I dag morges våknet jeg i mørket. "Åh, yes, jeg kan fortsatt sove i noen timer," tenkte jeg selvfølgelig. Det var ganske overraskende da, at mindre enn et minutt gikk før alarmen min gikk. Nei, det var veldig surt. Fem timer søvn er greit nå og da, men nå som jeg allerede er sliten, så blir det en ekstra påkjenning. Jeg forsøker å se på mine sammenhengene vakter som èn, og det er bare de sammenhengene vaktene jeg må igjennom før en fridag kommer. Og da "visker" fridagen ut forrige uke. Da er det en ny start. Prøver å tenke på hvorfor jeg er så sliten, men det skyldes at jeg jobber mer i år. Dessuten har det blitt veldig tungt i det siste, og jeg blir alltids hjelpende. Jeg er litt bekymret for at jeg skal overjobbe meg såpass at når jeg først får fri, så blir jeg syk. Det skal sies at jeg ikke enda har blitt kvitt den forkjølelsen fra Amsterdam. Nei, en dag om gangen, minutt for minutt. Tror faktisk at jeg bare blir nødt til å legge meg snart, få igjen litt energi. Foruten at jeg er sliten, så har jeg fortsatt ganske fine dager på jobb med fine pasienter. Ene karen sa jeg var suveren, og han var bestemt på å påstå det flere ganger. Og han som sa "der er engelen min," med et smil om munnen til tross for en dyster fremtid. Det gjør godt med slike kommentarer, gjør at det føles verdt det å gi din egen energi til noen andre. Det er alltids en vekker å jobbe med kritiske syke mennesker, og når jeg får stoppet opp, så gir det alltid perspektiv. Jeg ser for meg at jeg sitter på benken oppe på den ene utsiktstoppen i Sandefjord, og Kiwi sier "vi får overblikk".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar