our paper houses reach the stars, til we break and scatter worlds apart

Jeg satt på toget i fem og en halv time. Den ene halvtimen var forsinkelse, hvor vi stod rett over motorveien og jeg fikk høydeskrekk av å se ned. Jeg hadde egentlig plass for meg selv-- det var ei mor og baby som hadde plassen ved meg, men jeg mistenker at moren var veldig snill og ville la meg slippe babymas. Så hun var omtrent ikke tilstede. Altså, babisen var dritsøt, snakka «babysk» til meg, hadde de største øynene og lente seg på meg. Men må innrømme at jeg sukket i lettelse. Jeg fikk duppet av i ny og ne også, så det var fint. Men det er lenge siden jeg har vært på så lang togtur, og kjente det var deilig å komme frem. Så var det dette styret med å finne frem på T-Centralen da. Er ikke det enkleste akkurat, men jeg klarte meg bra – helt til jeg kom til Gullmarsplan og skulle finne veien ut. Havnet med litt tvilsomme folk, og det luktet urin og jeg så spy. Med andre ord ble jeg litt sånn skeptisk til at jeg hadde havnet på riktig sted, så jeg snudde tilbake og fulgte Google Maps. Problemet mitt var at jeg befant meg på et område som er skikkelig up and coming, så det er bygging overalt, og veier er avstengt. Gikk heldigvis kun èn blindvei da, men det var nok for toget var forsinket, og jeg begynte å få litt dårlig tid. Fortalte karen i skranken på hotellet om problemene mine med å finne veien, fordi jeg lurte på om jeg ikke bare skulle bestille drosje til konsertarenaen. Tror han var snill mot meg, for han gav meg et veldig fint rom. Jeg var høyt oppe og hadde utsikt til et grøntareale. Det var faktisk tidenes hotellrom, og dersom jeg skal tenke på funksjon, så er det mitt favoritt hotellrom noensinne.  Jeg synes det så litt ut som et showrom, med trendy farger og møbler, samt stort bad og et lite kjøkken. Ja, jeg hadde stekeplate, oppvaskmaskin, kjøleskap, mikrobølgeovn—you name it. Kunne tenkt meg å bli en dag til bare for å nyte rommet mitt liksom. Jeg måtte ha litt tid til å slappe av og til å få i meg litt mat, så det var ikke før i sju-tiden at jeg faktisk kom meg ut. Jeg gikk til bussen som jeg hadde blitt tipset å ta, også gikk jeg av stoppet som jeg skulle av på. Problemet var at jeg ikke fant noe klare skilt på hvor Annexet skulle ligge. Globen lå ganske klart rett foran meg, så jeg gikk i retning den veien. Men så var det ikke folk der, hørte ikke noe lyd whatsoever, så jeg snudde vei. Google maps førte meg bare i sirkler i hodet mitt. Spurte folk, og snakket med enda flere tvilsomme folk. Jeg var stresset fordi jeg tenkte at jeg ville gå glipp av Picture This (de som varmet opp i forkant), også ble jeg så stresset at jeg tenkte jeg kanskje ville gå glipp av starten av settet til Niall. Hadde begynnende katastrofetanker, faktisk. Heldigvis møtte jeg en sånn offisiell person, og han viste meg hvor jeg skulle. Jeg hadde bestilt sitteplasser, og jeg hadde fått plass på første rad. Men jeg har ikke sett bilde av oppsettet på salen, hvor de sitteplassene eventuelt skulle være. Jeg fikk jo også en mail der det stod at det ikke var lov til å stå i kø før klokken sju på morgenen. Så da antok jeg at det ville være både ståplasser og sitteplasser. Det har vel vært det på London og Dublin konsertene hans?? Jeg vet ikke. Etter en tur på do, hvor jeg tror noen ropte «de har startet» i det jeg satte meg ned, gikk jeg inn i salen. Det var bekmørkt, og omtrent alle hadde satt seg allerede. Picture This hadde startet settet sitt, og jeg fulgte etter noen andre jenter som gikk mot det jeg antok var de eneste sitteplassene. Ble litt skuffet fordi det var relativt langt bak, og en haug med folk foran. Ikke særlig sikte liksom, også var det ikke såpass stor konsert at det er tv-skjermer som filmer artisten heller. Men når det er sagt, så er det absolutt en større konsert enn jeg er vant til. I disse dager går det mest i Sentrum Scene som har plass til 1700, kontra Annexet som tar 3500. Jeg antok at det var sånn kino-plassering, altså den type sortering av sitteplasser. Så da jeg så at det stod rad 68, visste jeg at jeg skulle langt frem. For jeg hadde jo rad 1. Jeg fortsatte fremover på midtgangen, og da kom jeg til en stående folkemengde, så jeg antok at det var der ståplassene var. Det var veldig nærme scenen, og jeg var liksom glad på de menneskene sine vegne. Antok at de hadde stått i kø forever. Samtidig syntes jeg det var litt merkelig at de skulle stå rett foran sitteplassene, altså at sitteplassene ikke var litt forhøyede. Men så skjønte jeg at det også var sitteplasser. Fikk hjelp av en av vaktene som sa jeg skulle gå rundt og foran. Også gikk jeg dit jeg antok setet mitt var, og da var jeg seriøst på førsterad. Men så satt det allerede ei jente i det setet jeg skulle ha, og hun hadde visst samme sete. Jeg gikk til ei dame som jobbet der, også hentet hun jenta som satt på setet. Jeg ventet liksom på beskjed om at jeg skulle et annet sted, men hun så på billetten min og det skulle visst stemme. Det var hun andre jenta som hadde tatt feil, og hjertet mitt knuste litt for henne. Tenk å skulle komme på konsert og tro at du har en helt syk plass, bare for å måtte forflytte deg. På mine egne vegne, kjente jeg jo at hjertet banket fortere. Jeg satt på første rad, midt på, og jeg klarte ikke helt å tenke. Jeg har ikke hatt disse billettene så lenge, det er liksom ikke noe jeg har sett frem til i et år. Jeg har jo knapt satt meg inn i det faktum at jeg skulle se Niall. Jeg satt og tenkte at jeg antakeligvis ikke kom til å bli starstruck. Aldri opplevd det med noen andre enn Justin B, men da han kom gående ut på scenen, så var det som om systemet gikk litt i sjokk. Niall stod 4-5(?) meter fra meg, og det er det nærmeste jeg noen gang kommer til å komme. Han virket så kjent, som om jeg stadig ser han i hverdagen. Og jeg ser jo stadig bilder av han, men der stod han liksom, iført favorittjeansen og en basic blå t-skjorte (som antakeligvis koster himla mye mer enn en vanlig basic t-skjorte). De gikk rett ut i første sangen, og jeg tror faktisk at jeg synes det var en sabla bra ide å ha turne før albumutgivelse. For omtrent ingen kunne synge med, og da hørte jeg bare Niall. Jeg har fryktet litt at jeg skulle oppleve samme følelser ovenfor Nialls musikk som jeg gjorde med Harry, altså at jeg ikke skulle like det noe særlig. Jeg er ikke typen fan som følger ens musikk uavhengig om jeg liker det eller ei, jeg er ikke en sånn stan. Jeg vil antakeligvis alltid være en fan og gi musikken en sjanse, følge karrieren. Heldigvis er Niall mer på bølgelengde med meg. Det er selvfølgelig noe jeg liker mindre, spesifikt to sanger, og jeg skjønner ikke helt valget av neste singel. Men de andre var flotte, og jeg satt/stod som en gapende fisk. Helt seriøst. Jeg ble så overrasket over sangene, stemmen. Han er jo også en ganske privat person, så det å høre tekstene til sangene hans føles litt som å få litt mer innsyn. Jeg tror ikke at albumet hans er den typen som når toppen, men det er noe som er så inderlig han. Og jeg kjente på en utrolig stolthetsfølelse da jeg hørte han. Jeg satt mest og gliste, følte meg som den stolteste vennen hans. For meg var det tross alt bare vi på første rad og Niall og bandet hans som eksisterte. Så jo ingen andre. Det var et moment i en sang hvor det roet seg, alle lysene ble dempet, men sakte begynte lyset bak Niall å skinne. Han begynner å synge «bridgen», og det er kun stemmen hans. Det var som den gangen jeg plutselig møtte Kristoffer ute på byen, og lyset bak han skinte. Det var liksom veldig filmøyeblikk, og enda mer med Niall. Det var som om jeg hadde tåkesyn, og når det klarnet seg, var det kun Niall som eksisterte. Jeg fikk gåsehud. Det tok pusten min, for det var så utrolig fint. Jeg gispet bokstavelig talt. Det var mange fine øyeblikk, men det går sånn i surr. Det er så merkelig, for jeg husker alt som skjer før og etter, men det som skjedde i midten er litt sånn rotete. Han nikket i min retning, men jeg antar at det var til området jeg stod i. Det virket som om han koste seg, sånn som han lo. Han sang forresten Fool’s Gold, en av One Direction sangene. Da var det kun han som stod på scenen, mens bandet stod og ventet bak. Og da tenkte jeg at jeg faktisk kunne sittet og hørt på han helt alene. Han snakket om grunnen til han hadde valgt å turnere før utgivelse av album, snakket om bakgrunnen for albumnavnet. Jeg er så vant til at han snakker mer med publikum, og at konserten varer lenge. Så da konserten plutselig var slutt, skjønte jeg ikke det først. Det er også vanskelig å kalkulere akkurat når det er ferdig når du ikke kan navn på sangene, eller når du ikke følger med på hvor mange sanger han har sunget. Tok meg liksom lang tid for å reise meg å kle på meg. Han nevnte ikke alle sangene med titler, så jeg klarer ikke å skille noe særlig, men herremin som jeg gleder meg til å høre studioversjonene. Noe i meg tror faktisk at det jeg hørte live er finere enn studieversjonene. Jeg kjente på emosjonene i det jeg stod og ventet på bussen, hvilket er typisk. Det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde opplevd, hvor sykt heldig jeg er. Tenk, Niall har stått fire-fem meter unna meg, jeg hadde den beste plassen i salen liksom, og jeg har fått høre han synge live. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det om igjen, og om igjen.