Jeg la meg faktisk halv ti på søndagen, og det var jammen meg lurt, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle ha overlevd mandagen dersom jeg ikke hadde fått sovet såpass lenge. Det er safe to say at mandag var ganske dritt. Det ene tunet var veldig tungt, som gjorde at kollegaen som gikk mellom to tun forble på det tunet hele dagen. På mitt tun hadde jeg en annen kollega, men hun hadde en arm som ikke fungerte. Det er faktisk tre personer som har gått rundt med kompresjonsbind og hovne armer nå, og to av de er sykemeldte. Det sier kanskje litt om tyngden. Uansett, så ble jeg hovedsakelig alene i alt det fysiske. Og da hadde vi selvfølgelig en dårlig pasient som ikke ble bedre av noen av tiltakene vi utførte. Jeg stod på pasientrommet i forkant av at kaoset startet, og jeg kjente en sånn magefølelse "pasienten er ikke bra". Vi styrte på, og jeg visste allerede etter andre tiltak, at pasienten skulle videre til en overvåkningspost. Men vi gikk igjennom flere tiltak, og jeg ble opptatt på det rommet i to og en halv time. Da har du liksom startet dagen med masse stress, og jeg kjente det tok lang tid før jeg fikk roet ned kroppen. På mandager er det som regel alltids masse å gjøre, mange nye tiltak som iverksettes, og masse av dette ble opp til meg. Det gjorde at jeg var helt utslitt på slutten av dagen. Det er sånn utmattelse hvor man bare griner-- altså, du vet når tårene bare renner uten at det kjennes ut som om kroppen utfører det? Jeg grein faktisk ikke, kom meg over kneiken, la meg flatt i sengen. Også la jeg meg tidlig igjen. Bare for å våkne opp i halv tre tiden, da. For da fikk jeg plutselig panikk over at jeg hadde glemt å be legen fylle ut biopsi-skjema-- ble liggende og tenke på det lenge. Vurderte faktisk om jeg skulle ringe nattevakta, og det første jeg gjorde da jeg kom på jobb, var å sjekke om kveldslegen hadde fylt det ut. Kjenner at det faktisk er nødvendig med fri pronto. Heldigvis har jeg kun åtte vakter igjen før det skal skje. I dag var det greiere på jobb, flere av de tyngre pasientene ble skrevet ut i går, og vi hadde ingen med skadde armer på jobb. Ting var under kontroll, og det er deilig. Glemte hvilken dag det var da, og kollegaen min sier "ses i morgen da". Jeg sier nei, "ses på fredag?". Jeg jobber selvfølgelig i morgen, det er ikke før torsdag jeg har fri. "Har du aldri fri," spør pasienten min. "Nei, aldri," spøker jeg. Men, low-key not a joke. Jeg kjøpte med meg hermetetiske fersken hjem. Også spiste jeg så mye mat da jeg kom hjem, at det å fylle kroppen med fersken etterpå var en dårlig ide. Men du vet når du ikke kjenner metthetsfølelsen før en stund etterpå? Det var det som skjedde i dag. Også måtte jeg ta en nap, for jeg ble akutt trøtt. Skjønner ikke hva Amsterdam har gjort med meg, men sovehjertet har blitt mye bedre. Den korte nap'en skulle vare i en halvtime, men måtte doble tiden fordi jeg knapt klarte å løfte hodet i det alarmen gikk. Jeg har sett på dagens episode av at Billy Maier ser på Skam-- det nærmer seg slutten, og det er overraskende underholdende å se på en reagere på noe du vet skal skje. Ellers har jeg sittet og sett på sånne amerikanske kids prøve forskjellig mat fra ulike land, og det er typ. noe av det søteste jeg har sett. Det er liksom noe spesielt å se verden i øynene til kids, for de har fortsatt den store fantasien og den store fascinasjonen for alt. Alt er liksom helt utrolig. Lynx og co. kommer til helgen, er litt usikker på akkurat når, men det blir da spennende å se om jeg har noe energi til kidsa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar