Du er tjuefire liksom, og han som mest sannsynligvis dør snart sier til deg at du har utgjort en viktig del av denne delen i livet hans. Jeg fikk ikke formulert meg ordentlig, og ikke han heller-- men etter flere klemmer, så var det ikke så viktig heller. Jeg tror vi begge visste hva enhver betydde for hverandre. Jeg møter mange mennesker i jobben min, og enkelte mennesker setter spor etter seg. Jeg vet ikke om denne karen vil være en som setter spor, men akkurat nå sitter det veldig. Det er en ganske stor ære å få være en del av livets slutt. Dette var litt annerledes, det var å være en støtte, en lytter når det så mørkest ut. Jeg har gitt klemmer, tørket tårer og spøkt. Det har egentlig vært en ganske travel jobbhelg. Hadde faktisk legen hos meg frem til nesten lunsj i går, og han hadde kun vært hos meg. Og det er uvanlig når det er helg. Det føltes ut som om å ha en vanlig vakt i en hverdag, bare at vi er mindre bemannet, så arbeidstyngden blir større. Måtte faktisk assistere ved suturering, noe jeg ikke har gjort på to år, ikke for å nevne at vi ikke har suturutstyr på avdelingen. Vi er tross alt en medisinsk sengepost. Det var en uplanlagt greie, så jeg ble stående inne på rom og presse kompress mot åpningen for å unngå ny pneumothorax, mens kirurgen dro for å hente sutursett. Takk for assistanse, sa han, og jeg tenkte "vel, du kunne ikke akkurat gjort det alene, så jeg måtte jo assistere". Men ja, det er jo fint å bli takket også da. Til tross for travle vakter, har jeg hatt gode kolleger rundt meg, også leger som jeg kjenner godt-- og det gjør ting mye bedre. Kom hjem etter jobb i går, egentlig ganske utslitt og svett, til at Lynx og co hadde kommet. Satte meg ned ved middagsbordet, hvor alle satt, også spiste jeg wonton suppe. Så det var en opptur. I og med at jeg gikk overtid på fredagen, og at jeg sover i en seng jeg ikke er vant til (og fordi jeg hadde maaaaange tanker etter vakten min) så ble det veldig minimalt med søvn på meg. Jeg har sovet noe bedre i natt, men jeg får ikke helt til å gjenskape sovehjertet mitt. Jeg får visst sengen min tilbake på fredagen, så det gleder jeg meg til. Jeg har veldig lyst å prate om en artist jeg oppdaget i går? Dagen før? Klikket meg inn på en sånn akustisk session på Youtube, også endte jeg opp med å høre på Unstable av Zak Abel. Starten var litt sånn, okei, skal jeg se videre-- også begynte refrenget, og han begynner å danse litt. Og da lastet jeg ned sangen momentant. Det blir absolutt en av årets sommersanger i min personlige spilleliste. Nå er Lynx og co borte og besøker broderen, og kjenner det er deilig med ro i huset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar