I hope you're thinking bout me babe, cause I'm thinking about you

Jeg gikk ut i ferie en time for sent i går. Overtid på en fredag smaker aldri bra, men slik er nå livet. Jeg fikk hadet-klemmer av kollegene mine, for det er tross alt en stund til jeg ser de igjen (antakeligvis). Grunnen til at jeg gikk overtid, er fordi jeg tok over jobben til en annen litt sent. Det er litt kaotisk å gjøre det sånn, men hodet var heldigvis ikke overkokt, og da gikk det greit. Sjefen kom bort og sa "du er så flink, du har alltid oversikt over ting. Kan du ikke bare fortsette å jobbe her?" med et smil. Jeg lo, og jobbet videre. Det har vært ganske slitsomt den siste tiden, noe som jeg antar skyldes at jeg er sliten også. Du har ikke nok overskudd til å være på topp hver eneste dag, og jeg har kjent på det at jeg har stresset mer i det siste på grunn av lite overskudd. Det er selvfølgelig en travel avdeling jeg jobber i, også. Det er sjeldent jeg får ukompliserte caser på jobb, og da er det vanskelig når det i tillegg er nye leger som spør deg hvordan du fyller ut et biopsi-skjema. Jeg har jo vært med på et par kirurgiske ting i det siste også, noe jeg ikke er vant til. Fikk en tlf fra en lege som spurte om jeg kunne dekke opp til en tapping ute på det dedikerte rommet. "Eh, jeg har aldri gjort det før," sa jeg. "Vel, da har du ca. en halvtime til å prøve deg," svarte han. Jeg fikk heldigvis med meg en kollega og sjefen til å hjelpe meg. Også kom selvfølgelig denne overlegen som jeg har jobbet så mye med i sommer, spesielt i det siste. "Du er jo alltid her," sa han. Nei, nå skal det være godt med ferie. Da jeg gikk fra jobb, så jeg selvfølgelig en mail fra min fremtidige skole om hva som skal gjøres før skolestart og annen informasjon. Det var en liten wake-up call. Har liksom ikke hatt tid til å tenke på noe annet enn jobb, så jeg har kunnet "glemme" det faktum at jeg starter på skole. Jeg kommer antakeligvis til å ignorere det i en liten stund til mens jeg har ferie, for det orker jeg ikke å tenke på helt nå. Jeg måtte dra hjemom før jeg dro til senteret, hvor Kiwi og Marble allerede satt. Kiwi hadde kommet fra nattevakt, Marble og jeg fra dagvakter. Kiwi hadde satt seg først og spist, også spiste Marble ferdig sin egen mat i det jeg kom. Og da bestilte jeg mat. Mon tro om servitørene tenkte det var merkelig. Jentene løp rundt og lette etter ting til dagens forlovelsesfest, mens jeg stortsett fulgte etter. Det ble sent, og senteret skulle straks stenge, så jeg gikk for å hente en pakke. Den var selvfølgelig mye større enn jeg hadde forestilt meg, så jeg sendte en melding til Marble som stod i et prøverom da-- "jeg er nødt til å gå hjem". Armene mine var gele da jeg kom hjem, for å si det sånn. Lynx og co reiste i går, men jeg så de sist på torsdagskvelden da vi satt i sofaen og så på Boss med Melissa McCartney. Vi bestemte oss for å kjøpe sushi sånn sent på kvelden, og jeg ønsket meg mango-is av Grepper. Det var egentlig ganske koselig. Må ærlig innrømme at det er deilig å ha de ute av huset nå, for det ble veldig mye rot. Og nå har jeg endelig fått tilbake min egen seng, så jeg er veldig glad. Jeg ser Lynx og co. om to uker, for min niese skal døpes, og jeg skal være fadder. Jeg har en ganske travel tidsplan de neste to ukene, og i morgen sitter jeg vel på et fly i denne tiden. Jeg er nødt til å pakke nå, for i kveld skal det handle om Sugar som har forlovelsesfest. Det er første gang jeg deltar i noe slikt, så jeg er ganske spent. Det er bare dumt at det regner såpass-- da blir det kanskje kjole og støvler. Nå er jeg nødt til å starte alt jeg har på dagens liste, ellers blir det stressende. 

God knows where I've been, your eyes are staring at my sins

Du er tjuefire liksom, og han som mest sannsynligvis dør snart sier til deg at du har utgjort en viktig del av denne delen i livet hans. Jeg fikk ikke formulert meg ordentlig, og ikke han heller-- men etter flere klemmer, så var det ikke så viktig heller. Jeg tror vi begge visste hva enhver betydde for hverandre. Jeg møter mange mennesker i jobben min, og enkelte mennesker setter spor etter seg. Jeg vet ikke om denne karen vil være en som setter spor, men akkurat nå sitter det veldig. Det er en ganske stor ære å få være en del av livets slutt. Dette var litt annerledes, det var å være en støtte, en lytter når det så mørkest ut. Jeg har gitt klemmer, tørket tårer og spøkt. Det har egentlig vært en ganske travel jobbhelg. Hadde faktisk legen hos meg frem til nesten lunsj i går, og han hadde kun vært hos meg. Og det er uvanlig når det er helg. Det føltes ut som om å ha en vanlig vakt i en hverdag, bare at vi er mindre bemannet, så arbeidstyngden blir større. Måtte faktisk assistere ved suturering, noe jeg ikke har gjort på to år, ikke for å nevne at vi ikke har suturutstyr på avdelingen. Vi er tross alt en medisinsk sengepost. Det var en uplanlagt greie, så jeg ble stående inne på rom og presse kompress mot åpningen for å unngå ny pneumothorax, mens kirurgen dro for å hente sutursett. Takk for assistanse, sa han, og jeg tenkte "vel, du kunne ikke akkurat gjort det alene, så jeg måtte jo assistere". Men ja, det er jo fint å bli takket også da. Til tross for travle vakter, har jeg hatt gode kolleger rundt meg, også leger som jeg kjenner godt-- og det gjør ting mye bedre. Kom hjem etter jobb i går, egentlig ganske utslitt og svett, til at Lynx og co hadde kommet. Satte meg ned ved middagsbordet, hvor alle satt, også spiste jeg wonton suppe. Så det var en opptur. I og med at jeg gikk overtid på fredagen, og at jeg sover i en seng jeg ikke er vant til (og fordi jeg hadde maaaaange tanker etter vakten min) så ble det veldig minimalt med søvn på meg. Jeg har sovet noe bedre i natt, men jeg får ikke helt til å gjenskape sovehjertet mitt. Jeg får visst sengen min tilbake på fredagen, så det gleder jeg meg til. Jeg har veldig lyst å prate om en artist jeg oppdaget i går? Dagen før? Klikket meg inn på en sånn akustisk session på Youtube, også endte jeg opp med å høre på Unstable av Zak Abel. Starten var litt sånn, okei, skal jeg se videre-- også begynte refrenget, og han begynner å danse litt. Og da lastet jeg ned sangen momentant. Det blir absolutt en av årets sommersanger i min personlige spilleliste. Nå er Lynx og co borte og besøker broderen, og kjenner det er deilig med ro i huset. 

lover, where do you live

Logikken i meg nektet meg å kjøpe en gul jakke i dag. Valgte å gå for den i blå i stedet, da den vil gå med alle klærne mine. Jeg er faktisk litt lei meg for at jeg ikke gikk for den gule, men jeg klarer ikke helt å få meg til å kjøpe ting jeg vet jeg ikke får anvendt. I stedet gikk jeg på Rituals, hvor jeg fikk en håndmassasje. Det var veldig uforventet, men en svært behagelig opplevelse. Duftene og opplevelsen minnet meg om å være tilbake i Asia. Skulle egentlig bare en kjapp tur innom storsenteret for å kjøpe et par nødvendigheter. I stedet ble det litt shopping på meg. For tiden har jeg veldig lyst på et par rosa jeans, men jeg finner den ikke i min størrelse. Det er ganske irriterende, og tror at av den grunn har jeg lyst til å kjøpe masse annet som jeg ikke trenger. I dag kjøpte jeg sko, dog en kan si at jeg faktisk hadde behov for noen sommersko. Morgenen ble brukt til å rydde, for søsteren og co. kommer visst i morgen. Og da har jeg kveldsvakt, og det er no way at jeg gidder å bruke tiden min før en kveldsvakt på å rydde. Jeg blir kastet ut av rommet mitt mens gjengen er her. De er tross alt fem mennesker (i varierende størrelser, da). Må innrømme at det er litt deilig å jobbe mens kidsa er her. Da har jeg i hvertfall litt fri fra kidsa, slipper å være omringet 24/7. Men jeg har det også noe travelt neste uke med tanke på forlovelsesfest og avreise til Stockholm. Men hva er vel livet uten litt kaos i ny og ne? Duppet litt av i solen i dag, måtte utnytte finværet. Spesielt fordi det er meldt regn på min neste fridag. Det går vel greit, skal jo forhåpentligvis komme meg til syden om ca. to uker, og der tror jeg og håper jeg på bedre vær. Hvem vet, kanskje jeg faktisk finner meg tid til å dra til varmere strøk senere på året også. (Nå ser jeg for meg fremtidige meg med masse eksamenslesing som ser tilbake på den optimistiske jeg, og tenker "er du dust"). Jeg hadde en fin kveldsvakt i går, også har jeg jo sovet så godt den siste uken. I tillegg har jeg hatt en ganske fin og avslappende dag i dag-- det gjør mye for kroppen. I morgen venter en ny kveldsvakt, og starten på jobbhelgen min. Mistenker at den blir ganske travel, men vi får se. Jeg har sju vakter igjen, før jeg har feriiiiiiiiiiiii. Synes det er fortjent når ikke bare kollegene mine spør meg om jeg ikke skal ha fri snart, men også pasientene. Haha. Nå skal jeg straks sove i min egen seng for siste gang på en stund. Det skal jeg nyte. 

come shed your light, it makes me shine

Jeg la meg faktisk halv ti på søndagen, og det var jammen meg lurt, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle ha overlevd mandagen dersom jeg ikke hadde fått sovet såpass lenge. Det er safe to say at mandag var ganske dritt. Det ene tunet var veldig tungt, som gjorde at kollegaen som gikk mellom to tun forble på det tunet hele dagen. På mitt tun hadde jeg en annen kollega, men hun hadde en arm som ikke fungerte. Det er faktisk tre personer som har gått rundt med kompresjonsbind og hovne armer nå, og to av de er sykemeldte. Det sier kanskje litt om tyngden. Uansett, så ble jeg hovedsakelig alene i alt det fysiske. Og da hadde vi selvfølgelig en dårlig pasient som ikke ble bedre av noen av tiltakene vi utførte. Jeg stod på pasientrommet i forkant av at kaoset startet, og jeg kjente en sånn magefølelse "pasienten er ikke bra". Vi styrte på, og jeg visste allerede etter andre tiltak, at pasienten skulle videre til en overvåkningspost. Men vi gikk igjennom flere tiltak, og jeg ble opptatt på det rommet i to og en halv time. Da har du liksom startet dagen med masse stress, og jeg kjente det tok lang tid før jeg fikk roet ned kroppen. På mandager er det som regel alltids masse å gjøre, mange nye tiltak som iverksettes, og masse av dette ble opp til meg. Det gjorde at jeg var helt utslitt på slutten av dagen. Det er sånn utmattelse hvor man bare griner-- altså, du vet når tårene bare renner uten at det kjennes ut som om kroppen utfører det? Jeg grein faktisk ikke, kom meg over kneiken, la meg flatt i sengen. Også la jeg meg tidlig igjen. Bare for å våkne opp i halv tre tiden, da. For da fikk jeg plutselig panikk over at jeg hadde glemt å be legen fylle ut biopsi-skjema-- ble liggende og tenke på det lenge. Vurderte faktisk om jeg skulle ringe nattevakta, og det første jeg gjorde da jeg kom på jobb, var å sjekke om kveldslegen hadde fylt det ut. Kjenner at det faktisk er nødvendig med fri pronto. Heldigvis har jeg kun åtte vakter igjen før det skal skje. I dag var det greiere på jobb, flere av de tyngre pasientene ble skrevet ut i går, og vi hadde ingen med skadde armer på jobb. Ting var under kontroll, og det er deilig. Glemte hvilken dag det var da, og kollegaen min sier "ses i morgen da". Jeg sier nei, "ses på fredag?". Jeg jobber selvfølgelig i morgen, det er ikke før torsdag jeg har fri. "Har du aldri fri," spør pasienten min. "Nei, aldri," spøker jeg. Men, low-key not a joke. Jeg kjøpte med meg hermetetiske fersken hjem. Også spiste jeg så mye mat da jeg kom hjem, at det å fylle kroppen med fersken etterpå var en dårlig ide. Men du vet når du ikke kjenner metthetsfølelsen før en stund etterpå? Det var det som skjedde i dag. Også måtte jeg ta en nap, for jeg ble akutt trøtt. Skjønner ikke hva Amsterdam har gjort med meg, men sovehjertet har blitt mye bedre. Den korte nap'en skulle vare i en halvtime, men måtte doble tiden fordi jeg knapt klarte å løfte hodet i det alarmen gikk. Jeg har sett på dagens episode av at Billy Maier ser på Skam-- det nærmer seg slutten, og det er overraskende underholdende å se på en reagere på noe du vet skal skje. Ellers har jeg sittet og sett på sånne amerikanske kids prøve forskjellig mat fra ulike land, og det er typ. noe av det søteste jeg har sett. Det er liksom noe spesielt å se verden i øynene til kids, for de har fortsatt den store fantasien og den store fascinasjonen for alt. Alt er liksom helt utrolig. Lynx og co. kommer til helgen, er litt usikker på akkurat når, men det blir da spennende å se om jeg har noe energi til kidsa. 

I can't shake your calm voice saying you found one that makes you feel as strong

I dag morges våknet jeg i mørket. "Åh, yes, jeg kan fortsatt sove i noen timer," tenkte jeg selvfølgelig. Det var ganske overraskende da, at mindre enn et minutt gikk før alarmen min gikk. Nei, det var veldig surt. Fem timer søvn er greit nå og da, men nå som jeg allerede er sliten, så blir det en ekstra påkjenning. Jeg forsøker å se på mine sammenhengene vakter som èn, og det er bare de sammenhengene vaktene jeg må igjennom før en fridag kommer. Og da "visker" fridagen ut forrige uke. Da er det en ny start. Prøver å tenke på hvorfor jeg er så sliten, men det skyldes at jeg jobber mer i år. Dessuten har det blitt veldig tungt i det siste, og jeg blir alltids hjelpende. Jeg er litt bekymret for at jeg skal overjobbe meg såpass at når jeg først får fri, så blir jeg syk. Det skal sies at jeg ikke enda har blitt kvitt den forkjølelsen fra Amsterdam. Nei, en dag om gangen, minutt for minutt. Tror faktisk at jeg bare blir nødt til å legge meg snart, få igjen litt energi. Foruten at jeg er sliten, så har jeg fortsatt ganske fine dager på jobb med fine pasienter. Ene karen sa jeg var suveren, og han var bestemt på å påstå det flere ganger. Og han som sa "der er engelen min," med et smil om munnen til tross for en dyster fremtid. Det gjør godt med slike kommentarer, gjør at det føles verdt det å gi din egen energi til noen andre. Det er alltids en vekker å jobbe med kritiske syke mennesker, og når jeg får stoppet opp, så gir det alltid perspektiv. Jeg ser for meg at jeg sitter på benken oppe på den ene utsiktstoppen i Sandefjord, og Kiwi sier "vi får overblikk".