Lights on, they all go home. You won't let anybody close, that high five is all you got

Da jeg tok disse bildene, satt jeg på rumpa, og hadde føttene på bakken, slik at knærne var bøyd. Fra siden så mine nedre ekstremiteter ut som en trekant. Herlighet, det er en helt naturlig sitteposisjon, men veldig vanskelig å forklare, synes jeg. Uansett, poenget er at mens jeg snappet bilder av han her, og satt på den spesifikke måten, kom han gående mot meg og bestemte seg for å legge seg under bena mine. Jeg måtte le-- la fra meg kameraet og klappet han litt. Det har vært litt change of plans denne uken. Mens jeg og Monchita spiste indisk i går, snakket vi om å reise til hennes nåværende hjemby for å gå i fjellet. Det har alltids vært min plan å få til et besøk dit i høst for å gå i fjellet, og jeg begynte å prate om temperaturen, og når det var best å gå i fjellet. Det er slik at jeg har litt lengre frihelg denne uken, og Monchita har fri hele uken. Så jeg spurte Lynx om de hadde bestemt seg for å komme eller ei. Men de hadde bestemt seg for å prioritere å reise til Volla, Mog, yngste niesen og kattene. Så da bestilte jeg og Monchita oss flybilletter til helgen nå. Så jeg kjenner at jeg gleder meg til å gå i fjellet, selv om jeg gruer meg litt til hvor sliten jeg blir i kroppen. Det er spesielt med tanke på at jeg starter neste uke med netter. Ellers hadde jeg nok ikke brydd meg. Det var veldig godt med indisk i går, og jeg fikk min etterlengtede rett. Det blir nok ikke mitt siste besøk på den restauranten. På vei hjem fikk vi plutselig øye på masse røyk i lufta. Det var ganske klart at det var en brann, men vi klarte ikke helt å få øye på hvor den befant seg. I utgangspunktet virket det ikke så langt hjemmeifra, men da vi gikk til et område for å få mer oversikt, ble det klart at det var litt unna. Det er faktisk ikke så langt fra min egen skole. Vi sjekket nyhetsoppdateringer for å se om noen hadde ringt og meldt ifra, og det hadde heldigvis noen gjort ikke så lenge før. Det er snakk om et par minutter, så mon tro hvor lenge det har brent før noen har oppdaget det. Heldigvis var det ikke snakk om noen personskader. Vi returnerte hjem etterhvert, og jeg la meg. Søvnen har vært litt sånn svekket i kvaliteten den siste uken. Forhåpentligvis så er ikke det vedvarende. Dagvakten min i dag har vært hektisk, som jeg egentlig hadde forventet. Men den ble faktisk hakket mer hektisk, og jeg kjente ofte på at det var lite som faktisk gikk opp. Til tross for dette, så gjorde jeg meg ferdig med det jeg skulle, og gikk fra avdelingen på riktig tid. Da ble jeg veldig glad, kjente jeg. Dro på senteret for å gjøre alle disse ærendene jeg har unngått den siste uken, og det var bare såvidt jeg overlevde. De siste 15-20 meterne hjem, kjente jeg virkelig at jeg var dehydrert og veldig sulten. Med temperaturer på tjuesju grader, blir man fort sliten hvis kroppen ikke er vant til varmen. Jeg drakk en boks iste for å få opp blodsukkeret litt, også spiste jeg middag. Det var godt for kroppen, men jeg har måttet legge meg ned i sengen og væsket meg opp sånn gradvis. Timer etter hjemkomst, så føler jeg meg endelig bedre. Jeg kan ikke tro at jeg skal si dette, men å reise til et kaldere sted i helgen blir faktisk ganske deilig.