You could offer the world, baby. But I'll take this instead

Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med egen innsats i går, selv om jeg helst hadde lyst å gi meg etter å ha lest èn forskningsartikkel. Det er liksom noe med det å gidde å lese igjennom en rekke artikler, når du vet at du kun får bruk for et par av de. Det ligger så mye arbeid i å sette seg inn i et annet språk, og da mener jeg ikke nødvendigvis engelsk, men det typiske "forskningsartikkel" språket. Etter en rekke timer, tror jeg at jeg bestemte meg for to artikler. I denne eksamenen min har vi fått ganske frie tøyler, og annet enn problemstillingen min og programplanen, har jeg ikke noe å gå etter. Jeg følte meg nesten litt lost, for det er alltid mye enklere å følge en liste regler, enn å finne på egne og håpe på at de blir godkjent. For meg virker det ut som om jeg jobber forskjellig for hver gang jeg skal skrive en oppgave, hvilket egentlig er slitsomt. Jeg var faktisk litt bekymret for at jeg ikke ville fylle opp ordgrensen, men så begynte jeg på innledningen og akkurat nå er antall ord 1/3 av den totale ordgrensen. Så jeg satt med notatblokken og disposisjonen min og lo litt hysterisk mens jeg forsøkte å fordele antall ord. "Diabetes? Du får 100 ord. Ja, nei, jo!". Jeg har et dokument for hver del av oppgaven, fordi jeg synes det er mer oversiktlig mens jeg jobber på innholdet. Men det gjør også at jeg ønsker en følelse av at et dokument skal være ferdig før jeg åpner det neste, og slik fungerer det jo ikke. Innledningen er langt fra ferdig, men det irriterer meg at den ligger og skurrer i bakhodet når jeg skal starte på teorien min. Også synes jeg at jeg har for mye pensum, for mange bøker. Går det an? Ja, dersom det er unødvendig å bruke såpass mange bøker. Det gjør alt så rotete for meg. Hodet føles ut som et stort rot i øyeblikket, men jeg skal få startet på teoridelen min, og jeg antar at jeg får ryddet opp litt da. Jeg må si da, at mye av det jeg leser nå, har jeg lest tidligere. Men det er helt merkelig hvor mye annerledes informasjon jeg får med meg, fordi perspektivet mitt har blitt endret. Om to uker står Roma på agendaen, og jeg må innrømme at det føles litt fjernt. Jeg har ikke fått satt meg inn i det, og dessuten var det egentlig en ganske spontan avgjørelse. Reising er veldig fint, men jeg vet også at en av de beste følelsene er å komme hjem til egen seng. Det er nesten litt rart, hvordan det å reise gjør deg mer takknemlig for ditt eget hjem. Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg å reise bort, men jeg har ni dager igjen med denne eksamenen. Innen da tror jeg at jeg er akkurat passe gal til å være takknemlig for en reise. Det hadde jo vært fint med litt finere vær, også.