søndag 10. september 2017

Baby we don’t stand a chance, it’s sad but it’s true. I’m way too good at goodbyes

Tror du at han kanskje finnes der ute? Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror ikke at jeg kommer til å vite hva jeg skal gjøre videre, hva som blir det neste. Jeg husker ikke sist jeg befant meg på et museum, og det får meg til å føle meg litt ustø. Når var det jeg sist satt oppe sent på natten og filosoferte over livet, skrev triste tekster i notatblokken på telefonen? Noen ganger vet ikke jeg hvem jeg er. Andre ganger vet jeg ikke hvem du er, heller. Jeg liker ikke at du står der på kanten, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre heller. Mikrofonen fungerte ikke lenger, og vi ble stille alle sammen, og han sang med følelser som rystet meg. Går det an å forberede seg på døden? Han irriterer meg sånn, noen ganger, men. Jeg leste et horoskop, og det traff blinken, og jeg lurer på hvem som sitter bak dataskjermen og kan beskrive meg så godt. Jeg vet ikke om du er her om ett år, og det får meg lyst til å løsne trådene. Ansiktet ditt gjør meg trist, og jeg vil at du skal ha det bra. Jeg husker jeg sa det ut høyt, og jeg kjente tårene presset på, men jeg bare hostet og håpet på at du ikke hørte det. Han minner meg sånn om deg, og jeg klarer ikke helt å se han i øynene. Jeg trenger å prate med deg. Kan du drømme om å bli lottomillionær, men aldri kjøpe lotto? 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar