjengjeld fikk jeg en lapp med informasjon om modellen jeg skulle ha. Da jeg kom til kassen gav jeg lappen og betalte. Men vesken fikk jeg ikke, nei, jeg fikk en ny lapp. Stelte meg i en ny kø, der man skulle gi lappen som viste at en hadde betalt, og deretter få vesken. Det tok lang, lang tid. Mannen foran meg skulle kjøpe en modell for konen, ellerno. Snakket i telefonen mens han pratet med en av de ansatte. Ansatte holdt opp to forskjellige farger, og han pekte på den han syntes var finest. Jeg tenkte at nå er vi i en eksklusiv-butikk. Etterhvert som jeg stod i kø, dannet det seg kø utenfor butikken. Det var visst begrenset med antall mennesker som kunne være i butikken. Hadde lyst til å rope til de ansatte i kassen at jeg bare ville ha vesken min. De trengte ikke å pakke nylon-vesken min i silkepapir. Vi kom oss heldigvis ut tilslutt, men det var på randen til at jeg hadde lyst til å forlange pengene tilbake og gå derifra veskeløs. Heldigvis ventet jeg, og fikk den. Jeg har visst ønsket meg den i flere år, fortalte Kiwi meg (tror det var henne). "Virkelig?" har jeg tenkt. Men det stemmer jo. Vesken er mitt favorittkjøp fra Paris, fordi den er mørkeblå og praktisk. Jeg har hatt den med til strand, og gått ute i pøsregn. Den tåler så mye. Den er ikke for liten, og ikke for stor. Den er perfekt for meg. Er ganske sikker jeg har "Le Pliage Small Tote Bag", og jeg skulle gjerne kjøpt meg en Le Pliage Backpack i tillegg. Oyster pekte ut at de så fine ut, og i etterkant så vi flere som hadde akkurat den sekken. Det får bli en annen dag, dersom jeg snubler over en Longchamp butikk. I dag var jeg på jobb, til tross for at jeg var helt gåen i går. Hadde også egentlig innstilt meg på at jeg ikke skulle jobbe i dag, så jeg la meg egentlig ganske sent. Det var heldigvis ikke like kaotisk som i går, men likevel slitsomt. Det er vanskelig å håpe at jeg slipper å jobbe, ettersom jeg vet at jeg egentlig er nødt til å jobbe. Det slo meg også i dag på vei hjem, at det passer meg veldig å kunne velge når jeg ønsker å jobbe. Luksus. Forhåpentligvis blir det en fridag i morgen. Trenger litt restitusjon med tanke på travel langhelg, og deretter kaotiske arbeidsdager. Gikk rundt på avdelingen og viste bilder av nevøen min fra dåpsdagen hans. Når han retter smilet og latteren sin mot deg, så er det til å dåne av. Han er egentlig ganske ulik sin bror i utseende, synes jeg. Han er rolig, sover mye, og spiser mye. Det er ganske likt broren. Men han smiler kanskje mer. Det var spesielt, for i det han ble døpt, smilte han til presten. "Nå skulle dere sett ansiktet hans," sa presten som også døpte min første nevø. Han er også mer aktiv. Foretrekker å hoppe til alle tider, og helst vendt mot verden når han blir båret da han er så nysgjerrig. Unntaket er når han skal finne morsmelken. Han er lang, var vel over 50 cm da han ble født, og har vokst siden den gang. En kollega spurte meg hvor gammel han var, etter hun hadde sett bilde av han. "3 og en halv måned tror jeg," svarte jeg. Hun fikk sjokk, trodde han var nærmere ett år. Jeg gleder meg veldig til begge nevøene mine blir eldre, se hvordan de utvikler seg og hvordan personligheten deres formeres. Herregud, går igjennom min søster's Instagram, og det er faktisk ikke så lenge siden min første nevø var "liten". Nei nå begynner jeg å bli gammel. Hadde en pasient som sa: "du bor vel hjemme i hus med mann og barn". "Nei," sa jeg, "er nok litt for ung for det ennå, selv om det kunne ha vært en realitet". Han svarte "ja absolutt, det kunne vært livet ditt nå". Jeg tror at jeg skal finne meg noe å spise, også forhåpentligvis starte en Teen Wolf maraton, da jeg ikke fikk sett på noen episoder i går. Hadde i utgangspunktet lyst til å se alt igjen, men innser at jeg ikke tror jeg klarer å gå helt tilbake. Ikke nå, hvertfall. 

there's truth in the darkness we find

Det er rart, men ofte vet du ikke hva du har før det er borte. Og livet snus på hodet raskere enn du vet. Jeg ble litt tatt på sengen i dag, og fikk kjenne på nettopp dette. Det var ikke engang en realitet, men bare den hypotetiske ideen om det fikk tårene til å renne lenger enn forventet. "Dette er latterlig," sier jeg til meg selv, hikstende. Men vi er jo alle latterlige, vi mennesker, ulogiske. Kanskje derfor vi gjør så mange feil. I dag så jeg på Teen Wolf, i stuen. Og jeg er så glad! Endelig skjer det noe med alle løstrådene, de faller sammen. Det var en liten lettelse, selv om jeg venter spent på hva som skjer videre. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket og lykkelig av ulike årsaker. De siste døgnene har jeg hørt på Gabrielle Aplin stortsett hele tiden. Hun kommer med et nytt album den nærmeste fremtiden, og det høres bra ut, til tross for et stort skift. Hun har alltid vært en talentfull låtskriver. Det er litt artig, at jeg har faktisk fulgt flere artister fra Youtube til de har fått platekontrakter og virkelig kommet seg langt. Det viser seg at noen ganger så går det faktisk om man virkelig ønsker det. Solen har endelig tittet frem etter en uke med regnvær, og ironisk nok reiser jeg til et annet regnvær for helgen. God helg. I morgen skal jeg huske å spise sjokolade, da jeg stadig glemmer det vekk. 

I feel better in the morning when all my troubles lose their meaning

På mandag, forrige uken, 10 dager siden, møtte jeg opp i Oslo. Kiwi lurte på om noen befant seg i Oslo, og jeg sa nei, men at jeg kunne møte henne der. Måtte bare ordne med dåpsgave før jeg tok toget inn til byen. Hun satt i et møte, som hun trodde skulle vare i en halvtime. I stedet satt hun fortsatt i møtet da jeg ankom byen, og hun ba meg om å komme dit. Så der satt jeg, og hørte på at hun planlagte verdensreise. Etter møtet var ferdig, skiftet hun fra ballerina sko til addidas sko, og vi gikk for å finne et sted til å sette oss ned. Etter Kiwi's forslag, bestilte vi begge ingefærøl. Jeg visste ikke at det faktisk var en drikke som inneholdt alkohol, da jeg vet det er svært vanlig vanlig drikkevare i statene, nesten på linje med vanlig brus. Vi snakket om reiser, og jeg slang meg på ideen. Vi skrev en liste over steder vi kunne tenkt oss å reise, og etterspurte et nytt møte. Neste møtet var noe kronglete, vi hadde ikke snakket nok sammen, verken av oss hadde satt oss ordentlig inn i det, reisemannen var noe oppgitt. Det tredje møtet var i dag. Jeg og Kiwi møttes litt tidligere, satte oss ned for å se igjennom bøkene jeg lånte fra biblioteket i går, og drakk grønn te. I det vi gikk ut av cafeen, begynte regnet å falle. Jeg hadde gått ut fra huset i regnjakken min, mens Kiwi hadde forlatt sitt bosted i en skinnjakke. Vi ankom møtet noe sent, og ganske våte. Denne gangen var vi bestemte, visste litt mer hva vi ønsket. Vi hadde jo bestemt oss for at vi skulle booke turen i dag, så da måtte vi bestemme oss. Det morsomme er at midt i møtet, så jeg Oyster i døren. Hun hadde nevnt det for meg, da jeg stoppet innom henne denne uken, at hun tenkte på samme selskap som jeg har tatt i bruk. Hun tenker riktignok på utveksling fremfor reise, slik som jeg og Kiwi skal. Selv om jeg har kjent Kiwi i tre år, så var dette første gangen hun møtte Oyster (om jeg ikke tar feil??), og det var merkelig å se mine verdener krysse veier. Uansett, Reisemannen kom frem med forslag, og vi var enige. Vet egentlig ikke hvor lenge vi satt der inne, men booket turen fikk vi gjort! Reisemannen sa at vi gjerne kunne ta kontakt, eventuelt et nytt møte. "Virkelig? Vil du virkelig at vi skal plage deg mer?" lo jeg. Kiwi og jeg er enige at vi muligens har vært på vårt merkeligste når vi har hatt møter med ham. Og når vi er merkelige, så er vi virkelig merkelige. Men ja, vi har booket tur til Asia neste år! Jeg kan omtrent ikke tro det, og jeg må le innimellom når jeg tenker over hvor lite gjennomtenkt dette er på min side. Før i dag var verken jeg eller Kiwi klar over hvor vi skulle reise, og det viser seg at vi hadde oversett et langt dokument som Reisemannen hadde sendt på mail. Følte oss passe nok dumme da, men slik er det. Etter vi hadde booket turen, dro vi for å spise. Kiwi har hatt svært stor innflytelse på mine livsvalg den siste tiden. Om jeg ikke er forsiktig, så tar hun nok over livet mitt. Men jeg har vurdert kostholdet mitt den siste tiden, og om jeg skal innføre null-kjøtt-dag. Mitt problem har vært å finne hva jeg skal spise i såfall. Blir spennende å se om jeg faktisk gjennomfører dette. Før vi dro hjem, gikk vi innom en reisebutikk hvor Kiwi ble fascinert av absolutt alt. Hun var som et barn i en godteributikk. Kofferten min er snart ferdigpakket, og jeg er egentlig spent på morgendagen. Det er faktisk to uker siden jeg var ute på reisefot, og det føles faktisk ikke så lenge siden. Bare tenk, om et halvt år skal jeg på reisefot konstant i to måneder! Lenge leve livet, vi vet aldri hvor vi ender (gjett sangen).