Dette er første del av Indochina-dagboken. Jeg har valgt å dele opp dagboken fra hver sted. Foruten den første dagen, tar dette innlegget plass i Kambodsja. Resterende innlegg vil ta plass i Vietnam, Laos, Thailand, Kuala Lumpur, Singapore, og Bali. Dagboken er lite redigert i form av at jeg som oftest ville valgt å fjerne enkelte ting. Det er genuint dagboken min. Den første måneden reiste Kiwi og jeg med en gruppe. Det var liksom en bestemt tur, hvor det meste er lagt opp for oss allerede. Guiden vår, gruppelederen vår kalles Ken-- opprinnelig fra Thailand, litt sprø og oppfordrer til moro. I alfabetisk rekkefølge bestod gruppen min av: Alison (kanadier), Anne (brite), Cassandra (tysker) Daniel (brite), Donna (tysker), Ella (briter), Espen (nordmann), Gemma (brite), Hans (nordmann), Kristoffer (nordmann), Lara (brite), Logan (amerikaner), Melanie (brite), Mia (brite) og Thomas (brite). (Senere kom: Abby (brite) og Alex (dansk).
Dag 0
Vi ankom Thailand på morgenkvisten etter den beste lange flyreisen jeg har vært på noensinne. I det vi gikk på flyet, pekte karen som stod der at vi skulle sitte på forreste rad, rett bak kabinen. Først var jeg litt skeptisk, da jeg alltids velger å sitte langt bak. Men du har massevis av benrom, matserveringen starter først hos deg, og det er som regel veldig enkelt å få tak i personale. Vi ble vitne til litt drama. Èn hadde klart å miste kameraet sitt, og ønsket å bli med servicemannen ut for å lete. Men hun ble nektet. Like etter kom det to passaserer som sa både de og et ektepar hadde fått samme seter. «Det er som et tv-show,» kommenterte jeg til Kiwi. I utgangspunktet satte det seg en mann ved oss. Men han ble byttet ut med en annen mann som var den egentlige eieren av plassen. Han var dobbelte lengden av Kiwi. Han sa «hei,» også sluknet han de neste seks timene det tok å fly. Likeså han måtte låne skulderen til Kiwi, nesten! Maten på flyet var veldig god og de hadde et rått utvalg av filmer, deriblant Maze Runner og etterfølgeren. Kiwi og jeg så på Maze Runner. Eller jeg så på inntil jeg måtte gå på do. Og etter det bestemte jeg meg for å prøve å sove. Det gikk veldig dårlig. Jeg sov hvertfall minimalt. Ut av flyet, noe forsinket, dro vi for å stå i kø i immigrasjonen. Vi hadde litt problemer med å fylle ut et sånt skjema, men klarte det tilslutt. Ut av bagasjeområdet, og for å finne transporten vår! Det var en hel rekke med mennesker som holdt opp navneskilt. Vi gikk frem og tilbake, til vi omsider fant damen med våre navn på skiltet hennes. Hun ba oss sette oss ned da hun også ventet på noen med navnet Joshua. En med mørkt hår gikk forbi og Kiwi sa «Joshua?» men han reagerte ikke. Like etter kom den ekte Joshua. En 20-åring fra Bristol med tannregulering. Vi måtte vente litt før vi endelig ble transportert til hotellet. Kiwi pleier å si til meg at jeg var i en trafikkulykke i mitt forrige liv. Ser ikke bort ifra at det er sant, fordi jeg alltids er redd for å bli påkjørt. Men dette betyr at jeg er på/i et av de verste stedene i henhold til trafikksikkerhet. Trodde vi skulle dø/drepe noen ca. 3 ganger. Var veldig glad da vi endelig var på hotellet. Dessverre hadde vi kommet frem rundt 9.20, hvilket betydde at vi måtte vente i mange timer da innsjekking var klokken 14.00. Vi bestemte oss for å sette oss på hotellets restaurant og spise «frokost». Både Josh og jeg valgte å spise fried rice med reke. Det var vel ganske middelmådig. Skal med andre ord ikke tilbake for å spise middag på restauranten. Samtalen med Josh var noe klein, da verken Kiwi eller jeg er vandt til å prate engelsk. Så ofte snakket vi norsk med hverandre. Mens Kiwi var på toalettet lærte jeg at karen hadde et «gap year» som mange tar. Han var usikker på hva han skulle gjøre i fremtiden og ville bare reise for å se verden. Vi ble ferdig å spise rundt 10, hvilket betydde at vi hadde 4 timer igjen før vi kunne sjekke inn. Vi bestemte oss for å legge oss ved bassenget, hvor vi da lå i sola eller badet. Vi ble der i ca. 3 timer før vi sa takk for oss. Første gang jeg liksom har måttet «tvinge» meg selv til å ligge i sola og varmen. Men verken Josh eller vi hadde sovet på flyturene våre . Så vi var en veldig sliten gjeng. Vi gikk inn til resepsjonen før 14, men vi fikk rom. I tillegg fant vi ut at Josh og vi ikke skulle på samme reise, ikke samme gruppe. Han startet en dag før oss. Vi var noe lettet, da vi ikke helt fant tonen med Josh.
Dag 1
Spiste frokost i buffeen, la oss ved bassenget til rundt kl 13. Dro for å spise på en Internett-cafe som vi hadde funnet første dagen. Kom tilbake til hotellet etter å ha kjøpt vann. Dro en tur ut til Chinatown for å se markedet, men det åpnet ikke før 17. Vi gikk dit likevel og utforsket noen av gatene. Fortsatt livredd for trafikken. Gikk tilbake, på veien møtte vi en person som fortalte oss om at det pleide å være alligatorer i elven i Bangkok. Det var liksom en samtale med en person som IKKE forsøkte å selge oss noe, og det var deilig. Da vi kom tilbake til Bangkok Central hotell, tok jeg en dusj før vi skulle møte gruppen vi reiser sammen med. Vi satte oss ved et bord hvor vi alle sa navnene våre, og vi ble introdusert til guiden vår, Ken. Vi gikk ut for å spise alle sammen. Jeg satt ved Gemma på ene siden, Daniel på andre siden. Snakket hovedsakelig med britene denne kvelden. Jeg og Kiwi dro hjem etter middagen da vi visste vi hadde en tidlig start på morgendagen, noen gikk ut.
Dag 2
Dagen startet kl 5. Vi skulle nemlig være ferdigpakket og ha spist frokost innen 6.30. Vi var egentlig akkurat ferdig i tide, men det var en hel del som ikke var det. Så vi ble noe forsinket, men antar at Ken er vant til forsinkelser nå. Vi satte oss i mini-busser med plass til 11 personer. Jeg og Kiwi satt i bussen med Ken, Logan, Lara, Cassandra, Mia, Ella og Thomas. Mens Ken og sjåføren pratet i vei, var resten relativt stille. Det tok oss omtrent 1,5t til første stopp der de som ikke hadde ordnet med visum måtte gjøre dette. Det var også mitt første møte med do i gulvet på denne turen. Og det var faktisk en veldig god standard på den syntes jeg. Etter dette satt vi i bussen for 2t til ambassaden, der den andre delen av å få visum pågikk. Her var det også toalett, vanlig ett, dog en mye dårligere standard. Deretter kjørte vi kanskje i 40min før vi ankom grensen. Her stemplet vi ut fra Thailand. I forveien hadde vi fått beskjed av Kit at vi skulle møtes på andre siden av bygningen. Jeg fikk ikke helt med meg informasjonen da jeg stod lengre bak. Alle kom seg igjennom kontrollen, også ble vi stående å vente litt før vi begynte å gå. Da antok jeg at vi hadde funnet Ken. Men det tok ikke så lang tid før jeg så at han ikke var i gruppen vår. Men vi gikk likevel i en retning med Logan som gruppeleder. 90% av oss ante ikke hvor han førte oss og hva som skulle skje. Dette var også vårt første møte med ordentlig fattigdom og elendighet. Da mener jeg småbarn som tigger penger og dilter etter deg til du nesten gir opp, og slår når de ikke får det de ønsker. Også barn som er mye mindre enn de bør være og deformerte/lemlestede mennesker. Det er sånne inntrykk som går inn på deg, og jeg begynte å få dårlig samvittighet over noe jeg ikke kunne ha bestemt. Uansett, vi ankom et sånt immigrasjonssted og stelte oss i kø. Det blir dumt å stå i kø for å gjøre noe du ikke vet hva er, men alle fulgte Logan som små andeunger. Jeg stod bestandig og så bak oss, om Ken kanskje var der. Men tenk deg en stor by med mange mennesker—da er det lite enkelt. Køen jeg stod i tok lang tid, mens den andre gikk dobbelt så fort. Ble uansett stående fordi jeg syntes det var ekkelt å ikke vite hva vi gjorde og hvor guiden vår var. Det var rett og slett en veldig ekkel følelse. Heldigvis kom Ken gående, casual. Men han forklarte at han hadde blitt litt stresset da han ikke fant oss ved den første immigrasjonsbygningen. Vi gikk for å vente på bussen som skulle ta oss til sentral stasjonen, hvor vi skulle ta en privat buss til en restaurant i førsteomgang. Det er sånne åpne restauranter her, med vifter i stedet for aircon. Og det er sykt varmt. Jeg spiste «amok», tipset omtrent 90%. Jeg satt ved Kiwi og Donna. Donna og jeg pratet om Bali fordi hun har vært der. Så hun gav oss et par tips. Gikk på do, også satte jeg meg inn i bussen igjen. Husker ikke hvor lang tid det tok, men det var en stund før vi kom frem. Innen den tid var omtrent alle sovende. Jeg sovnet litt på slutten, et par minutter. Men jeg observerte i stor grad områdene vi kjørte igjennom. Det var mange som brukte trær i lik lengde og ca. samme størrelse som gjerde. De var liksom boltet ned i bakken med ca 0,5m mellomrom, og deretter satt sammen med ståltråd. Syntes det var vakkert. Vi ankom hotellet også dro vi ut for å kjøpe vann. Vi skulle være der i to netter så vi passet på å få nok til dette. Deretter gikk vi tilbake for det var ikke lange tiden før vi skulle møtes for middag. Vi skulle spise lokalmat i en landsby hos en kvinne som huset hjemløse barn og gir profitten fra drikken og maten vi spiser til barna. På veien dit tok vi tuktuk. Mitt første møte med denne skumle transportsmåten. Når du kommer til en landsby, så er det ikke etablert de beste veiene. Men tuktukene kjørte raskt likevel, og det ble en del humper og hull. Et øyeblikk føltes det veldig ut som om vi var i ferd med å velte i en elv. Og tuktuken bak oss så veldig ut som den skulle kjøre utenfor. I stedet hadde han kjørt i en grøft og satt fast. Vår sjåfør stoppet tuktuken vår og sprang for å hjelpe. "Okay?" sa jeg da han kom tilbake. "Okay," gjentok ham. Det er vanskelig å beskrive, men da vi kom frem, så vi hvor vi skulle spise. Det er som om du lager et rom. Men gulvet er opphøyd, og i stedet for vegg, så er det bare gjerder. Også er det et tak. Vi satte oss på puter som lå på bakken. Det var fantastisk og det var ikke lange tiden før vi begynte å knipse bilder. Maten var fantastisk, beste jeg har spist på turen. Og etterpå hadde vi ca. 40mim hvor vi var med barna. Lekte og pratet med de litt eldre. Det var en ordentlig opplevelse. Etter dette tok vi tuktuk tilbake til hotellet. Det var noen av oss som hadde tenkt oss til markedet. Vi var ute etter hatter. Så Ken førte veien an, og vi gikk igjennom flere markeder. Før vi gikk til det som han kalte det største, sa han "jeg går inn her (på en bar) og tar meg en drink eller to, så får dere komme tilbake hit og hente meg når dere er ferdig. Da kan jeg ta med dere hjem". Vi fant hatter omtrent med en gang vi ankom det store markedet. 3 dollar hver, hvilket jeg tror var dyrere enn hva vi burde ha betalt. Uansett, vi gikk glade tilbake til baren hvor Ken satt med et par venner. Morsomt nok var det her vi så Josh igjen. Han gikk liksom gående også fikk vi øyekontakt og vinket. Vi snakket et kort øyeblikk, og som vanlig endte det med en litt klein stemning. På veien hjem stoppet vi innom en kiosk slik at Ken kunne kjøpe seg lommelykt. Kiwi og jeg kjøpte oss is. Himmelsk, sier jeg bare. Vi gikk hjem, ordnet med myggnetting og jeg endte opp med å legge meg 00.30.
Dag 3
Dagen startet 4. Sov altså i 3,5t. Vi skulle se soloppgangen på Angkor Wat. Det var faktisk helt mørkt, og både Kiwi og jeg hadde tatt med oss lommelykter. Problemet var at lys tiltrekker mygg. Så vi slokket lyktene, og da mistet vi gruppa. Logan, jeg og Kiwi gikk ned til et vann der det var samlet en gruppe mennesker. Alle stod og ventet spent på soloppgangen mens de knipset bilder. Dette var andre gangen jeg var blitt borte fra guiden og jeg kjente på frykten denne gangen også. Vi ble værende fordi det var et logisk sted å finne andre mennesker. Vi knipset bilder mens vi ventet på de andre fra gruppen som kom litt om gangen. Vi hadde en liten photoshoot med Angkor Wat tempelet i bakgrunnen. Frokosten ble spist like ved. Vi snakket med nordmennene for første gang. Både Kiwi og jeg har en del fordommer mot vestkantsgutter, så vi har en tendens til å avskrive dem med en gang. Så vi ble overrasket da vi innså at de ikke var som forventet. Etter frokost, fluer og doturer, dro vi til tempelet. Solhattene ble tatt på, og som Kiwi sa: jeg var i mitt rette element. Tror jeg aldri har sett like asiatisk ut som jeg gjorde da. Den lokale guiden vår tok oss med inn igjennom tempelet. Vi klatret trapper og tok gruppebilder, gikk enda høyere trapper. Har jeg nevnt at jeg har høydeskrekk? Kiwi filmet meg mens jeg klamret meg ned trappen. Er sikker på at jeg så skrekkslagen ut, for det var jeg. Vi ble bedt om å hilse på gudene der oppe. Gjorde ikke det, men hilste hvertfall på apene. Vi hadde vært på dette området i fem timer før vi dro videre til neste destinasjon: et nytt tempel. Dette var visst Ken's favoritt. Tempelet var i skogen, sentrum av det som var en stor by en gang i tiden. Nå er det ikke så mye omkring. Tempelet hadde en del trær. Trær som vokser fra taket, telefontreet, etc. Jeg må innrømme at jeg var sulten, tørst, varm og trøtt. En dårlig kombinasjon med andre ord. Jeg var veldig nærme å forlate tempelet for å gå til bussen. Men så gjorde en hel bunke akkurat dette, og da fikk jeg dårlig samvittighet. Så jeg ble. Utholdenhet, sa Susan Cain i boka Stille-- det er noe asiatere har en tendens til å ha. Vi dro nemlig på enda et tempel, hvilket trolig var min favoritt fordi det minnet meg om noe helt spesielt. Det var heller ikke så mange mennesker der. Vi var ganske slitne da vi omsider kom til lunsj-stedet. Jeg satte meg på enden av bordet i håp om å slippe samtaler. Jeg deltok i samtalen ved å nikke og øyekontakt. Sa ikke så mange ord selv. Jeg satt med Logan, Thomas, Anne og Alison. Thomas og Anne hadde startet å spørre hverandre om random spørsmål, eller "would you rather"-spørsmål som de fortsatte på bussen hjem. Noen av spørsmålene var f.eks: vil du heller ha en uni-pupp eller ingen pupper? Vil du heller miste tennene dine eller smakssansen? Og noe som fikk alle til å le fra Kristoffer, han rettet dette til alle guttene: "would you rather sit on dick and eat cake, or would you sit on cake and eat dick". Svaret var visst den første for da får du hvertfall noe form for nytelse ved å spise kake. Tja, hører at prostatamassasje kan være ganske så nytende, spør de som liker å sitte på dick, sier jeg bare. Det var to aktiviteter som var planlagt for dagen: firehjuling eller barnesirkus. I følge rapportene jeg har fått fra mesteparten, så var begge delene overraskende bra. For jeg (og Kiwi) slappet av på rommet med aircon. Vi var tross alt ute i sola og varmen i 9 timer tror jeg. Jeg filet neglene, hørte på Adele og One Direction, hadde en minishoot på balkongen. Også gjorde vi oss klare for kvelden. Vi måtte en tur innom en minibank og en tur på minimarten før vi dro ut på middag. Da vi kom tilbake til hotellet, satt en hel gjeng fra gruppen vår nede i resepsjonen vår sammen med Ken. Sistnevnte spurte om vi skulle joine han til middag. Ja, svarte vi, såklart. Men vi måtte gå opp med posene våre først. Da vi gikk ned igjen var det tomt. Ingen i resepsjonen, og vi trodde at vi kanskje var blitt etterlatt. Jeg gikk ut for å se på gaten, om jeg kunne se noen. Det kunne jeg ikke. Vi bestemte oss for å sette oss ned i resepsjonen og vente. Til min lykke, kom Ken gående ned trappen. Litt etter litt kom de andre som skulle være med på middag også. Det viste seg at de som hadde ventet i resepsjonen skulle på barnesirkuset. Og de som skulle på middagen var de som hadde vært på quadbike. Jeg ble gående med Ken, og vi pratet om foreldrene våre. Det er en sånn greie med asiatiske foreldre, tror jeg. De har en helt annen væremåte, en annen kultur. Vi ankom den baren vi hadde hentet Ken i dagen før. Det var visst også en restaurant. Jeg bestilte meg en red curry, og den var fantastisk. Til den hadde jeg en Cambodia draft (øl). Jeg kjente fort at jeg ble påvirket, og jeg lurer på hvor høy alkoholprosenten faktisk er. Det var happy hour og Kristoffer, ovenfor meg hadde allerede bestilt tre drinker innen jeg fikk bestilt meg en Singapore sling. Neste drinken ble en gin tonic fordi de ikke lagde gin russian. Også ble det en øl til. Innen dette hadde jeg hatt samtaler med Kristoffer, Kiwi, Cassandra, Melanie, og Daniel - samt to dopauser, og innimellom pause til å synge med sangen som var på høyttalerne. Sirkusgruppen, de som hadde vært på sirkus kom senere. Men de fikk i seg noe å spise og drikke. Også dro halve gruppen videre. To dro hjem, men vi fortsatte til yolo-baren. Om jeg skal beskrive baren må jeg si: hipt, yngre mennesker, litt bort fra folkemengden, og mange reisere. Jeg bestilte meg en øl, og en drink til Kiwi. Ettersom jeg vet at hun har en tendens til å bli påvirket, sa jeg til henne at hun måtte tenke på når hun tar den siste drinken, at hun kalkulerer nok tid til å la alkoholen få gjøre seg ferdig. Dette gjelder alle. Man kan drikke massevis av vann og det vil hjelpe en stor del. Men det viktigste er å vite når du skal stoppe. Etter ølen min, smaking på drinken til Melanie, Ella og Mia, tok jeg meg en flaske vann. Hvis du kan, avslutt med vann. Vi møtte et par reisende, noen som hadde vært i Bali nylig, og en annen skjeggete 30-åring. Husker ikke hva Melanie sa, men da vi satte oss tilbake ved hennes ende av bordet, sa hun noe som at det så ut som om vi kom godt overens med karene. "Not the way you're thinking," smilte jeg – “not me anyway". Melanie hadde bestilt seg den tredje passion mojitoen sin, resterende av gruppen (utenom de som dro tilbake til hotellet) hadde kommet seg til baren, jeg og flere av de andre hadde neonmaling som lyste i mørket i trynet. Det var ganske bra, men rundt ett var det nok for meg. Det var også nok for Kiwi, Logan og Daniel. Så vi slo følge, tok like gjerne en tuktuk den lille strekningen tilbake. Vi var to sykepleiere, og to med hodepine. Jeg var ikke full, sånn "wasted". Men jeg var nok full i den grad at jeg var mer enn brisen. Vi bestemte oss for å dusje da i stedet for morgenen fordi vi måtte opp relativt tidlig. Mens jeg dusjet, ordnet Kiwi med myggnettingene våre. Jeg var nesten i søvne da Kiwi var ferdig. Hadde jeg lukket øynene hadde jeg garantert sovnet. Klokken var rundt 2.38 da jeg la fra meg mobilen.
Dag 4
Dagen startet da vekkerklokken gikk 9. 6,5t søvn. Dette var etter jeg hadde sovet i 3,5t de to siste døgnene. Så selv om det ikke var kjempe lenge, så var det lenger. Jeg gikk i sovetøyet ned til frokosten, hvor Cassandra og Lara satt. Jeg bestilte meg det samme som dem, og Kiwi hentet drikke til meg. Jeg slapp altså å gjøre særlig mye. Kiwi fortjener en takk fordi hun har gjort ting som å hente drikke til meg flere ganger i løpet av turen, hun har vasket skittentøyet mitt for meg. Dèt er vennskap, når en vasker dine skitne sokker og truser. Halvveis inn i frokosten min, kom Daniel og Melanie. Og deretter Logan og Thomas. Hvorfor jeg alltid skriver folk i par? De er roommates. Daniel og Melanie er i tillegg et kjærestepar. Klokken ble ti da jeg hadde fått i meg to kopper te og var fornøyd. Vi gikk tilbake til rommet for å pakke ferdig ettersom vi skulle dra 11.30. Det ble nærmere 12, da jeg og en rekke andre bestilte lunsj til å ha med i siste liten. Foran oss ventet en sjutimersreise (originalt 9t, men veiene er blitt bedre). Forlot Siem Reap, Kambodsja med gode minner. Dro til Phnom Penh med relativt høye forventninger. Logan sa at det føles ut som om vi har vært i Asia mye lenger enn vi har fordi vi allerede har opplevd så mye. Jeg sa meg enig i det. Tingen er at jeg tror vi er kommet i en ganske bra gruppe med ganske god kjemi. Tror liksom det blir ganske bra. Jeg fikk ha en tarantell på skulder/bryst-partiet. Den var omtrent somnolent, så det gikk veldig bra. Vi ankom hotellet rundt sjutiden. Første inntrykk var dårlig: rom uten vindu, og vi så et slags insekt krype under sengen. I tillegg hadde vi fått beskjed om at det var et sketchy sted. Etter vi spiste middag, dro Ken, Daniel, Melanie, Kiwi og jeg ut på Gecko bar der vi fikk gratis shots og bestemte musikk selv. Vi tagget veggene, så nå er navnene våre foreviget i Phnom Penh. Vi spilte jenka og fire på rad. Hadde fått i oss litt for mye å drikke kjente vi.
Dag 5
Startet litt senere enn vanlig. Kiwi var dårlig etter vi hadde vært ute på Gecko baren, så hun forble på hotellet. Vi skulle på en halvdagstour på et torturfengsel og Chenouk Che Genocide center. Vi fikk vite mye om typer tortur, eksempler. Mye mer grafisk enn jeg hadde forventet. I tillegg var vi stående i rom der disse tingene skjedde, og du kunne se svarte merker på gulvet etter blod. Videre skulle vi lese opp et skilt med regler som fangene skulle leve etter. Vi fikk møte to av fangene som har overlevd (av 5), og de hadde begge sterke historier. Alison sa "he reminds me of my grandpa" og jeg ble liksom tenkende at han minte meg om min egen. Og etter en hel dag der jeg var på kanten til å gråte, brøt tårene løs. Jeg måtte stå litt inntil veggen for å komme meg. Da vi dro til killing fields, massegravene, så var det også fælt, men ikke like mye som jeg hadde forventet. Kom tilbake til hotellet, dro for å spise lunsj. Lærte om pistoler. Dro tilbake, gikk oss litt vill. Jeg dusjet, Kiwi dro på taket. Jeg fikk vært litt alene, og jeg kjente jeg trengte det. Spiste middag på et finere sted, en takterrasse. Jeg smakte på lok lak med biff som var kjempegod. Vi unngikk alkohol, og jeg tok meg ferskpresset eplejuice. Vi dro hjem og pakket, da vi skulle opp tidlig dagen etter.
Dag 6
Vi reiste fra Phnom Penh til Sihanoukville. Det tok oss omtrent fire timer, og til tross for at det var kortere reisetid enn de fleste reisene vi har gjort, så var jeg kanskje mer rastløs. Merket det på de andre nordmennene på bussen også. Det var en litt annen vei, mer rett enn svingete, store og mer etablerte veier. Alle var entusiastiske da vi ankom hotellet for det så veldig fint ut. I tillegg fikk vi vite at det lå veldig nærme stranden. Vi fikk femten minutter på oss til å skifte til bikinier før vi skulle dra og spise lunsj. Jeg har mensen, så måtte ta i bruk mooncup. Selve lunsjen var dårlig, men det lå rett ved stranden, så det var greit. Kiwi betalte for meg mens jeg gikk og fant oss solstoler. Det gikk ikke lange tiden før vi bestemte oss for å gå i vannet. Det var varmt og deilig, med unntak av forsøplingen. Det er mye søppel i havet, dessverre. Vi dro tilbake til hotellet rundt 16.30, og dusjet. Leverte inn all tøyet vårt til vask, og gikk ned til stranden for å møte de andre for middag. Restauranten hadde laget til bord og stoler i sanden, og det var ganske vakkert. Litt etter hvert kom de andre. Nå satt jeg ovenfor Alison, Cassandra og Logan. Kiwi og Donna på hver sin side av meg. Alison, Logan og jeg gikk for en grillet red snapper. Alison sa at hun var glad hvert femte minutt. Jeg tok meg en øl og en drink med en syk alkoholmengde. Det var også st. Paddys day, så noen av oss bestemte seg for å bevege oss bortover mot et utested. Vi ble møtt med grønne sløyfer og grønne shots. Verken jeg eller Kiwi tok shots. Musikken var høy, det var bare vestlige mennesker, og det var litt kjedelig egentlig. Så vi bestemte oss for å gå tilbake. Kiwi og jeg gikk langs stranden og tok bilder. Og da mistet vi gruppen vår. Vi lette litt før vi bestemte oss for å dra. Gjorde kveldsshopping og investerte 4usd i en elefantshorts. Også la vi oss etter å ha skylt bena våre.
Dag 7
Dagen startet 8.30. Vi skulle spise frokost på samme restaurant vi hadde vært på dagen i forveien. Deretter tok vi en båt ut mot havet. Jeg og et par andre jenter satte oss forrest. Ble litt vannsprut, men kjente det var veldig deilig. Og jeg følte meg i ett med naturen. Første stopp var en øy der vi snorklet. Det var ganske klaustrofobisk å ha på masken, men det gikk. Fikk sett noen koraler og fisker, men gikk ut av vannet da jeg fikk i meg litt mye salt og halsen reagerte på dette. Ja jeg har jo fått meg en hoste av alle ting. Neste stopp var den private øya som så helt fantastisk ut. Vi var der i flere timer, solte oss, badet, spilte strandleker, bygget menneskelige pyramider, spiste lunsj. Vi klarte nesten er pyramide, men da jeg skulle gå på toppen ble det litt for mye, og vi falt sammen. Dusjet av meg sanden i havet. Tilslutt tok vi gruppebilder, også dro vi fra øyen til en annen øy der det ble gjort en siste snorkling. De fleste valgte bare å bade, jeg ble sittende i båten. Ble en del stuping fra de skjøre båttakene. Trodde vi skulle dø. Men heldigvis gjorde vi ikke det. På veien hjem kjente jeg at det begynte å brenne på ryggen av solsteken, så jeg skjønte jeg hadde blitt brent. Trodde jeg liksom hadde klart meg, men tenkte merkelig nok at det ikke var så mye sol på veien hjem og glemte av solkremen. Alle var brente, noen mer enn andre. Etter en hel dag ute i solen, valgte jeg og Kiwi å slappe av. Fikk dusjet av meg all sanden som gjemmer seg overalt, og da var jeg fornøyd. Avsluttet dagen med et måltid med gruppen (skuffende pad thai). Også skulle vi gå til en minibank. Ken ba oss vente mens han drakk opp ølen sin. Kiwi bestilte søt sticky rice med mango mens vi ventet. Også fulgte Ken oss til minibanken, og gjorde et stopp på apoteket. Tilbake på hotellrommet gossipet jeg og Kiwi om de andre. "Føles ut som om vi er på big brother," sa jeg. "Nei, Paradise Hotel," sa Kiwi i hensyn til at vi satt og snakket om de andre. Det hadde liksom vært en veldig dramafri tur hittil, selv om det er store potensialet til at det skal bli drama.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar