Det er alltids inspirerende for meg å lese gamle nyttårsinnlegg, for det viser hvor jeg var for ett år siden. Alt virker så annerledes, så fjernt, men samtidig er det så nærme. Du endrer deg for hver dag som går, men samtidig så mister du ikke helt taket i personen du har vært. Året som har gått har vært utfordrende, og på en måte føles det ut som om årene bare blir mer og mer vanskelig. Vet ikke om det skyldes at man vokser opp og får nye perspektiver på livet som gjør at man forstår mer. Eller kanskje det faktisk bare har vært et utfordrende år. Jeg husker ikke når, for jeg har ikke dokumentert dato ovenfor meg selv, men tror at jeg bestemte meg en dag i fjor om å starte på skole igjen. Nyåret ble brukt på å venne meg til tanken, og ikke minst begynne å tenke på hva jeg skulle studere videre. Jeg har et ambivalent forhold til yrket mitt, og det oppdaget jeg ganske tidlig. Etter Kiwi og jeg diskuterte livene våre i Bali, så virket det feil å gå tilbake i de samme sporene. Hjertet sa nei, men jeg ville ikke gi helt slipp heller. Jeg tror at uansett hvilke veier jeg velger å følge, så kommer jeg alltids til å være sykepleier i bånn, og det har jeg ikke noe imot. Jeg endte opp med å søke på èn linje, det som føltes mest riktig utifra den lille informasjonen jeg hadde. Også bestemte jeg meg for å prøve å glemme at jeg hadde gjort et større livsvalg, nevnte det ikke for noen. Eneste grunnene til at jeg faktisk annonserte det, var at folk dro det ut av meg. Mens jeg ventet på svar, fortsatte livet videre og jeg jobbet og tenkte over livet. Det føles ut som om det har vært ganske mange vanskelige vakter i år— mange situasjoner sitter fortsatt igjen i hodet. Mange vonde, noen gode, og noen som er både vonde og gode på samme gang. Følelsen av å ikke strekke til er et fenomen som ikke mangler hos sykepleiere, og i år så følte jeg virkelig på det. Avdelingen har riktignok endret litt pasientgruppe, og det er en gruppe som krever mer enn bare medisin. Kollegaene er utslitte, og det gjør vondt i hjertet å se de fallere. Om jeg skal sammenligne året med fjoråret, så føles det ikke ut som om jeg har vært på reisefot i det hele tatt. Men når jeg ser på Norwegian-profilen min, så er det kun fire måneder av året jeg ikke har vært på et fly. I år fikk jeg en niese som begynte å hyle enhver gang moren ikke var tilstede. Jeg fikk en ny svoger. Min nest eldste søster ble gravid, men så mistet hun barnet. Også ble hun gravid på nytt, og er straks halvveis i svangerskapet. Sugar hadde forlovelsesfest, og min belieber friend er gravid. Jeg startet faktisk på skole igjen, og jeg trives med det. Det er straks et nytt år, hvor jeg skal fylle tjuefem år. Da jeg var tjue, så betød tjuefem år det samme som å være voksen. Akkurat som at jeg som tiåring var overbevist om at attenåringer var voksne, og slik som jeg tror vi alltids kommer til å tro at mennesker som er et par år eldre enn oss har peiling. De siste årene har jeg vært ganske redd for betydningen av å bli voksen, hva det innebærer. Men nå føles det ut som om jeg begynner å bli klar, at jeg synes det er greit. Det er som om jeg har begynt å venne meg til tanken, og jeg tenker på fremtiden med reelle mål. Det føles ut som starten på at jeg faktisk vokser opp. Denne følelsen kommer ikke ut av ingensteds– det har vært en prosess, og jeg tror at jeg kan si at årets utfordringer har brakt meg hit. Jeg har tatt nyttårsforsettet mitt alvorlig, og jeg tror at det å være snillere mot seg selv, ikke ha så høye forventninger til seg selv kan være godt for mange. Det er i hvert fall et kontinuerlig nyttårsforsett på min liste. På verdensbasis har året vært ganske kjipt, men jeg har ikke sett så mange være politisk aktive heller. Jeg har møtt nye mennesker med kunnskaper, meninger og holdninger som har utfordret mine, og gjort at jeg har vokst som menneske. Aldri har jeg vært så glad for søskenflokken min, og satt pris på de simple ting. Til slutt vil jeg si at jeg er veldig stolt av meg selv, for å ha kommet meg på det punktet jeg befinner meg i livet akkurat nå. Og for at jeg har overlevd ett år til. Tenk at så mye kan forandre seg på ett år, at man kan vokse så mye. Synes vi fortjener en klapp på skulderen alle sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar