Var en tur innom Boots apotek i dag, og fant ut at jeg jammen meg skulle bli medlem siden det var så mange medlemstilbud. Gikk rundt hjørnet fra der jeg hadde valgt ut en "bodybutter", og gikk mot kassen der jeg overhørte en svært hyggelig kassadame. I det jeg nådde kassen, stod hun og gravde i et par esker, men det tok ikke lenge før hun fikk øye på meg. "Hvordan blir man medlem?" spurte jeg, med en øreplugg i øret og en jakke som stinker kinesisk "nyttårs kake". Hun svarte at det visste hun ikke, men skulle sjekke det på Internett. Hva skulle man ha gjort uten Internett? Ikke vet jeg, 90-talls barnet. Hun fant fort ut at hun bare trengte å registrere meg på hjemmesiden til Boots apotek, og spurte etter navnet mitt. Jeg stod jo med bankkortet i hånda, klar for å betale for "bodybutteren" min, så jeg fant ut at det enkleste var å gi bankkortet mitt til henne, i stedet for å stave mitt eget navn. Også spurte hun selvfølgelig om e-post adressen min. For de som kjenner til min e-post adresse, så vet de at jeg har en nokså pinlig adresse. Så jeg stod der, i kassa på Boots apotek, med damer bak meg i køen, og skulle overlevere min pinlige e-post adresse. Sa det til henne uten å se bort på damen stående ved den andre kassa. "Hæ?" sa hun, og jeg gjentok det. Også måtte jeg stave det ut, for hun ante ikke hvordan hun skulle skrive det. Lærepengen er at man ikke burde lage e-post adresser når man er tretten. Før jeg i det hele tatt hadde gått inn på Boots apotek, og var ute i snøværet, spurte en gammel dame meg om veien. Jeg forklarte henne hvor hun skulle gå, og sa "bare hyggelig", da hun takket meg for hjelpen. Disse eldre damer altså, noen av de er så innmari hyggelige og gode. Jeg snudde meg en gang til, for å se til at det gikk bra med denne gamle og skrøpelige damen. "Du får gå forsiktig," sa jeg, ute av stand til å dy meg selv. Hun lo, "jada, det skal jeg" svarte hun, på vei mot Rema 1000. Da jeg var ferdig inne på Boots apotek, på vei til mitt neste stopp (Kiwi), så jeg denne damen igjen. På den tiden jeg hadde brukt inne på Boots apotek, hadde hun gått tretti meter. Mer eller mindre. Gammel var hun, skrøpelig også, og hun gikk jammen meg ikke fort. Men hun hadde smilet om munnen, og en takknemlighet for all hjelp hun ble tilbudt. En inspirasjon for fremtiden, om jeg får leve så lenge i dette uforutsigbare livet. "Det eneste vi kan være sikker på her i livet, er jo at alt er uforutsigbart," sa hun ene på praksisen min i går. Ja, sa vi. I går kveld, kvart på ti, fikk jeg beskjed om at jeg måtte måke snø av min mor. Javel, tenkte jeg, nydusjet og vått hår som jeg hadde planlagt å føne tørt på de femten minuttene før klokken slo ti. Jeg dro på meg vinterjakka, dyttet fugle-pysjbuksa nedi Hunter støvlene, og gikk ut med de tre søppel posene min mor gav til meg. Så stod jeg der ute og måkte snø, etter en lang dag jeg hadde tilbrakt på praksis, før jeg hadde kommet hjem og spist i en fei. For jeg hadde søren meg et e-læringskurs jeg måtte ta. Og det tok meg selvfølgelig to timer. Også var det denne timen med en treningsøkt som jeg har pålagt meg selv. Helse først, er slagordet inne i hodet mitt Tror jeg skal dø enhver gang jeg gjennomfører det, men neida, jeg lever ennå. Så var det dusj også kveldsmat, før det var ut i snøen. Klokken var ti over ti da jeg lå i senga, klar for å sovne. Men så kom min mor brasende inn for å spørre meg om noe relatert til denne iPhonen som hun aldri forstår. "Å, har du lagt deg allerede?" "Hva ser det ut som?". Hun lukket døren, og gikk til søsteren min som eier soverommet rett ovenfor meg. Helvete, tenkte jeg, idet jeg hørte mamma ha en diskusjon om iPhonen med søsteren min. Presset puta mi over øret mitt, halvveis i forsøk på å døve ut lyden. Andre halvdel var for å unngå å skrike "hold kjeft, jeg prøver å sove". Et eller annet sted i tankene om at jeg måtte sove, sovnet jeg. Sov som en stein til kvart på seks på morgenen. Rullet ut av senga som vanlig, og gjorde meg klar for dagen. Praksis var slitsomt, men jeg fikk gjort litt av hvert. Blant annet fikk jeg spise et stykke sjokoladekake. "Skal du gjøre noe spennende i helgen?" spurte en pasient meg. "Nei, skolearbeid," sa jeg. Og nå er jeg her, glad for helg, og glad for at jeg har bestemt meg for å ta ordentlig helg. Tja, halvveis i hvert fall. Kvelden skal brukes til å lese og ligge i sengen. Sa entusiastisk til min søster ved middagsbordet: "jeg skal legge meg tolv i dag, jeg". Men kanskje ikke. Kanskje den siste dagen i januar skal tilbringes i sengen med lukkede øyne og en god drøm. Spennende liv, det kan du godt si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar