If you ask me around, I should deny. Don't take it too hard, your company is fine but I get on better with mine

Det tok meg fire timer før jeg åpnet eksamensoppgaven. Vi hadde en siste forelesning i dag, og det var faktisk kanskje best oppmøte på denne kontra alle de andre (unntaket er de obligatoriske, selvfølgelig). Jeg valgte å dra hjemover uten å åpne oppgaven, fordi jeg måtte gjøre et par ærender først. Og da ville jeg helst ha pc og noe å skrive på tilgjengelig rett etter jeg leste oppgaven. Det er noe med at tanker og ideer fort glemmes når man ikke skriver de ned. Ærendene inkluderte å stemme, dra i dagligvarebutikken, kjøpe kroppssåpe, og sende te til Monchita. Jeg var trolig et merkelig syn, der jeg stod og presset så mye te jeg fikk til i en bobleplastkonvolutt. Da jeg kom hjem, lagde jeg mat, og det tok sin tid. Også satte jeg meg omsider ned, så ferdig en episode av Sherlock Holmes. Ja, også åpnet jeg oppgaven. Den er ikke overraskende nok, ganske stor i forhold til antall ord. Dessuten synes jeg den er litt utydelig, hvilket jeg synes er ganske irriterende. Skal nok komme meg igjennom likevel, og jeg har planlagt å møte blant annet Carmila en av disse dager bare for å diskutere oppgaven, få en forståelse om hvorvidt tolkningen vår stemmer. Det er første gang jeg har hjemmeeksamen og faktisk møter et annet menneske i mellomtiden. Vanligvis sitter jeg med bøkene og forskningsartiklene spredt rundt, river i håret, og er sånn type kaotisk. Denne gangen har jeg bra med tid, hvilket jeg setter stor pris på. Det tar litt å sette seg inn i hvordan ting gjøres, å huske hvordan jeg gjorde det før, og å lære meg de nye tingene. Målet mitt denne uken, og med denne eksamenen har vært å ta meg tid. Jeg trenger ikke å forhaste meg, trenger ikke unødig stress. Og det er egentlig akkurat det jeg har gjort i dag. Så langt har jeg egentlig bare planlagt disposisjon, skrevet ned stikkord til de ulike delene av oppgaven(e), sendt mail til læreren. Har vel egentlig bare brukt tid til å sette meg inn i oppgaven. Tror det ordentlige arbeidet starter i morgen, og jeg ser egentlig frem til det. Jeg klarte å motivere meg selv til å trene i dag, og jeg tok igjen treningen jeg skippet på tirsdag i tillegg til torsdagsrutinen min. Da føltes det ekstra velfortjent å ta seg en dusj, men problemet mitt er at jeg ikke har min favoritt body butter. Har ikke hatt den på veldig lang tid nå, og hver gang jeg har vært i butikken, så er den utsolgt. Det samme gjelder nettbutikken. Sendte faktisk en mail nå-- det er faktisk så glad jeg er i den, og jeg har brukt den i årevis nå. Føler det er veldig typisk at jeg forelsker meg i et produkt, eller matvare, også slutter de å selge den. Kvifor, liksom. Nei, har jeg klaget nok denne uken, eller? Jeg skylder bare på min premenstruale fase. 

I don't care where we go, 'cause you are home

I skipped exercise yesterday. I was just having a really off day, like-- regardless of what I did, I felt miserable. I can't actually remember last time I felt so morose, and I just had to go with the flow, with my emotions. Instead of exercise, I watched Perks Of Being A Wallflower, and finished reading "Eleanor Oliphant is Completely Fine". Both made me weep, and it's a good thing I buy Kleenex in bulks. Perks is an all-time favourite of mine, it's a no brainer for when I feel like crying. The book, I ordered online a few weeks ago. I can't remember where exactly I first heard about the book, but the summary immediately interested me. It seemed like something just up my street. I guessed correctly, and I've got to say it might actually be my favourite piece of published fiction I've read this year. It's funny, sad and surprising. I was actually genuinely surprised, and I'm sure there were a lot of foreshadowing, but still, I certainly didn't notice. I managed to go to my lectures today, and it was interesting. The theme was ethics, and we had a bit of discussions in class. Ethics is hard, because there's a lot of big questions, but no completely right answer. Sometimes there's no answers at all. I had to stop by the library at my old school. It feels like I'm there weekly, which is actually the truth, when I think of it. I've borrowed most of my curriculum, because I can't be bothered to spend a load of money on books I know I won't want to hold on to. I've purchased one book, and I might buy another one. But other than that, I'm fine. It's costly being a student, considering the lack of working. That reminds me I ought to pay my bills. It's gonna rain for like a week straight without any peep of sunshine (if we are to trust the forecast). It might be fitting to work in the dark with my exam. It's not exactly a happy thing. That being said, I am slightly excited to finally start writing, to do something else than reading. (I'm gonna guess I'll be feeling completely 360 about it in a few days). I am gonna finish my evening with an article, because that's how my life is now. 

you deserve the whole world, an island to yourself

Jeg dro til Åhlens City i går for å dra innom Muji. Jeg fant dessverre ikke klokken min, så jeg kjøpte meg en liten klokke på omtrent samme størrelse fra Åhlens. Den er kopperfarget, og jeg er egentlig litt usikker på hvorvidt jeg liker den, men jeg hadde behov for en klokke på rommet mitt, og jeg ville helst ha noe lite. Det er svært få butikker jeg har sett som selger sånne små klokker, så da gikk jeg for den fra Åhlens. Det fulgte med en bruksanvisning, og det er typisk da, at den bruksanvisningen hjalp meg til å fikse min egen Muji-klokke. I dag skulle jeg i utgangspunktet vært på et par forelesninger, men siden jeg kom hjem så sent i går, så kjente jeg at jeg ikke orket. Det er noe med at jeg vet jeg har størst læringsutbytte når jeg har en optimal form (og det er masse ulike faktorer som fører til min optimale form). Det er en forelesning jeg gjerne skulle vært på, og det får meg til å føle meg litt sånn irritert for at jeg ikke har presset meg til å dra dit. Hjemmeeksamen starter om to dager og skal vare i to uker. Jeg har 3000 ord på meg, og jeg kjenner at stresset har økt betraktelig. Jeg forstår bare ikke varigheten, og da begynner jeg å tenke at det er en komplisert oppgave, og at til tross for at de har gitt antydninger til en ting, at vi skal gjøre noe annet i stedet. Jeg tror at jeg har vært ganske høyt oppe de siste dagene, og nå kommer realitetskrasjet. Det er nok også min syklus, for jeg skal visst inn i perioden før menstruasjon, og da er en av mine premenstruale symptomer nedstemthet. For å unngå at jeg blir unødig stresset, så tror jeg faktisk at jeg er nødt til å ta en ordentlig pause i kveld. Jeg kommer selvfølgelig til å gjøre litt skolearbeid nå, men i kveld så tror jeg det blir fritak. Kanskje lese bok og komme meg litt bort fra min egen virkelighet-- eller er det unnvikende atferd? Skal i hvertfall få til en treningsøkt som kommer til å påvirke humøret mitt i den positive retningen. 

our paper houses reach the stars, til we break and scatter worlds apart

Jeg satt på toget i fem og en halv time. Den ene halvtimen var forsinkelse, hvor vi stod rett over motorveien og jeg fikk høydeskrekk av å se ned. Jeg hadde egentlig plass for meg selv-- det var ei mor og baby som hadde plassen ved meg, men jeg mistenker at moren var veldig snill og ville la meg slippe babymas. Så hun var omtrent ikke tilstede. Altså, babisen var dritsøt, snakka «babysk» til meg, hadde de største øynene og lente seg på meg. Men må innrømme at jeg sukket i lettelse. Jeg fikk duppet av i ny og ne også, så det var fint. Men det er lenge siden jeg har vært på så lang togtur, og kjente det var deilig å komme frem. Så var det dette styret med å finne frem på T-Centralen da. Er ikke det enkleste akkurat, men jeg klarte meg bra – helt til jeg kom til Gullmarsplan og skulle finne veien ut. Havnet med litt tvilsomme folk, og det luktet urin og jeg så spy. Med andre ord ble jeg litt sånn skeptisk til at jeg hadde havnet på riktig sted, så jeg snudde tilbake og fulgte Google Maps. Problemet mitt var at jeg befant meg på et område som er skikkelig up and coming, så det er bygging overalt, og veier er avstengt. Gikk heldigvis kun èn blindvei da, men det var nok for toget var forsinket, og jeg begynte å få litt dårlig tid. Fortalte karen i skranken på hotellet om problemene mine med å finne veien, fordi jeg lurte på om jeg ikke bare skulle bestille drosje til konsertarenaen. Tror han var snill mot meg, for han gav meg et veldig fint rom. Jeg var høyt oppe og hadde utsikt til et grøntareale. Det var faktisk tidenes hotellrom, og dersom jeg skal tenke på funksjon, så er det mitt favoritt hotellrom noensinne.  Jeg synes det så litt ut som et showrom, med trendy farger og møbler, samt stort bad og et lite kjøkken. Ja, jeg hadde stekeplate, oppvaskmaskin, kjøleskap, mikrobølgeovn—you name it. Kunne tenkt meg å bli en dag til bare for å nyte rommet mitt liksom. Jeg måtte ha litt tid til å slappe av og til å få i meg litt mat, så det var ikke før i sju-tiden at jeg faktisk kom meg ut. Jeg gikk til bussen som jeg hadde blitt tipset å ta, også gikk jeg av stoppet som jeg skulle av på. Problemet var at jeg ikke fant noe klare skilt på hvor Annexet skulle ligge. Globen lå ganske klart rett foran meg, så jeg gikk i retning den veien. Men så var det ikke folk der, hørte ikke noe lyd whatsoever, så jeg snudde vei. Google maps førte meg bare i sirkler i hodet mitt. Spurte folk, og snakket med enda flere tvilsomme folk. Jeg var stresset fordi jeg tenkte at jeg ville gå glipp av Picture This (de som varmet opp i forkant), også ble jeg så stresset at jeg tenkte jeg kanskje ville gå glipp av starten av settet til Niall. Hadde begynnende katastrofetanker, faktisk. Heldigvis møtte jeg en sånn offisiell person, og han viste meg hvor jeg skulle. Jeg hadde bestilt sitteplasser, og jeg hadde fått plass på første rad. Men jeg har ikke sett bilde av oppsettet på salen, hvor de sitteplassene eventuelt skulle være. Jeg fikk jo også en mail der det stod at det ikke var lov til å stå i kø før klokken sju på morgenen. Så da antok jeg at det ville være både ståplasser og sitteplasser. Det har vel vært det på London og Dublin konsertene hans?? Jeg vet ikke. Etter en tur på do, hvor jeg tror noen ropte «de har startet» i det jeg satte meg ned, gikk jeg inn i salen. Det var bekmørkt, og omtrent alle hadde satt seg allerede. Picture This hadde startet settet sitt, og jeg fulgte etter noen andre jenter som gikk mot det jeg antok var de eneste sitteplassene. Ble litt skuffet fordi det var relativt langt bak, og en haug med folk foran. Ikke særlig sikte liksom, også var det ikke såpass stor konsert at det er tv-skjermer som filmer artisten heller. Men når det er sagt, så er det absolutt en større konsert enn jeg er vant til. I disse dager går det mest i Sentrum Scene som har plass til 1700, kontra Annexet som tar 3500. Jeg antok at det var sånn kino-plassering, altså den type sortering av sitteplasser. Så da jeg så at det stod rad 68, visste jeg at jeg skulle langt frem. For jeg hadde jo rad 1. Jeg fortsatte fremover på midtgangen, og da kom jeg til en stående folkemengde, så jeg antok at det var der ståplassene var. Det var veldig nærme scenen, og jeg var liksom glad på de menneskene sine vegne. Antok at de hadde stått i kø forever. Samtidig syntes jeg det var litt merkelig at de skulle stå rett foran sitteplassene, altså at sitteplassene ikke var litt forhøyede. Men så skjønte jeg at det også var sitteplasser. Fikk hjelp av en av vaktene som sa jeg skulle gå rundt og foran. Også gikk jeg dit jeg antok setet mitt var, og da var jeg seriøst på førsterad. Men så satt det allerede ei jente i det setet jeg skulle ha, og hun hadde visst samme sete. Jeg gikk til ei dame som jobbet der, også hentet hun jenta som satt på setet. Jeg ventet liksom på beskjed om at jeg skulle et annet sted, men hun så på billetten min og det skulle visst stemme. Det var hun andre jenta som hadde tatt feil, og hjertet mitt knuste litt for henne. Tenk å skulle komme på konsert og tro at du har en helt syk plass, bare for å måtte forflytte deg. På mine egne vegne, kjente jeg jo at hjertet banket fortere. Jeg satt på første rad, midt på, og jeg klarte ikke helt å tenke. Jeg har ikke hatt disse billettene så lenge, det er liksom ikke noe jeg har sett frem til i et år. Jeg har jo knapt satt meg inn i det faktum at jeg skulle se Niall. Jeg satt og tenkte at jeg antakeligvis ikke kom til å bli starstruck. Aldri opplevd det med noen andre enn Justin B, men da han kom gående ut på scenen, så var det som om systemet gikk litt i sjokk. Niall stod 4-5(?) meter fra meg, og det er det nærmeste jeg noen gang kommer til å komme. Han virket så kjent, som om jeg stadig ser han i hverdagen. Og jeg ser jo stadig bilder av han, men der stod han liksom, iført favorittjeansen og en basic blå t-skjorte (som antakeligvis koster himla mye mer enn en vanlig basic t-skjorte). De gikk rett ut i første sangen, og jeg tror faktisk at jeg synes det var en sabla bra ide å ha turne før albumutgivelse. For omtrent ingen kunne synge med, og da hørte jeg bare Niall. Jeg har fryktet litt at jeg skulle oppleve samme følelser ovenfor Nialls musikk som jeg gjorde med Harry, altså at jeg ikke skulle like det noe særlig. Jeg er ikke typen fan som følger ens musikk uavhengig om jeg liker det eller ei, jeg er ikke en sånn stan. Jeg vil antakeligvis alltid være en fan og gi musikken en sjanse, følge karrieren. Heldigvis er Niall mer på bølgelengde med meg. Det er selvfølgelig noe jeg liker mindre, spesifikt to sanger, og jeg skjønner ikke helt valget av neste singel. Men de andre var flotte, og jeg satt/stod som en gapende fisk. Helt seriøst. Jeg ble så overrasket over sangene, stemmen. Han er jo også en ganske privat person, så det å høre tekstene til sangene hans føles litt som å få litt mer innsyn. Jeg tror ikke at albumet hans er den typen som når toppen, men det er noe som er så inderlig han. Og jeg kjente på en utrolig stolthetsfølelse da jeg hørte han. Jeg satt mest og gliste, følte meg som den stolteste vennen hans. For meg var det tross alt bare vi på første rad og Niall og bandet hans som eksisterte. Så jo ingen andre. Det var et moment i en sang hvor det roet seg, alle lysene ble dempet, men sakte begynte lyset bak Niall å skinne. Han begynner å synge «bridgen», og det er kun stemmen hans. Det var som den gangen jeg plutselig møtte Kristoffer ute på byen, og lyset bak han skinte. Det var liksom veldig filmøyeblikk, og enda mer med Niall. Det var som om jeg hadde tåkesyn, og når det klarnet seg, var det kun Niall som eksisterte. Jeg fikk gåsehud. Det tok pusten min, for det var så utrolig fint. Jeg gispet bokstavelig talt. Det var mange fine øyeblikk, men det går sånn i surr. Det er så merkelig, for jeg husker alt som skjer før og etter, men det som skjedde i midten er litt sånn rotete. Han nikket i min retning, men jeg antar at det var til området jeg stod i. Det virket som om han koste seg, sånn som han lo. Han sang forresten Fool’s Gold, en av One Direction sangene. Da var det kun han som stod på scenen, mens bandet stod og ventet bak. Og da tenkte jeg at jeg faktisk kunne sittet og hørt på han helt alene. Han snakket om grunnen til han hadde valgt å turnere før utgivelse av album, snakket om bakgrunnen for albumnavnet. Jeg er så vant til at han snakker mer med publikum, og at konserten varer lenge. Så da konserten plutselig var slutt, skjønte jeg ikke det først. Det er også vanskelig å kalkulere akkurat når det er ferdig når du ikke kan navn på sangene, eller når du ikke følger med på hvor mange sanger han har sunget. Tok meg liksom lang tid for å reise meg å kle på meg. Han nevnte ikke alle sangene med titler, så jeg klarer ikke å skille noe særlig, men herremin som jeg gleder meg til å høre studioversjonene. Noe i meg tror faktisk at det jeg hørte live er finere enn studieversjonene. Jeg kjente på emosjonene i det jeg stod og ventet på bussen, hvilket er typisk. Det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde opplevd, hvor sykt heldig jeg er. Tenk, Niall har stått fire-fem meter unna meg, jeg hadde den beste plassen i salen liksom, og jeg har fått høre han synge live. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det om igjen, og om igjen. 

I've been told to get you off my mind, but I hope I never lose the bruises that you left behind

Jeg har på meg en clay-mask, også tok jeg meg en tyggis. Regrets. I går satt jeg på skolen og forsøkte å omvende hodet til nynorsk fremfor bokmål. Men det var vanskelig når pensumboka stortsett var repetisjon fra det jeg har lest før. Da er det ganske lite motiverende. "Marble, dette var veldig lite produktivt," sa jeg, etter vi hadde brukt masse tid på å diskutere politikk, mote og interiør. Vi stoppet innom Weekday for å returnere et par jeans jeg kjøpte forrige uken. Har jeg nevnt de? Det er i hvertfall samme modell som mine favoritter, men de er blitt laget i et annet stoff, så jeg hadde vansker med å velge størrelse. Enten ble den såpass tettsittende at jeg like godt kunne gått for skinny jeans. Ellers ble den for stor rundt livet, og litt sånn merkelig. Jeg hadde kjøpt den som ble litt for stor, men jeg har latt den henge i klesskapet og kjenne litt på hvorvidt jeg faktisk likte buksene. Og det viste seg relativt fort at jeg alltids ville valgt et annet par jeans foran de, og da blir det liksom for dumt å beholde de. I stedet gikk jeg for den avbildede t-skjorten, fordi jeg fortsatt elsker rosa, også synes jeg at kjærleik er veldig viktig i disse dager. Jeg har "lest" (skummet igjennom, hovedsakelig lest det avsluttende avsnittet i alle kapitler) ferdig boken jeg satt med i går, og nå gjenstår det egentlig bare forskningsartikler. Det frigjorde tid i dag til å gjøre søndagsrutinene mine. Har ryddet rommet, pakket, trent og skrevet nye mål for neste uke. Så langt må jeg si at jeg virkelig liker å gjøre det sistnevnte. Det er deilig å lage sånne kortsiktige mål, fordi de er mer oppnåelige. Bidrar til mestringsfølelsen. Jeg har prøvd å balansere den usunne lørdagsdietten min med en sunnere diett. Spiste blåbærgele på spiralloff til frokost, også har jeg spist en haug med smash. Det ble litt for mye av sjokoladen, og det frister ikke særlig lenger. Jeg brukte faktisk tid til å lage middag, og jeg syntes egentlig at det var gøy. Jeg er ikke en oppskrifts-person, og i dag ville jeg bruke et par ting som snart gikk ut på dato. Det ble faktisk utrolig godt, så jeg er storfornøyd. Det fine med dette studentlivet for meg, er at jeg har et mer forutsigbart liv. Jeg kan planlegge dagene mine bedre, og jeg er ikke så utslitt. Jeg kan faktisk prioritere min egen helse, og av den grunn er jeg sunnere når jeg er student. Fysisk i hvertfall. Det mentale er vel ikke så bra-- eller, det var kanskje ikke det forrige gang jeg gikk på skolen. Håper at jeg klarer å finne gode teknikker til å mestre stressende situasjoner denne gangen. Nå skal jeg slappe av resten av kvelden, før jeg hopper til køys. Føles egentlig ut som om hele dagen har gått til avslapping, og det er deilig. Det blir en relativt tidlig dag i morgen, og om tjuefire timer ser jeg forhåpentligvis Niall på scenen.