Jeg kom meg igjennom arbeidshelgen, men jeg hadde flaks at det ikke var kaotisk. For jeg har innsett at jeg ikke kunne fortsette å jobbe dersom kroppen min skal fortsette som den har vært. Synes personlig at jeg har hatt et mildt forløp med covid-19. Ja, nå har jeg begynt å få en ordentlig hoste, fremfor den lille hosten jeg hadde under isolasjonen. Men min generelle allmenntilstand har liksom alltid vært ok, så det er frustrerende når kroppen føles helt utslitt ut av ting som jeg tidligere ikke har blitt utslitt av. Natt til fredag sov jeg i elleve timer, men det føltes fortsatt ut som om noen hadde meg for all energi. Jeg var så frustrert at jeg hadde tårer i øyene helt til jeg kom meg til jobb. Jeg har vært skikkelig gråtelabil fordi jeg har vært så sliten, og det var nesten så jeg begynte å grine ved vaktskifte på lørdag. Men jeg liker ikke å være sårbar, og jeg tror det kan være vanskelig å se hvordan jeg føler meg med mindre du kjenner meg ordentlig godt. I går var jeg egentlig ferdig for dagen i midten av vakten. Det føltes litt ut som om jeg gikk og bar på en tung sekk samt at jeg hadde bundet fast vekter i føttene mine. Jeg er også genuint kognitivt redusert. Hukommelsen er redusert, og til tider har hjernen vansker med å koble sammen ting. Det tar meg liksom lenger tid på å forstå sammenhenger. Jeg begynte selvfølgelig å krisemaksimere og å ta sorgene på forskudd på fredagen. Jeg er veldig redd for at jeg må slite med utmattelse, og at dette er noe som kan bli kronisk. Har en kollega som jeg startet sånn og si samtidig med-- hun ble syk på grunn av et annet virus, og hun sliter med utmattelse fem måneder etter det hele startet. I dag har jeg følt meg fin frem til nå, så det går veldig i bølger. Jeg skal få i meg litt mat, også må jeg antakeligvis legge meg litt ned. Får liksom plutselig sånn tunghet i hele kroppen, og det er vanskelig å holde mitt eget hode oppe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar