Crisp trepidation. I'll try to shake this soon. Spreading you open is the only way of knowing you

Jeg kom meg igjennom arbeidshelgen, men jeg hadde flaks at det ikke var kaotisk. For jeg har innsett at jeg ikke kunne fortsette å jobbe dersom kroppen min skal fortsette som den har vært. Synes personlig at jeg har hatt et mildt forløp med covid-19. Ja, nå har jeg begynt å få en ordentlig hoste, fremfor den lille hosten jeg hadde under isolasjonen. Men min generelle allmenntilstand har liksom alltid vært ok, så det er frustrerende når kroppen føles helt utslitt ut av ting som jeg tidligere ikke har blitt utslitt av. Natt til fredag sov jeg i elleve timer, men det føltes fortsatt ut som om noen hadde meg for all energi. Jeg var så frustrert at jeg hadde tårer i øyene helt til jeg kom meg til jobb. Jeg har vært skikkelig gråtelabil fordi jeg har vært så sliten, og det var nesten så jeg begynte å grine ved vaktskifte på lørdag. Men jeg liker ikke å være sårbar, og jeg tror det kan være vanskelig å se hvordan jeg føler meg med mindre du kjenner meg ordentlig godt. I går var jeg egentlig ferdig for dagen i midten av vakten. Det føltes litt ut som om jeg gikk og bar på en tung sekk samt at jeg hadde bundet fast vekter i føttene mine. Jeg er også genuint kognitivt redusert. Hukommelsen er redusert, og til tider har hjernen vansker med å koble sammen ting. Det tar meg liksom lenger tid på å forstå sammenhenger. Jeg begynte selvfølgelig å krisemaksimere og å ta sorgene på forskudd på fredagen. Jeg er veldig redd for at jeg må slite med utmattelse, og at dette er noe som kan bli kronisk. Har en kollega som jeg startet sånn og si samtidig med-- hun ble syk på grunn av et annet virus, og hun sliter med utmattelse fem måneder etter det hele startet. I dag har jeg følt meg fin frem til nå, så det går veldig i bølger. Jeg skal få i meg litt mat, også må jeg antakeligvis legge meg litt ned. Får liksom plutselig sånn tunghet i hele kroppen, og det er vanskelig å holde mitt eget hode oppe. 

Spill my words and tear me down until there’s nothing left. Rearrange the pieces just to fit me with the rest

Jeg tror jeg var veldig bekymret for å ikke klare å stå opp i dag. Videre pleier jeg aldri klare å legge meg tidligere dersom jeg har lagt meg sent over lenger tid. Det fører til at jeg sover dårligere, og det var absolutt det som skjedde i natt. Sov kanskje i to timer, og det var utrolig frustrerende når jeg visste at kroppen trengte søvnen. For en av konsekvensene av å ha covid-19, er at kroppen min har behov for mer hvile enn den vanligvis har. Heldigvis har det gått fint på jobb i dag. Ja jeg ble absolutt sliten, men det var fint å vite at kroppen håndterer det. Jeg har gitt grønt lys for å jobbe arbeidshelgen min, også får jeg se det litt an neste uke hvordan jeg føler meg da. Jeg har gått med smittevernutstyr stort sett i hele dag, og da var det godt å ta seg en rask kroppsdusj da jeg kom hjem. I morgen har jeg kveldsvakt, og det er jeg veldig glad for (med unntak av at vi er ganske få på jobb). Etter jobb i dag dro jeg på butikken for å handle litt. Har jo lengtet etter melkesjokoladeis, også fant jeg ut at de seller i boks også. Altså, at de seller flere i en boks? Ikke bare én? Jeg er kognitivt svekket, som jeg sa til den ene kollegaen min i dag. Begynte å lure litt på hvorfor jeg hadde cravings etter melkesjokoladeis, og det slo meg at menstruasjonen kanskje var rundt hjørnet. Men jeg håpte likevel på at kroppen skulle gi meg litt pause, at jeg kunne bli ferdig med covid-19 og dets symptomer. Men tror naturen skal gå sin gang, og at menstruasjonen ikke bryr seg om covid-19. Da jeg jeg i hvert fall sjokoladeis, selv om luktesansen fortsatt er borte da, og jeg derfor ikke klarer å smake isen ordentlig. Ja, nei, om jeg bare kunne fått tilbake luktesansen altså! Nei, nå skal jeg ta meg en yoghurt og deretter legge meg. Drømmen hadde vært om jeg har sovnet innen klokken ni. Forhåpentligvis sover jeg som en sten i natt, men at jeg samtidig står opp til alarmen min i morgen. 

Still crossing town so that I can see you first. You’re a habit I need

Må si at det er en lettelse å være fri fra isolasjon og slutte å sprite overflater med overflatesprit hver gang jeg bruker fellesområder. Måtte faktisk ringe koronatelefonen bare for å få litt bekreftelser på at jeg kan anse meg som smittefri. Det føles liksom litt merkelig ut når jeg fortsatt går rundt og har symptomer, spesielt hoste. Jeg føler meg i form nok til å dra på jobb, men jeg er absolutt ikke 100%. Kroppen trenger mer hvile, og jeg har slitt med å stå opp tidlig. De siste to dagene har jeg hatt på alarm i håp om å faktisk våkne litt tidligere. På mandag fikk jeg faktisk en telefon fra jobb på morgenkvisten en gang, men den hørte jeg ikke i det hele tatt. Tirsdag våknet jeg av alarmen, men jeg hadde kun på én alarm, hvilket gjorde at jeg sovnet i ytterligere en time. I dag klarte jeg å våkne, men det var så vidt. Jeg er mildt sagt litt bekymret for morgendagen siden jeg har dagvakt. Også lurer jeg litt på hvordan kroppen kommer til å reagere på en arbeidsdag, om jeg behersker det fint, eller om jeg blir veldig sliten av det. Jeg kommer meg nok igjennom det, for livet går videre. I dag har jeg endelig fått ryddet og vasket soverommet, og det er så deilig å bli kvitt støv. Det er nytt sengetøy på sengen, og jeg skal straks ta meg en dusj. Så det blir gledelig å legge meg i kveld tror jeg. Har fått nye kort i dag, og jeg må innrømme at jeg synes de ser litt shabby ut i forhold til de gamle kortene mine. Liksom som om kvaliteten er blitt dårligere, og det kan jo godt hende at det er et faktum. Heldigvis har det ikke noe å si for funksjonen. Brukte litt tid på å legge de inn som betalingskort på ulike Apper. Jeg som endelig hadde klart å lære meg kortnummeret mitt utenat. Jaja, nå har jeg ytterligere tre år på å lære meg det nye kortnummeret mitt. Bestilte meg noen gjenbrukbare "cotton pads", for jeg prøver sakte, men sikkert å gjøre litt flere miljøvennlige valg. Tror jeg skal strikke litt faktisk, før jeg tar meg en dusj. Jeg ble ikke ferdig med garnnøstet, men jeg er langt nærmere ferdig enn jeg hadde trodd. Så jeg er veldig fornøyd med meg selv! 

Me and my head high, and my tears dry. Get on without my guy

Altså, jeg har egentlig aldri vært en sånn bamseperson. Dukker, kanskje, men ikke bamser. Men er det bare jeg som dør litt av denne lille dragen? Jeg lå og bladde igjennom H&M-appen min og kom over kosedyret. For ja, isolasjonstiden min innebærer også å bla igjennom alle appene mine. Nå nærmer jeg meg riktignok slutten av isolasjonen, hvilket jeg er svært takknemlig for. I går begynte jeg å se litt på langrenn igjen. Så på noen av rennene fra forrige helg, også bestemte jeg meg for å se på høydepunkter fra VM i 2011. Det er faktisk et tiår siden, og det føles så utrolig merkelig ut. Jeg husker veldig godt at vi satt og så på det i timen på videregående. Uansett så endte jeg opp med å se og lese langrenn-relaterte greier, og endte opp med å lese artikler på artikler om dopingskandalen fra 2001. Ble overrasket over bruken av EPO i idrett, når det er noe jeg ofte må sette på pasientene mine. Jeg startet dagen ganske sent i dag, hadde ikke akkurat lyst til å stå opp-- for jeg hadde jo ikke noe å gjøre uansett. Jeg har sett ferdig det jeg kan se av Mesterens mester og lignende programmer. Å strikke har jeg vært flink til, men nå er jeg rimelig lei. Gidder ikke å prøve å bli ferdig med nøstet lenger. Symptomene for covid-19 er stadig i endring, og nå er jeg tilbake til mer hosting. Jeg gleder meg til å få tilbake luktesansen, for det er skikkelig trist å spise mat som du vet er god, men som du ikke klarer å smake ordentlig. Klarer ikke å glede meg over eplejuice engang, for jeg klarer ikke å smake. Eller sjokolade, hallo! Jeg har likevel lyst til å dra for å kjøpe melkesjokoladeis når jeg endelig er ferdig med denne isolasjonen. Har jo lyst til å dra ut og gjøre alt når jeg er ferdig med isolasjon, men det er jo ikke slik at pandemien plutselig er over. Hittil synes jeg ikke akkurat at nyåret har vært særlig mye bedre enn fjoråret, men kan jo heller ikke forvente at alt plutselig bare skal endre jeg over natten til det bedre.

soft sounds of your breath and the sound of my heart

Det er fantastisk vær ute i dag. Kan se for meg at det er ganske fint å gå på ski i dag. Etter det værmeldingen sier, så er det siste ordentlige soldag i dag på en ukes tid. Jeg kan teknisk sett gå ut i hagen selv om jeg er isolert, men jeg prøver iherdig å unngå å smitte foreldrene mine. De hadde heldigvis negative tester, men vi får se. Nå forsøker jeg å kun holde meg til mitt eget rom og Monchita sitt. Jeg bruker til vanlig ganske mye tid på eget soverom når jeg ikke er på jobb, så det burde egentlig ikke være så vanskelig. Men jeg begynte virkelig å kjenne på det i går, at jeg begynte å føle meg litt sånn stir crazy. Jeg har sett ferdig nesten to sesonger av Mesterens mester. Trodde ikke at jeg faktisk ville bli ferdig med å strikke et garnnøste i løpet av isolasjonen min, men så observerte jeg at nøstet hadde blitt synlig mindre. Så kanskje det faktisk kan gå. Jeg har fått tilsendt litt diverse mat fra søsknene mine, hvilket var veldig hyggelig. Men absolutt unødvendig! Det er mer enn nok mat i dette huset til å holde oss gående ganske lenge. Fikk også et par moteblad, men jeg ble overrasket over at de faktisk klarer å overleve. Innholdet føles liksom så uinteressant ut, og nesten som om det aldri har oppdatert seg. Det kan jo godt hende at jeg rett og slett ikke lenger er interessert i mote på samme måte som jeg var. Det siste døgnet har nesen min begynt å renne veldig. Jeg er ganske tett, og kjente det i bihulene mine i går, for jeg begynte å kjenne trykk i hodet. Jeg håper at jeg slipper å ha symptomer i veldig lang tid, men jeg har egentlig akseptert at det kan være noe som vil være langvarig. Har forsøkt å skrive korona-dagbok i hensyn til symptomer, for jeg tror jeg har tendens til å underrapportere symptomer. Det er liksom nesten som om jeg ikke stoler på meg selv og at symptomet jeg kjenner på er reelt. I går lurte jeg på om jeg skulle prøve å være litt produktiv og jobbe litt, men så får jeg sånne øyeblikk hvor jeg kjenner at kroppen er ganske sliten. Men behovet for å alltid føle meg produktiv forsvinner visst ikke, til min store irritasjon. Ja, nei, planen for dagen er egentlig bare å strikke og se på MM.