every sock gets a hole

Vi er i Vietnam for tiden. Har vært her i tre dager kanskje? Førsteinntrykket er dårlig. Vi startet med matforgifting, spying på bussen og av bussen. I tillegg var dette dagen vi skulle bo hos lokalbefolkningen, så vi hadde ikke tilgang til det beste toalettet. Kiwi og jeg ble sykepleiere igjen, og ivaretok gruppen i den grad vi var i stand til. Det fine med denne fæle opplevelsen, var at vi alle samarbeidet som et crew. "More tissues," ropte en, og alle kastet fra seg papirene sine. Jeg trodde kanskje at det kun ville være to som skulle spy, men det var plutselig en briter som stod ved grøften, og det var opplagt hva han gjorde seg klar for å gjøre. Strøk ham på ryggen og sa: "just get it out," og nesten som en kommando, gjorde han det jeg sa. Jeg hentet papir og var klar for å ta hånd om karen. Men romkameraten hans kom gående, sa "I'll take care of him. You've done enough for tonight". Føltes nesten som om det var vaktskifte. Han var dessverre ikke den siste til å kaste opp. Så fikk flere av oss dårlige mager, og det var ei som klarte å spraye seg med myggspray i øynene. Ble med henne ut for å hjelpe å skylle øynene. Det var nesten som om jeg hadde en nattevakt. "Skal vi gå nattvisitt?" spøkte Kiwi og jeg ofte. Andre ulykkelseshendelse var at togbanene eller noe hadde blitt ødelagt. Så vi var usikker på om vi kunne ta toget. I det øyeblikket var alternativet en 15t busstur, og etter så mange bussturer var det en negativ innstilling til dette. Guiden vår kom med alternativet som ville være å ta to busser for å dra til en annen togstasjon. Vi endte opp med å gjøre dette. Toget var flere timer forsinket, og i det vi gikk til perrongen, fant vi ikke vogn ni. Tilslutt fant vi ut hvor vi egentlig skulle være, men da hadde folk allerede kapret de plassene. Personalet var en gjeng mennesker som virket ut som om de ikke visste hvorfor de var der. Vi forsøkte å presse oss på en av vognene men fikk ikke lov til dette av konduktørene som stod og vaktet dørene. Vi ble gående frem og tilbake, guiden vår var i telefonen med reiseselskapet, vi ante ikke om vi skulle ha på de tunge sekkene eller ei. Det var et rot som jeg ikke hadde sett for meg. Var faktisk kjempe irriterende. Tilslutt ble vi herdet mot de første vognene som bestod av trebenker, uten ordentlige vinduer. Hvis du sammenligner det med kabiner med bunkbeds som vi egentlig skulle ha, så er det kanskje litt klarere at vi ble irritert? Jeg var ihvertfall illsint, og tok avstand fra gruppen så de skulle slippe sinnet mitt. Tror det var ganske klart hvor fornøyd jeg var. Stirret stygt på konduktørene som var en gjeng imbesiler. De som møtte blikket mitt, holdt det ikke lenge før de så en annen vei. Det var veldig mye spenning og egentlig dårlig humør blant noen av oss. Jeg pratet med den ene nordmannen som delte mine ønsker om å slå noen. Etter to timer frem og tilbake, endte vi opp på en buss. Tok oss ni timer, og jeg sov veldig godt. Førsteinntrykk av Nha Trang er veldig bra. Det er mye mer avslappet enn både Can Tho og Saigon, hvilket jeg setter pris på. Gode nyheter er at jeg prøvde massasje  før første gang i går. Og i den nærmeste tiden håper jeg på et gjørmebad!

I've been sleeping tonight because I don't know how I feel

På vei til Phnom Peng (Kambodsja), hvor vi er nå, skrev jeg en dag for dag dagbok i notatblokken min på iPhone. Dessverre blir utformingen helt feil dersom jeg limer inn alt i et innlegg. Jeg orker heller ikke å skrive det på nytt. Nå har jeg allerede skrevet dette innlegget som skrives nå en gang, men noe gikk galt og alt ble slettet (insert irritert emoji). Dag 5: dagen i dag startet 7.20 da vekkerklokken ringte. Kiwi var ikke helt i form da de gratise shotsene i går tippet henne over kanten, så hun valgte å bli igjen på hotellet i dag. Vi dro nemlig på et fengsel og The Choeung Ek Genocidal Center. Vi lærte om folkemordene som foregikk i Kambodsja, og jeg fikk mer grafiske detaljer om torturmetoder enn jeg noensinne ønsket. Det var veldig mange inntrykk, ting som gikk veldig inn på meg. Så mesteparten av tiden var jeg faktisk på gråten. Vi fikk møte to av de resterende fangene som overlevde fengselet (det var kun fem som overlevde), og kanadieren i gruppen min kommenterte at han minnet henne om bestefaren sin. Det slo meg liksom at han minnet meg veldig om min egen bestefar, og da begynte tårene å renne. Jeg stod med solbrillene på, vendt mot veggen. Tok litt tid å hente meg inn, og jeg er sikker på at det så ut som om jeg var i ferd med å gråte hvert øyeblikk. For det var jeg jo. Til tross for at besøkene la en demper på humøret, så angrer jeg virkelig ikke på at jeg gjorde det. Det er noe med at Kambodsja føles mer ekte for meg nå, mer enn ett av de mange stedene jeg skal besøke på denne turen. Det var et øyeblikk hvor jeg var sikker på at jeg så Ale. Det var riktignok 10 meter avstand imellom oss, men hun hadde lik ansiktsform, hår og klesstil. "Du er ikke tilfeldigvis i Kambodsja?" spurte jeg henne da jeg kom hjem. Hun er visst ikke i Kambodsja, men da har hun hvertfall en doppelganger. Jeg hadde håpet på å kunne stikke innom hotellrommet da vi kom tilbake fra touren, men vi reiste rett til restauranten der vi skulle spise lunsj. Denne gangen joiker Kiwi. Hun var blitt bedre. Jeg spiste en veldig god vegetarpizza. Den var liten, men jeg slet med å få i meg alt. Var liksom så veldig sliten. Hadde tilfeldigvis satt meg ved mesteparten av guttene, så jeg hørte på samtaler om pistoler. Må innrømme at jeg har null peiling på dette emnet, men jeg lærte faktisk en del ting. Kiwi og jeg forlot hoteller litt tidligere enn de andre, men endte opp med å gå oss noe vill. Fant heldigvis frem tilslutt, og innen den tid var de andre tilbake. Mens Kiwi gikk for å legge seg ved bassenget, dusjet jeg. Fikk litt alenetid, hvilket jeg ikke hvor mye jeg hadde behov for før da. Det er nesten så jeg har glemt at jeg blir sliten av masse mennesker. Nå ligger både jeg og Kiwi i sengen og slapper av. Om noen minutter skal vi møte resterende av gruppen for å spise. Planen min i dag er å dra hjem tidlig for å sove. I morgen venter atter en reisedag til Sihanoukville. Der venter strand, øyhopping og eventuelt snorkling. Nå skal jeg ta en kort lur. Toodeloo. 

hello, its me

Vi ankom Thailand på morgenkvisten etter den beste lange flyturen jeg har tatt noensinne. I det vi gikk på flyet, pekte flyverten at vi skulle sitte på foreste rad, rett bak kabinen og pilotene. Var litt skeptisk i starten, da jeg alltids velger å sitte langt bak. Men de gode tingene ved denne plassen var benrom, matserveringen starter først hos deg, og det er som regel veldig enkelt å få tak i personale. Vi ble vitne til litt drama. En hadde klart å miste kameraet sitt, og ønsket å bli med servicemannen ut for å lete, men ble nektet av det jeg antok var sikkerhetsmessige årsaker. Like etter, kom det to andre passasjerer som opplyste om at både de og et ektepar hadde samme sittested på billetten. "Det er som et tv-show," sa jeg. I utgangspunktet satte det seg en mann ved oss. Men han ble byttet ut med en annen mann, den virkelig eieren av setet. Han var ca. den dobbelte lengden til Kiwi. Han sa "hi," før han sovnet i seks timer. Det var likeså han måtte låne Kiwi's skulder ettersom han satt og duppet med hodet. Maten på flyet var veldig god og de hadde et bredt utvalg av filmer, inkludert The Maze Runner. Kiwi og jeg startet å se på filmen. Jeg gikk på toalettet, som tok en stund da resten av flyet hadde samme ide. Hadde ikke bedt Kiwi om å pause filmen (vi hadde ulike skjermer, men hadde synkronisert filmen slik at vi kunne "se på den sammen". Jeg forsøkte å legge meg etter dopausen, men det gikk aldeles ikke. Etter vi hadde funnet bagasjen vår og vært igjennom immigrasjon, gikk vi ut for å se etter transporten vår. Vi hadde bestilt det på forhånd, så vi så etter en person med navnene våre på. Problemet var at det er en relativt stor flyplass, i tillegg til at vi ikke hadde planlagt sted å møtes. Etter gåing frem og tilbake, fant vi endelig damen med skiltet. Dessverre måtte vi vente på Josh som tydeligvis også skulle bli kjørt med oss. Vi måtte derfor sette oss ned for å vente. Kiwi bestemte seg for å rope "Josh" etter en fremmed, bare for å sjekke. Han var ikke Josh, men det var greit fordi like etter kom ekte vare. Han ble også litt sittende fordi vi måtte vente på sjåføren. Josh var en tjueåring fra England som ønsket å se verden før han bestemte hva han skulle gjøre videre i livet.  Omsider fikk vi lov til å reise oss og gå til bilen. Ute ventet den thailandske varmen. Det var  en relativt stille taxitur. Ønsket faktisk ikke å prate så jeg ikke forstyrret sjåføren som kjørte i full gass. Var sikker på at vi skulle dø. Heldigvis gjorde vi ikke det. Men det var absolutt en spennende start på turen. Da vi ankom hotellet fant vi ut at vi måtte vente i fire timer før vi kunne sjekke inn. Vi la fra oss bagasjen, og gikk for å spise. Josh ble med, for hva skulle han ellers gjøre? Vi ble sittende og ha en halvfklein samtale med fyren. Etter maten bestemte vi oss for å gå ut til bassenget hvor vi byttet mellom å sole oss og bade. Det var virkelig varmt. Og etter et par timer ble det nok. Vi gikk inn til resepsjonen som endelig gav oss tilgang til et rom og seng. Vi fant også ut at Josh og vi ikke var på samme tur likevel. Jaja. Etter å ha pakket ut først, dro vi oss iut på en kafé hvor vi  spiste. Vi drøyde tiden så lenge vi klarte, men vi endt opp med å sovne litt før 8 på kvelden.  Etter 32 tiner uten søvn, var det deilig. Dagen etter møtte vi gruppen for første gang som består av 6 briter, 5 nordmenn , 2 tyskere, 1 canadier. Jeg og Kiwi møtte Josh igjen, i kveld på en random bar. Merkelige greier. Nå skal jeg stå op om i underkant av 4t, så god natt. Og beklager for alle skrivefeil. 

du e den typen man lengte og drømme om

"Føles ut som om jeg er hangover," sier Kiwi til meg, fem timer inn i flyreisen. Jeg som hadde bedt om to 2-litersflasker med vann sa meg enig. Å fly er veldig dehydrerende, så jeg føler meg som en rosin. Vi hadde en gammel dame ved oss som verken snakket norsk eller engelsk. Det er lenge siden jeg har vært på jobb så jeg kjente sykepleieren i meg kom ut. Kiwi satt i midten, så hun fikk æren til å helle vann til damen. Forsøkte å presse på ett til, men damen ønsket ikke mer vann selv om jeg ville ha minst en liter til. Det er fort gjort å overføre sine egne følelser og ønsker på andre mennesker. Det er lenge siden jeg har tatt et langt fly, og til tross for at selve flyet var fantastisk og at jeg kun møtte hyggelige mennesker, så er jeg allerede lei. Da er jeg ekstra heldig, fordi det venter atter en flytur på meg av akkurat samme lengde. Krysser fingrene for at jeg og Kiwi sovner. Ingen bilder i dag dessverre, men i gjengjeld fikk jeg oppdatert. 

Let's run away and not know where we're going to. Let's go for today and it's all going to be wonderful

4.30 våknet jeg med en full blære. Drakk så mye te på kvelden i går. Gikk og tisset, også lå jeg i sengen, klar til å sovne igjen. Eneste problemet var at jeg ikke klarte å sovne. Lå der i en time før jeg gav opp. Gikk ned for å spise frokost, og som vanlig gikk jeg igjennom Instagram feeden min, hvor jeg så en Teen Wolf-relatert post. Den første kommentaren var en spoiler for gårsdagens episode, hvilket var flott. Og når jeg først hadde lest kommentaren, så kunne jeg ikke gå tilbake. Jeg fant i det minste ut at jeg tok feil forrige dagen. Gårsdagens episode av Teen Wolf var sesongavslutning-- tjue episoder i stedet for tjuefire som jeg antok (sesong 3 var også splittet i to deler, og bestod av tjuefire episoder). Jeg klarte ikke vente etter jeg leste spoiler-kommentaren, så jeg så på sesongavslutningen. Må innrømme at jeg er litt overrasket av ulike årsaker, men gleder meg egentlig til å se hva de kommer med i neste sesong. Det må da være vanskelig å komme med nye ideer. Antakeligvis har de startet å filme allerede. Jeg hadde så mange timer at jeg like greit gjorde mer research. Det bestod av å lese om de fæle tingene som kan ramme oss, og mine største frykter. Det er sånn man ikke skal gjøre dagen før man drar ut og reiser. Stakkars Kiwi, i dag var jeg en pine og plage, dro henne med ned i mørket. Jeg var i det minste effektiv, og fikk gjort research om de resterende landene jeg ikke allerede hadde gått igjennom. Også var klokken plutselig to på ettermiddagen, og jeg skulle møte Kiwi og Sugar på senteret. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at dagen i dag skulle være veldig hektisk og bestå av meg løpende rundt på senteret for å finne de siste tingene jeg hadde glemt. Men jeg gjorde den jobben i går, før Oyster kom på besøk. Så jeg var liksom ganske ferdig i dag, og da hadde jeg jo tid til å se Sugar en siste gang. Vi satt på en kafe og pratet om masse forskjellig, også ble det et par timer. Omsider bestemte vi oss for å dra. Jeg hadde ikke fulgt med på klokken selv om jeg burde ha gjort det. Ved busstoppet sa jeg farvel til Sugar. Jeg har aldri sagt hadet så mange ganger før, ikke minst gitt så mange klemmer i løpet av så kort tid. "Blir litt trist," kommenterte Kiwi. Ja, innimellom føles det ut som om jeg skal ut i krig, og at dette er det siste jeg ser av venner og familie. Jeg hadde vært hjemme i fem minutter før Marble ringte. "Jeg er ute på tur, og jeg er like ved deg. Kan jeg stoppe innom?" spurte hun. Jeg svarte selvfølgelig ja. Vi ble stående i gangen mens hun svelget et glass vann. Som sagt, aldri sagt så mye hadet. Jeg liker å tro at jeg har den beste familien og venneflokken rundt meg, og selv om det ikke alltid er solskinn, så er jeg veldig glad og takknemlig for min livssituasjon. Jeg synes fortsatt det er merkelig, bare tanken på at jeg skal reise, være borte så lenge. Skjønner det fortsatt ikke. Vi får se hva jeg tenker i morgen, når jeg og Kiwi står på flyplassen. Nå må jeg bare begynne å glede meg, til varme og sol. Til nye eventyr, ny livserfaring, nye bekjentskap. Kanskje det dukker opp noen oppdateringer her innimellom, skal ikke utelukke det. Forresten kom den siste pakken jeg har ventet på, den viktigste. Og den kom akkurat i tide. Smilet var på plass da jeg åpnet postkassen for jeg skjønte hva som lå der. Banken er ikke tilgitt ennå, men en ny sjanse får de. Nå skal jeg gjøre meg klar for sengen. Er tross alt et relativt tidlig fly jeg skal ta i morgen. En liten visdomstime før jeg drar: Grip tak i mulighetene dersom du kan, og det trenger ikke være de store livsendrende tingene. De kan være små ting som gjør deg og din hverdag bedre. Gjør noe for deg selv-- gjør som meg og gå på museet alene fordi ønsket om å dra på museet er såpass sterkt. Vær snillere mot deg selv, tilgi deg selv, du skal ikke være feilfri. Smil, legg merke til hvor skarp nattehimmelen er på vei hjem. Ta deg tid til å høre på yndlingssangen din, dans til sangen. Jeg håper at jeg har det fint de neste månedene, og jeg håper du har det fint de neste månedene. 

make it all up as you dance along just like we all have done, for all of our lives

Pappa kjørte meg til biblioteket, for han var på vei ut selv. Jeg leverte reiseboken, gikk videre til senteret. Du vet følelsen av at flere stirrer på deg enn den normale mengden? Vel, det var den følelsen jeg hadde. Og først ble jeg litt panisk da jeg tenkte jeg sikkert har glemt å dra opp glidelåsen. Etter litt sånn diskre bevegelser hvor jeg kjente etter, så innså jeg at det ikke var det. Uansett, så fortsatte følelsen av at flere stirret på meg enn vanlig. Jeg har ikke på meg sminke, men det skjer jo ofte, tenkte jeg. Nei, hva det var vet jeg fortsatt ikke. Men jeg endte opp med alt jeg hadde planlagt å kjøpe, inkludert en mindre kamerabag til Canon-kameraet. Så nå blir det bilder likevel! Å ta bilder er liksom en del av turen min, og av den grunn så gleder jeg meg mer. Etter jeg var på senteret i dag, ordnet jeg med tingene jeg hadde kjøpt, og omtrent 45 minutter senere kom Oyster på døren. Monchita forlot faktisk rommet sitt for å sitte med oss i stuen, før vi gikk opp. Oyster fikk se igjennom fotoalbumene mine (mange av bildene inkluderer henne), mens jeg gikk igjennom hva jeg hadde pakket i sekken(e) min(e). Klokken ble plutselig kvart på seks, og Oyster måtte dra, mens jeg skulle ta meg en tur til posten og hente en pakke. Nå gjenstår det bare en pakke igjen, den viktigste. Sannsynligheten for at den når frem i tide er minimal. Uansett, vi sa våre adjø ved bilveien. Klemmer ble utført, og vi gikk morsomt nok hver vår vei i motsatte retninger. Neste gang vi ses er det omtrent bursdagen til Oyster. I pakken ventet et øyenbrynsprodukt. Jeg er så flink til å bestille sminke. Da jeg omsider kom hjem og skiftet fra joggebukse til joggebukse (yes, fra slack til ennå slackere), skypet jeg Kiwi. Jeg har ikke brukt Skype på denne pc'n før, så jeg måtte laste ned programmet som automatisk fant alle mailer jeg har vært assosiert med opp igjennom tidene. Det er liksom en blast from the past, bare å se på alle e-mailene. Uansett, jeg og Kiwi gikk igjennom hva vi har pakket. Jeg viste frem den lille carry-on sekken min. Jeg synes virkelig at den ligner på en sånn førskolesekk, men det er mitt valg å ha den med. Ønsker liksom ikke å legge til mer vekt enn jeg har behov for. Vi sa hadet rundt åtte, og jeg måtte ned for å få i meg litt å spise. Du vet den følelsen av lavt blodsukker. Glemmer alltids Tid for hjem, også kommer jeg ned sånn midt i programmet. Men det er greit uansett. Likte spesielt dagens resultat. Også hadde mamma kjøpt røde druer som var perfekte. Da er jeg fornøyd. Nå skal jeg straks gå og legge meg, kjenner jeg er trøtt. Og i morgen blir det mest sannsynligvis et møte med Sugar og Kiwi. Jeg har funnet ut at det er en grense på hvor mye man kan pakke om igjen og om igjen. Nå føler jeg meg ganske ferdig, hvilket er flott. 

When we first dropped our bags on apartment floors. Took our broken hearts, put them in a drawer. Everybody here was someone else before

This day, mate. I had so many plans for what this day would be, and it ended up being nothing like it. I had planned to see Sugar today, going to the shops and get my packing semi-done. I haven't done any of that, which made me feel a bit crap to be honest. The thought of exercising was just ugh. So I didn't want to do that either. All in all, I just really wanted to get under my duvet covers and read fan fiction and ignore everything. But then, some of the things I've worked on was finally finalised. And I was productive with research for the travels. So around 8 pm I was really fucking happy. I didn't drink any whiskey, the picture is for celebratory purposes only, but I wouldn't mind having a sip. I put on Happy by Pharell Williams, the one hour version where it's just repeated over and over. And I exercised. So, you know, even more happiness. Currently, I'm very pleased with myself and life. Sometimes I have days like these, where it seems like I can't do any of the things I plan to do, but then I might have small achievements that'll lift my mood. On Friday, at the Indian restaurant, Kiwi started talking about menstrual cups. I thought it was funny, because I've been thinking about them myself. Once again, I was inspired by one of Ingrid Nilsen's videos (What Should You Use for Your Period) where she brings up menstrual cups. I've heard about them before, but haven't really looked into it. The idea of it seems really great. My period and I will have a ten-year anniversary this year, so I figured I'd do something new (is this funny? I am chuckling at myself, which means it's probably not funny). Kiwi texted me today; "do you want me to buy a menstrual cup for you". Just casual, because that's definitely what someone texts me on a daily basis. Either we've grown closer in the last months, or we're just really open with each other. Anyway, I said yes. I have high hopes for tomorrow. Oyster is stopping by. Plus I need to go to the shops, and get the last bits before we go. Shit, it's getting really close now. I'm going to spend the next hour or so doing research. My inner Stiles has been on point the last days, which is great. Though I suspect it's my inner Stiles that also allowed me to spend hours looking at bridesmaids dresses on ASOS. Thank you Kiwi, for informing about that. I just, would really like ten new dresses. Right, back to work. 

Another pin pushed in to remind us where we’ve been, and every mile adds up and leaves a mark on us. And sometimes our compass breaks and our steady true north fades. We’ll be just fine

I'm sort of entertaining the idea of bringing along the Canon camera on the trip. That would soothe my wish to take nice pictures. However, my current camera-bag is too big. Well, technically I do have the space for it. But I don't want to bring along bulky things, because I know that I won't want to tag it along on adventures, which defeats the whole idea of bringing along the camera with me. If I can find a smaller bag, I might do it. Technically, the camera isn't mine. It was part of a Christmas present, where Volla gave it to me to loan, to use it for my trip. She said Mog has a camera too, which means they sort of had more than they needed. I suspect she'll never collect it, and it truly becomes mine. To be fair, I wouldn't mind either. I don't think of myself to be a person who is dedicated enough to bring along a system camera. It's just too big and bulky. I woke up around 9 am today, got out of bed an hour later and made my breakfast. Since then I've cleaned my bedroom, washed the clothes I'm bringing along, plus some extra clothing I might bring, just because I have the space for it (I shouldn't bring along any extra, but we'll see). I've decided to bring my sandals along, because I want something that's a bit more open. However, I do have a tendency to get blisters if I use them over a long period of time. I've packed a lot of the things I'm also using everyday, so I find myself always having to dig them back out. I figured I'd show you what I've packed thus far. I'm using a backpack that holds 75L. Picture three shows you the inside, what I've packed. It might look a bit stuffed, but I've actually got a lot of free space, and I intend to keep it that way. Picture number four will show you all of the things that I've packed. Two black packing cubes; one for my clothes, and the other for underwear, swimwear, socks, two cloths, two exfoliating scrub gloves. I've got a first-aid kit, fast drying towel, cotton bag liner, mosquito netting, sandals (in the Hunter bag), twine around a candle, duct tape, a purse/bag, a toiletry bag, and my half-cube from Eagle Creek, which I've used as an extended toiletry cube. I've taken a picture of the latter to illustrate what you can fit into a cube. The half-cube is 24.5 x 18 x 8 cm. In it I've got a pack of makeup wipes (25 wipes), two toothbrushes. I've got laundry detergent, a fullsized sunscreen, aftersun and handcreme. 24 pads sanitary pads, 16 tampons. If you look at the pictures I've let the things stay inside their packaging, which, if you really need more space, you should always take them out. Ever since I watched this video by Ingrid Nilsen about packing, I fell in love with packing cubes. It's just the best thing. Thus far I've only brought three, because that's all I've needed. Also, though packing cubes are amazing, they fit better into rectangular- and square- spaces. However, it's usually not a problem. I might bring an extra, empty one just in case I buy a few clothing items. We'll see. I'm not done packing just yet, and if you're wondering about electronics and other things, they're in my little backpack which I'll bring along as hand luggage. It's tiny and cute, like a children backpack. And everything is blue, did you see? I've finally begun enjoying this packing process, and it's such a relief. I went downstairs, sat down in the sofa, and my brother asked whether it was a handball match or cross country skiing on tv. I said neither, and he was surprised. "That's the only reason you come down to watch television," he commented. True, but I also like to watch a certain interior program. We had a chat, and it turns out he wants to apply for a job in Switzerland that supposedly lasts for a year. I was supportive. I'm in this period of my life where I think you should seek opportunities, and take them when (if) you can.  I might spend the rest of this Sunday doing travel-related things like printing out documents, and continuing my research. 

so we huddle over maps; is it faith or prediction

Her er bursdagskortet til min belieber friend. Var usikker på om jeg burde ha brukt pennen min til å definere mer, men ønsket ikke å gjøre noe jeg angret på, så jeg lot den være. Jeg tok utgangspunkt i et bilde jeg tok av henne for en stund siden, da vi spiste burrito. Gårsdagen var en veldig koselig kveld med jentene. Vi spiste indisk, og jeg fikk endelig spist min favoritt: saag. Jeg drakk indisk øl som ble passert rundt bordet for ølsmaking, og de andre spiste desserter. Med fem mennesker rundt et bord, så er det ikke alltid vi alle prater om det samme, så jeg hadde veldig vansker for å få med meg alt vi pratet om. Vi ble sittende i flere timer, og vipps var klokken så mye. De begynte liksom å rydde, så vi bestemte oss for å gå. Ansatte sa hadet som om vi var stamkunder, og vi ruslet ut i kulden. Kiwi tok på seg solbrillene og klipset opp håret. Det er vanskelig å forklare, men hun så veldig spesiell ut. Min belieber friend hadde latterkrampe som førte til tårer. Marble og jeg splittet veier med de andre, da vi ville ta oss en tur for å sjekke utelivet. Kiwi tok farvel med Marble og meg. Jeg sa hadet, men ikke ordentlig. For i det øyeblikket visste jeg at jeg skulle se alle før jeg dro likevel. Det var ikke planlagt en tur ut, bare noe vi bestemte oss for da vi gikk fra restauranten. Så vi ble gående litt mellom utesteder for å finne en aldersgrense som matchet min alder. Vi endte opp på et hipster-sted vi har vært før. Sippet øl ved baren, hvilket jeg aldri har gjort før. Da mener jeg å sitte rett ved baren. Da øl nr. 1 var ferdig-drukket, dro vi på toalettet, hvor jeg snakket med en jente. "Du, nå har du glemt å sette opp denne delen av håret ditt". Vi håndhilste på hverandre da vi møttes i baren igjen. Øl nr. 2 nøt vi ute i bakgården mens vi observerte danseringen bak oss. Det er noe med dette stedet og danseringer. Folk danser som om de har mistet alle hemninger, de viser sitt sanne seg. Det er noe i det at dersom du er rundt mennesker som er komfortable med seg selv, så blir du automatisk mer komfortabel selv. Vi så et par "kjendiser"? Vet ikke helt om man kan bruke uttrykket "kjendiser" om noen nordmenn egentlig. Etter ølen var borte, tok vi oss en svingom og danset til musikk jeg aldri har hørt før. Før klokken ble altfor mye, dro vi. Forrige gangen jeg satt på nattbussen, sovnet jeg faktisk. Det har aldri skjedd før. Denne gangen var begge våkne, og vi pratet om litt av hvert. Og tilslutt sa vi farvel, og dette var siste gangen jeg så Marble før jeg drar på tur. Jeg nærmest skled hele veien hjemover, men kom meg hjem i god bestand. Klokken var rundt tre da jeg la meg. Grunnet min brors vekkeklokke, våknet jeg tidligere enn jeg hadde planlagt. Ble likevel liggende i sengen i flere timer før jeg bestemte meg for å stå opp. Jeg spiste frokost, tok en dusj, og gjorde meg klar i en fei, for jeg skulle tilbake til byen i dag. Jeg skulle nemlig møte min belieber friend for å se på brudekjolen hennes. Og nå fikk jeg endelig møtt Darren's søstre og mor. Brudesalongen var veldig full, og det var vakre kjoler overalt. Jeg tok bilder, mens yngste søsteren til Darren løp rundt og prøvde på alt av hårpynt som hun fikk øye på. Det tok egentlig ikke lange tiden før min belieber friend hadde bestemt seg for det hun ønsket, og vi gikk ut av salongen med en brudekjole. Ved et lyskryss sa vi hadet til de andre, og jeg fikk atter en middagsinvitasjon. Min belieber friend og jeg hadde tenkt til å ta trikken, og dra hjem. Men vi endte opp på et burgersted, hvor vi satt ganske lenge og pratet. Til slutt tok vi turen videre til et senter, hvor jeg i utgangspunktet skulle se etter reiserelaterte ting. Imidlertid endte vi opp på en nyopppusset sportsbutikk hvor jeg ble forelsket i omtrent alt. Det er ikke en overdrivelse, for fy søren. At det går an å finnes så mye fine ting. Om jeg har penger etter turen, så skal jeg tilbake dit, sa jeg til min belieber friend. Hun og jeg klemte hverandre tre ganger kanskje, sa hadet. Det var en av de få gangene jeg virkelig tenkte at "jøss, jeg skal reise". Det ble litt emosjonelt, men verken av oss gråt. Fikk beskjed av min belieber friend at hun begynte å grine da hun kom hjem. Og jeg, jeg satt på bussterminalen med masse mennesker som var klar for å dra på fest. Også kjente jeg liksom at jeg var på gråten. Tørket diskre bort en tåre som hadde funnet veien ut av øyet, men tror likevel karen ovenfor meg så det. Bestemte meg for å høre på musikk, Creep av Radiohead. Det gjorde meg bare tristere, og jeg er sikker på at øynene mine glinset. Jeg føler at hele denne forberedelsen, planleggingen, alt-- det er som om jeg ikke skal komme tilbake. Men det skal jeg jo, har en returbillett som skal brukes i mai. Men i hodet mitt, sånn mentalt, uten at jeg egentlig har tenkt over det, så tror hodet mitt at dette er farvel. Tja. Holy shit. Jeg innså nettopp at jeg ikke kommer til å få sett ferdig Teen Wolf sesongen før en stund. Må vel finnes bra wifi et sted i Asia, men likevel. Kom liksom plutselig på det nå. Niall er ikke lenger i Asia slik som jeg hadde håpet på. Han stakk av akkurat i tide, også. Typisk. I det minste håper jeg at han besøker ungen til Louis. Tanken på det varmer hjertet. I morgen skal jeg rydde. Rydde rommet, rydde bort ting som jeg ikke vil ha stående ute mens jeg er og reiser. Også skal jeg vaske klær, klærne jeg skal ha med. Også pakking, finne ut av det jeg mangler og skrive opp en liste. Må være effektiv da jeg begynner å få dårlig tid. 

my heart reconciled all the darkness and light inside my chest

Lynx isn't the only one who likes doing hairstyles, her son too, discovered a knack of being creative with his toys. He's the one who took this picture too. I woke up to a pretty strange dream. Imagine a pretty beach, not the ones that are considered as paradise, but a beach with nice greenery around. I was going to go take pictures. But I had a big bag that I didn't want to leave, so I asked the people around me if they could watch it for me. This was inside a room. People were tanning inside a room. It had red walls, the floor was filled with sand. There were two-three girls and one boy. One of the girls was one I went to high school with. In this scenario, she was kind of nice because of our history together, but she was also a part of a Mean Girls squad. So it was a bit confusing. The boy, or guy? Oh that was Justin Bieber. As I was going out, he was setting up a karaoke machine with a minuscule microphone. Just casual. Right after I posted the blogpost yesterday, I got frustrated with my bank for not doing what they told me they'd do. In my anger, I wrote them a passive aggressive message, though I hate people being passive aggressive towards myself. It's just that I really don't have time for mistakes like that at the moment. If I think of it any more, I might get angrier. I'm also one of those people who can hold a grudge, if you piss me off. So knowing myself I'm probably have a bit of a problem with my bank for the foreseeing future. It's not a good trait, being able to hold a grudge. You have to have a lot of bitterness in you. On a happier note, I got a message to retrieve my package yesterday evening. So I went to send off the shoes from ASOS today, and then picking up my package. It's been snowing a lot today, and I was nearly drenched by the time I got home. Yesterday I had a shower, and I wasn't supposed to wash my hair. I remembered that in the middle of washing my hair. I go into a robot mode when I take a shower at home, because I'm so used to my surroundings, and I have a routine that's etched into my head. So that's why I forgot, probably. It spared me some time today. I've been curling my hair quite often as of late, because I'm not bringing with me any hair tools when travelling, so I figured I'd enjoy it as much as I can now. I'm not going to do that now, though. Chances are the curls will fade when it's snowing so heavily. My belieber friend is celebrating her birthday tonight. It's also sort of a get-together before Kiwi and I disappear for awhile. It'll be nice.

I'm a dreamer of someone else's dreams

I really liked the latest episode of Teen Wolf, and though it's sad to acknowledge that it's getting towards the end of the season, it's really nice to finally get some clues about what's going on. Also, Teen Wolf is one of those shows that quite often introduces new characters (in my opinion), and they manage to make you care for all of them. It's strange. I was planning to take a trip to the mall, but I'm far too lazy, and it's snowed a lot the past days, so the thought of going outside is not that tempting. That being said, I'm glad to see snow. I'm enjoying it whilst I can. Who knows, it might be snow in May, though I highly doubt it. I've been going through my economics, and I've realised that I will not be able to afford to buy a camera whilst doing all the other things I am doing. So I guess that's that. It's a bit sour, but the most important thing to me is to have pictures from an incredible trip. And that means I don't have to have the best quality. I mean, there's a reason why I am so fond of disposable cameras. As I mentioned the other day, I can't do everything at once. I need to go to the post office to return my shoes, but I'm waiting for another package, so I'm sort of waiting for that to arrive. I'm waiting for a few things to arrive in my post, actually. Some of which are very important, and some not that important. You know what, I started off 2016 a bit stressed with all the things that I needed to plan and get done before I leave. It's a week until I leave, and I'm so close to getting all these things done. I've been a bit frustrated with people, frustrated with myself. In these times I just need to remember that the end goal is near. I did a lot of research for the trip today. I've got a notebook dedicated for my travels with general information about the countries I'm visiting. And I've decided to make a health section as well. But you know, research takes time and effort. I'm just really looking forward to travel and being done with all of this. It's going to be so good. I forgot to watch Idol yesterday, which makes me a bit sad. Especially as I won't be able to watch tomorrow's episode either. It's a good thing then, that the reruns are available to watch on Saturday. Thank god for reruns, eh? 

the universe was made just to be seen by my eyes

Jeg nærmest kastet fra meg skiene i snøen da jeg ankom huset til Marble. Ringte på døren som ble åpnet av Marble som gikk og bar på pizzadeig. Jeg hoppet rett inn i arbeidet og tok frem diverse topping og begynte å kutte opp. Det er nesten en sånn refleks når jeg er hos Marble, vi lager mat og ser på film. Denne gangen satt vi ved bordet på kjøkkenet med hennes foreldre og diskuterte skismøring. Senere så vi på filmen som heter When In Rome, som jeg trodde jeg hadde sett. Isåfall er det kun starten jeg har fått med meg, for jeg kjente ikke igjen noe av det andre. Imidlertid er filmen blitt seks år gammel, så det kan hende alt har gått i glemmeboka. Den var hvertfall typen film som jeg og Marble pleier å se på. Vet ikke hvor mange ganger vi har sett på Leap Year sammen for eksempel, hvilket kanskje hadde vært passende nå. Vi ble sittende og se på tv mens vi spiste muffins som luktet himmelsk (kanel). Jeg snakket om en av mine yndlingsfilmer som går under navnet Francesca i dette husholdet. "Den er liksom feel good, også liker jeg interiøret," sa jeg. Vi la oss ved midnatt fordi vi begge egentlig er Askepott. Nei, det var grunnet at vi skulle opp tidlig for å stå på ski. I utgangspunktet skulle vi gå en løype som var 4,5km per vei (dvs. 4,5km opp til hytten, og samme avstand ned igjen). Men da vi kom til hytten så hadde det gått så fort, føltes liksom ut som en altfor kort tur. Så vi gikk like så godt (likesågodt, likeså godt, hva er det riktige?) videre. Den originale løypen var kjent for oss begge, men vi gikk blindt i skisporene som gikk lenger inn i skogen. Men vi hadde ca. bestemt oss for hvilken løype vi ønsket å følge, hvilken avstand. Vi måtte stoppe opp innimellom og lese skilt, og vi gikk opp til en privat hytte fordi vi trodde kanskje at det var destinasjonen. Men tilslutt, etter den siste bakken vi turte å gå videre før vi hadde tenkt til å snu, fant vi jammen meg destinasjonen. Vi hadde liksom grublet litt på hvorvidt vi burde snu ettersom vi ikke helt visste hvor destinasjonen var. Men du vet når du har bestemt deg for noe-- se for deg en joggetur der du i forkant har bestemt deg for å jogge en viss avstand. Det er liksom surt å ikke fullføre (med unntak om dersom du har skadet deg eller virkelig nådd grensen din) det, og selv om du har jogget langt, så var det ikke målet ditt. Det var samme følelsen jeg hadde, noe som jeg delte med Marble. Så vi gikk videre. Vi satte oss ned på en slags kafe for å få litt mat og drikke i oss. Betjeningen var veldig hyggelig, hvilket jeg satte stor pris på. Vi ble kanskje sittende en halvtime, da vi visste vi hadde litt av en tur tilbake. Verken av oss visste egentlig hvor vi var, og jeg ser nå at det faktisk er forbi hvor min belieber friend bor, hvilket er ganske sykt. Veien tilbake var lettere enn jeg hadde tenkt. Var noe sliten, men armene var ikke like tunge, eller jeg kjente det hvertfall ikke. Fikk en ekstra boost av kanelbollen jeg nærmest inhalerte da vi satt på kafeen. Tur og retur resulterte i 22km eller 2,2 mil. Med tanke på at dette er min første skitur på fire år, så er jeg veldig fornøyd. Vi mestret målet vårt, jeg har endt opp med en kropp som verker etter skituren, og jeg falt ikke en eneste gang. Var veldig nærme èn gang, men jeg klarte overraskende nok å holde meg på bena. Jeg var ganske skeptisk til utforpartier i løypene, spesielt da du ikke nødvendigvis ser hele strekningen grunnet svinger. Så jeg ploget en del på veien til destinasjonen. Men på veien hjem så blir man så sliten at man nesten glemmer litt det frontallappen er så flink til å minne meg på. Så da var det liksom ganske full guffe nedover, og det var derfor jeg nesten falt. Hadde ikke hatt noe imot å falle. Det jeg egentlig var redd for var å komme utenfor løypen, type havne i en grøft eller ned i et vann. Det snødde kanskje, og det var kanskje overskyet, men jeg synes vi hadde veldig gode forhold. På veien hjem dro jeg med meg skiene inn på postkontoret, mitt femte hjem, hvor jeg hentet et par sko jeg bestilte fra ASOS. Dessverre var de for små, og dessuten var de ikke helt det jeg hadde sett for meg. Det sure er at jeg har betalt ekstra for rask sendelse, men det finnes veldig mye mer surt i verden. Humøret mitt er hvertfall ikke særlig påvirket av dette. Heldigvis har jeg et par andre sko i tankene som blir en erstatter. Nå måtte jeg tenke litt, på hva jeg skal gjøre med resten av kvelden. Tiden blir brukt til å skrive til Tumblr-vennen min og til Teen Wolf! Nesten så jeg glemmer sistnevnte hver uke, men så kommer jeg på det, og det er en så fin overraskelse. 

hey you in the darkest room

I'm going to wear my joggers out today. What? All this packing for the trip to Asia has made me pretty sensible about what to pack. I'm going to Marble's tonight, then possibly going skiing tomorrow-- I decided to bring as little as possible. Especially if I'm going to bring along all my things on the skiing trip, which I probably will. So my outfit today consists of joggers and a fleecejumper. Very sexy indeed. Definitely ready for a night out. If you'd seen me, this would be the perfect time to say: "you clean up nicely". Speaking of cleaning, I cleaned up all the mess from yesterday's packing. I've put it all back into my closet, as I think I'm going to be "packing" for the rest of the time before I leave. Plus some of the things I'm bringing along, are pieces I use everyday, so I can't like, have it all packed anyway. Yesterday I redid my birthday card for my belieber friend. Initially I finished it a few days ago, but I didn't like the look of it. It was just on my desk, so I'd always see it. And when your reaction is negative each time you see something, it's probably not good. So I sat mostly in the dark yesterday, changing the card. And I'm really pleased with the outcome. It looks more artistic than I had planned, but I'm not going to complain about that. Alright, I ought to get going. OH, and hi March!