Jeg og Oyster gikk nedover Champs Elysees, da jeg så Longchamp på den andre siden av gaten. Sa noe om at jeg ønsket meg en veske, og at jeg syntes at jeg kunne unne meg det. Jeg elsker blått, spesifikt navy blue. Dras mot det både bevisst og ubevisst. Tror fargen gir meg ro i sjelen ellerno. Jeg er også en stor fan av praktiske ting. Ser jo hvor lykkelig jeg ble av mine packing cubes. Vi gikk inn i butikken som var fordelt på to etasjer. Jeg visste hvilken modell jeg ønsket, så jeg gikk egentlig forbi alt annet for å finne Le Pliage Nylon. Jeg fant modellen, og jeg dro den med meg ned til kassen. I køen kom en dame som tok modellen fra meg, da hun skulle hente en fra lageret. I gjengjeld fikk jeg en lapp med informasjon om modellen jeg skulle ha. Da jeg kom til kassen gav jeg lappen og betalte. Men vesken fikk jeg ikke, nei, jeg fikk en ny lapp. Stelte meg i en ny kø, der man skulle gi lappen som viste at en hadde betalt, og deretter få vesken. Det tok lang, lang tid. Mannen foran meg skulle kjøpe en modell for konen, ellerno. Snakket i telefonen mens han pratet med en av de ansatte. Ansatte holdt opp to forskjellige farger, og han pekte på den han syntes var finest. Jeg tenkte at nå er vi i en eksklusiv-butikk. Etterhvert som jeg stod i kø, dannet det seg kø utenfor butikken. Det var visst begrenset med antall mennesker som kunne være i butikken. Hadde lyst til å rope til de ansatte i kassen at jeg bare ville ha vesken min. De trengte ikke å pakke nylon-vesken min i silkepapir. Vi kom oss heldigvis ut tilslutt, men det var på randen til at jeg hadde lyst til å forlange pengene tilbake og gå derifra veskeløs. Heldigvis ventet jeg, og fikk den. Jeg har visst ønsket meg den i flere år, fortalte Kiwi meg (tror det var henne). "Virkelig?" har jeg tenkt. Men det stemmer jo. Vesken er mitt favorittkjøp fra Paris, fordi den er mørkeblå og praktisk. Jeg har hatt den med til strand, og gått ute i pøsregn. Den tåler så mye. Den er ikke for liten, og ikke for stor. Den er perfekt for meg. Er ganske sikker jeg har "Le Pliage Small Tote Bag", og jeg skulle gjerne kjøpt meg en Le Pliage Backpack i tillegg. Oyster pekte ut at de så fine ut, og i etterkant så vi flere som hadde akkurat den sekken. Det får bli en annen dag, dersom jeg snubler over en Longchamp butikk. I dag var jeg på jobb, til tross for at jeg var helt gåen i går. Hadde også egentlig innstilt meg på at jeg ikke skulle jobbe i dag, så jeg la meg egentlig ganske sent. Det var heldigvis ikke like kaotisk som i går, men likevel slitsomt. Det er vanskelig å håpe at jeg slipper å jobbe, ettersom jeg vet at jeg egentlig er nødt til å jobbe. Det slo meg også i dag på vei hjem, at det passer meg veldig å kunne velge når jeg ønsker å jobbe. Luksus. Forhåpentligvis blir det en fridag i morgen. Trenger litt restitusjon med tanke på travel langhelg, og deretter kaotiske arbeidsdager. Gikk rundt på avdelingen og viste bilder av nevøen min fra dåpsdagen hans. Når han retter smilet og latteren sin mot deg, så er det til å dåne av. Han er egentlig ganske ulik sin bror i utseende, synes jeg. Han er rolig, sover mye, og spiser mye. Det er ganske likt broren. Men han smiler kanskje mer. Det var spesielt, for i det han ble døpt, smilte han til presten. "Nå skulle dere sett ansiktet hans," sa presten som også døpte min første nevø. Han er også mer aktiv. Foretrekker å hoppe til alle tider, og helst vendt mot verden når han blir båret da han er så nysgjerrig. Unntaket er når han skal finne morsmelken. Han er lang, var vel over 50 cm da han ble født, og har vokst siden den gang. En kollega spurte meg hvor gammel han var, etter hun hadde sett bilde av han. "3 og en halv måned tror jeg," svarte jeg. Hun fikk sjokk, trodde han var nærmere ett år. Jeg gleder meg veldig til begge nevøene mine blir eldre, se hvordan de utvikler seg og hvordan personligheten deres formeres. Herregud, går igjennom min søster's Instagram, og det er faktisk ikke så lenge siden min første nevø var "liten". Nei nå begynner jeg å bli gammel. Hadde en pasient som sa: "du bor vel hjemme i hus med mann og barn". "Nei," sa jeg, "er nok litt for ung for det ennå, selv om det kunne ha vært en realitet". Han svarte "ja absolutt, det kunne vært livet ditt nå". Jeg tror at jeg skal finne meg noe å spise, også forhåpentligvis starte en Teen Wolf maraton, da jeg ikke fikk sett på noen episoder i går. Hadde i utgangspunktet lyst til å se alt igjen, men innser at jeg ikke tror jeg klarer å gå helt tilbake. Ikke nå, hvertfall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar