walking on a plane as I hold my breath

Jeg gikk på tur med hunden i går, også så jeg solnedgangen. Med fjell å gjemme seg bak og vann til å gjenspeile solen, ble det ganske vakkert. Gikk inn og hentet kamera, men da var solnedgangen nesten ferdig. Stod uansett og nøt utsikten, den norske naturen. Med rennende vann fra fjellet som bakgrunnsmusikk, så kjente jeg en ro i sjelen som ofte forekommer når jeg ser vakker natur. Det er vanskelig da, spesielt etter hva jeg har sett av elendighet og fattigdom, å ikke føle seg takknemlig. Takknemlig over landet og naturen, mulighetene du har som statsborger her. Jeg er heldig, heldig som trakk det loddet som førte meg til dette landet og ikke et annet der skole er noe de aller færreste går på, der forurensningen er så stor at det er vanskelig å puste-- jeg kunne fortsatt nesten endeløst. Passer at jeg er noe nasjonalromantisk akkurat i tide til nasjonaldagen vår. De siste dagene har vært slitsomme. Gikk fra å slappe av de siste ukene til å passe på to barn under 5 år. Jeg skal ikke ha barn på mange år, tror jeg. Vi dro til Lynx og Grepper på torsdagen. Det var fult kjør, jeg kvittet meg med halve håret, og deretter var det familieselskap for yngste nevøen som fylte ett år. Lynx og Grepper dro dagen etter vi kom, eller tja, midt på natten egentlig. Så mamma og jeg hadde allerede ansvaret fra den første natten. Jeg sov i andre etasje, inne hos eldste nevøen min. Lynx gav meg babycalleren, så jeg hadde vel egentlig ansvaret for begge den natten. Og jøss, det er ikke alltid det blir så mye søvn på foreldre altså. Jeg var oppe en del ganger de nettene jeg var der, så jeg har egentlig bare vært trøtt hele tiden. Jeg sa noe til Kiwi om besteforeldre da vi var og reiste. Det er merkelig, for det er som om de bare gir ut godteri i bøttevis til barnebarnene sine, mens med egne barn var de strenge som bare det. Med andre ord har jeg vært "bad cop" og mamma "good cop". Har jo hovedsakelig vært jeg som har lagt kidsa, så da er det spesielt frustrerende når eldste er høy på sukker og søvn er det siste han ønsker. Jeg har heldigvis snakket ned raserianfall, men i går, ved leggetid måtte jeg virkelig kaste håndkleet inn. Sa til Volla, som kom på lørdagskvelden: "kan du legge han?" litt sånn irritert. Det toppet for meg i går fordi at i tillegg til å passe kidsa, fikk vi et spontant besøk av Grepper's foreldre. Også kom Volla's jentegjeng med alle barna, litt før leggetiden til den yngste nevøen min. Barn lager mye støy, om de er sju, fem, tre, ett, to uker. Jada, yngste kid'en var ufødt, ligger godt inni magen og venter. Stillheten når de dro-- den var fantastisk. Mog serverte meg et glass med øl i det jeg kastet inn håndkleet, og jeg satte meg ned i sofaen med favorittboken min. Åh, det var sykt deilig. Mamma og jeg vinket hadet til Volla og nevøene mine som utgjorde et noe komisk familiebilde i vinduet, også kjørte Mog oss til flyplassen. Vi snakket om Japan og yoga. Også om dit vi skal reise neste måned-- ingen av oss husker hvor det er. Flyreisen var rask, jeg sovnet omtrent med en gang. Også gikk jeg noe somnolent ut av flyet. Nå skal jeg forsøke meg på en tur til postkontoret for å se om det er åpent. Har nemlig en ny telefon som venter meg der. I morgen er det faktisk fire uker siden jeg har hatt mobil. Det er ganske utrolig i mine øyne. Det er en 8 dager siden vi kom hjem, og jeg begynner å kjenne på savn til litt varmere strøk. Det skyldes vel kanskje fordi at det har vært ganske kaldt vær hvor jeg befant meg de siste dagene.