who wouldn't want it when he looks like that?

Jeg hadde en litt overraskende slitsom vakt i går. Tror vi alle ble litt overrasket over den følelsen siden vi faktisk hadde fått én ekstra på vakt fordi de nettopp hadde sett at det var tungt. Det er nok vanskelig å prøve å finne seg frem på en ny avdeling som ser så annerledes ut enn den vanlige avdelingen, også er det noe med å tilvenne seg andres rutiner. I alt så må jeg jo si at det nesten var som en øvelse for å starte på ny jobb på ny avdeling i morgen. Den nye jobben min er riktignok nesten helt lik den forrige avdelingen min, så det er ikke så mye å venne seg til i hensyn til utseendet. Men jeg antar at jeg må lete etter utstyr, og at det er mange rutiner å tilvenne seg. Jeg hadde på fult smitteantrekk for første gang i går, og jeg kjente at det må være ganske ubehagelig å være i antrekket i en hel vakt. Uansett var jeg såpass sliten av gårsdagens vakt at jeg ikke orket å spise sjokolade. I dag har vi mistet en time av døgnet, og derfor føler jeg at jeg har vært på etterskudd i hele dag. Heldigvis har jeg fått ryddet og vasket, og jeg føler meg sånn noenlunde klar for morgendagen. For et par dager siden begynte jeg plutselig å bli nervøs, og det er egentlig ikke så overraskende. Det som har vært overraskende, er at jeg ikke har kjent meg nervøs for å starte i ny jobb. Men jeg tror det handler om at jeg fikk et veldig godt inntrykk under jobbintervjuet, hvor jeg også fikk hilst på flere kommende kolleger. I går fikk jeg også en ganske god "review" av en kollega som også jobber på den nye avdelingen min. Så ja, jeg har egentlig gode forventninger, dog jeg også innser at å starte i ny jobb alltid er litt sånn "nerve wrecking". Jeg vet ikke helt hvor bratt læringskurven kommer til å bli, og jeg vet ikke hvor mye av det jeg nå kommer til å lære er det "normale" miljøet versus miljøet som har oppstått grunnet koronaviruset. Det er mye tanker i hodet, men jeg er faktisk ganske optimistisk. Og det til tross for at jeg trolig har fått mensen i dag! Jeg sier trolig, fordi jeg har hatt liten blødning og omtrent ingen smerter. Det betyr at "the real deal" kanskje først inntreffer i morgen. Nå er planen å strikke litt mens jeg ser på noe avslappende (kanskje gamle episoder av GBBO), også skal jeg ta meg en dusj. Trening har vært ganske nedprioritert de siste ukene, føles det ut som. Jeg tror også at det kanskje vil fortsette å bli nedprioritert dersom jeg synes at den nye jobben blir veldig tung. We shall see. 

Hey, I don't mind you're talking in your sleep. Out of time, well, you still make sense to me

What a week. Been in a slight tiff because I've been feeling very unproductive because all of the important bits have been or will be done at the very end of this week. Thus the first half of this week has been an exercise in slight self-loathing. To be fair, I'm premenstrual, which I definitely know makes me more prone to negative thoughts in general. I went to bed at the latest 2 am at the beginning of this week, and I was extremely annoyed with myself because it's detrimental to my health and well being. Luckily I've slowly managed to turn the week around, and yesterday I did the walk to work in order to fix whatever I need to have done before beginning my new job. Turns out I didn't need it, as I have access to a lot of departments. It definitely made me question security, but then also, I understand why I should have the access. Anyway, I was glad to have made the trip anyway, because I needed the walk. I was surprised to see the amount of people out for a walk as well, and I can't say everyone kept a safe distance, especially elderly people. I walked another way home with less people around, and stopped by the grocery store. Despite having mostly turned around the week, I logged onto my work e-mail today, and discovered an e-mail I should have answered two days ago. That plummeted my mood for sure. I've got separate e-mails, and I've only got my personal e-mail on my phone. That's the only one I check every day. However, only after this instance, did I realise I could download another app so I could have access to both e-mails on my phone. So now I've got much easier access to my work e-mail, which hopefully makes it easier to avoid mistakes like that. On a completely other note, I've been wanting a pair of Crocs for a while now. I used to have pink ones several years ago. I used them a lot, which in the end was their demise. That being said, I had them for years. Also, I like to think I take care of my things a lot more in this stage of life. I was reminded of Crocs when I bought some for my youngest niece for Christmas. She's been obsessed with shoes, as many toddlers are, and both Volla and Mog own their own Crocs. So it was quite fitting that she would get her own pair. But yes, ever since, I think I've been thinking of a pair for myself. They're just so comfortable and practical. I've done a bit of crying this week as well, which might be due to the hormones, but I think it's mostly just because I've been watching sad movies. I saw Wonder, which is based on a book I read in Bali four years ago. I remembered I quite enjoyed the book, but I wasn't certain that I remembered the actual story. I don't think the plot is very exciting; there's no big happening or whatever. However, I think the magic about Wonder, is the characters. They're all so wonderfully dynamic, and you'll both be irritated and be fond of them at the same time. I really enjoyed the movie. My skin has been a bit strange lately, and I haven't been able to figure out whether it's hormones or new products I've introduced into my routine. So I've basically opened my last jar of the original Origins ginzing moisturiser and tried to cut out other products I'm not sure my skin tolerates. It's an ongoing experiment, that's for sure. I've been obsessed with reading fan fiction in the Harry Potter universe lately, and it's mostly all I want to do with my spare time now. I think I might be able to work on my taxes today, because I figured out a way to access the documents I needed without stopping by work. I'll do that and read fan fiction. A match made in heaven indeed. 

Just a little change, small to say the least. Both a little scared, neither one prepared

Jeg klarer aldri å se "The Land Before Time" uten å gråte. Lillefot, som filmen heter i mitt hode. Jeg aner ikke når jeg først så filmen, men jeg er ganske sikker på at vi hadde den på VCR. Det er veldig lenge siden jeg så den sist, så det var veldig gledelig å se at de hadde den på Netflix. Det er egentlig ganske spesielt hvilke ting som virkelig setter seg i hodet, og denne filmen føles det litt ut som om jeg kan utenat i hodet. Må si at jeg stusset litt på musikken, fordi den virker så kjent. Det var noe som minte meg om Grinchen, og det var visst ikke bare noe jeg tenkte. Det er visst James Horner som var komponist for begge filmene. Selv om det er ulike filmer, så antar jeg at en komponist stortsett uansett vil ha et par kjennetegn igjennom sin karrière. Altså, vil det være mulig å kjenne igjen musikken. Og da lurer jeg på om grunnen til at jeg noen ganger får en følelse av deja vu mens jeg ser på en film, faktisk er fordi at jeg har hørt lignende musikk i en annen film? I dag var planen egentlig å ordne skattemeldingen, men jeg innså at jeg mangler et par lønnslipper som jeg ikke har tilgang til hjemme. Får ordne det når jeg drar på jobb til helgen. Det som kanskje er litt irriterende er at jeg må innom jobb på en hverdag uansett, for at jeg skal få ordnet tilganger til den nye avdelingen jeg skal begynne på. Det kjennes liksom litt lite produktivt å dra på en svipptur innom jobb, men slik er det bare. Jeg skal gjøre det om til en tur tror jeg, for det vil ta omtrent èn time å gå frem og tilbake. Vi hadde en liten Facetime-session med Lynx og kidsa. Det er egentlig litt komisk at vi sannsynligvis bruker mer Facetime akkurat nå i lys av viruset enn til vanlig, selv om vi da også lever ganske langt ifra hverandre. Siden jeg ikke har fått gjort det jeg planla å gjøre i dag, så har jeg fått satt av tid til å strikke. Men så falt jeg også inn i en sånn Reddit-hole. Jeg vurderte faktisk å lage meg en konto, for det er så interessant å lese alle "trådene". Men så satt jeg der og leste i kanskje èn eller to timer før jeg innså at den tiden hadde gått forbi. Så jeg tror nok at det å faktisk begynne å henge på Reddit faktisk vil bidra til at jeg mister mer tid i livet som jeg heller har lyst til å bruke på andre ting. 

You think it's justifiable, I think it's pretty cruel. And you know you lie best when you lie to you

En av livets små plager som ligger på topplisten, må jo være papirkutt og å bite seg selv i tunga? Jeg klarte å gjøre sistnevnte, og nå svir det hver gang jeg skal spise noe eller drikke noe som ikke er vann. Denne uken har gått til å gjøre meg ferdig med e-læringskurs og å se på et par videoer som beskriver anatomi. Har også redigert notatene mine, og deretter skrevet de ut på papir. Nå har jeg begynt å lese litt igjennom, og på en måte føles det litt ut som om jeg leser til en prøve. Det er faktisk ganske vanskelig å ikke prøve å memorisere notatene, for det sitter så langt inni meg å gjøre nettopp det. Siden det har vært en litt mindre travel uke, så har jeg hatt mye mer tid til strikking, hvilket gjør meg glad. Det er noe veldig beroligende med å strikke. Samtidig så ligger jeg jo teknisk sett på etterskudd dersom jeg skal være ferdig med teppet innen en måned. Jeg er ferdig med 2/3 av teppet, så jeg er jo veldig fornøyd med det. Dessuten er det ikke et prosjekt som egentlig haster. Mens jeg har strikket, har jeg sett på Netflix-serier. Så på et par episoder av "I am a killer", og det var veldig interessant. Men så ble det rett og slett litt for trist for meg, fordi at de fleste av de kriminelle som vises kommer fra dårlige og eventuelt forferdelige barndommer. Det er ingen unnskyldning for å drepe noen, men for meg så er det en stor påminnelse at byrder ofte følger de som allerede har byrder, og goder følger de som har goder. Det er frustrerende, for jeg skulle så gjerne ønske at verdenen var et mer rettferdig sted. Det føles veldig vanskelig å være positiv når du stadig ser hvor mye ondskap det finnes i verden. Derfor er det ganske viktig for meg å se etter positive nyheter også. Jeg byttet derfor til å se på serien "Diagnosis from New York Times". Det er kanskje interessant for meg som jobber med sykdommer, men jeg tror ikke du trenger å være interessert i sykdommer for å like TV-program som Dr. House o.l. Jeg synes ihvertfall at det er en veldig bra serie som jeg håper får flere sesonger. Det er liksom ikke så mange episoder i en sesong, og jeg har bare et par episoder igjen før jeg har sett hele sesongen. Så det er kjipt. Det har vært ganske fantastisk vær i denne isoleringperioden, og jeg har faktisk hatt litt lyst til å drive med hagearbeid. Men jeg tror kanskje det er litt tidlig å gjøre det ennå. Derimot har motivasjonen til fysisk aktivitet faktisk vært tilstede, og på onsdag gjorde jeg en relativt utfordrende treningsøkt. Kjente det ganske godt i kroppen dagen etter. Skal forhåpentligvis få til en treningsøkt i dag også, men jeg vet ikke helt hva jeg vil gjøre ennå. Jeg dro for å handle i dag, og jeg var litt spent på hva jeg ville oppleve i butikkene. Det er så mange endringer fra dag til dag, så jeg vet aldri helt når panikken plutselig slår inn i befolkningen. Panikk er i mine øyne et ganske farlig fenomen, der folk slutter å tenke rasjonelt. Det primitive slår inn, og det skjer liksom en regresjon i mennesket, hvor vi oppfører oss mer som dyr. Heldigvis var det ikke slike tilstander på kjøpesenteret, dog jeg så at alle spisestedene var stengte. Ellers var det selvfølgelig litt mindre av enkelte varer i butikk siden det er så mange som kjøper mer enn vanlig. Det var merkelig nok nesten tomt for ost. Fikk kjøpt med meg alt på handlelisten min før jeg returnerte hjem. Hadde videosamtale med Monchita og Lumba for å høre hvordan det gikk med de. Lumba bor rett i nærheten, men Monchita bor i en helt annen by som student. Lumba er visst ikke så påvirket av koronaviruset, annet enn at han har hjemmekontor. Monchita er også selvisolert, men er nok i større grad påvirket grunnet at hun er student. Pappa er midlertidig permittert, Lynx har vært nødt til å stenge bedriften hennes i den tiden myndighetene har bestemt, og Mog vet jeg har mottatt mindre prosjekter. Så det er jo flere i familien som er ganske påvirket av situasjonen. Det er jo klart at alle er påvirket av viruset, uavhengig om du er en av de som permitteres eller om du fortsetter å jobbe. Dette påvirker hele samfunnet, og verdien på kronen faller. Det føles litt ut som om vi går mot en økonomisk krise; og det jeg husker er det viktige i slike situasjoner, er å faktisk bruke penger slik at hjulene går rundt. Jeg bare er litt usikker på hva jeg bør bruke penger på? 

I need a new angel, a touch of someone else to save me from myself

Jobb var spesielt fordi det er klart at avdelingen driver og forbereder seg på å måtte ta i mot pasienter med virus. Så jeg følte at jeg ventet på at noen skulle komme, samtidig som at jeg skulle gjøre det jeg vanligvis gjør. Skulle egentlig jobbe på kvelden, men ble forskjøvet til natt. Det gikk overraskende bra, fordi jeg hadde relativt rolige og stabile pasienter. Videre var det ikke så mange blodprøver jeg måtte ta på morgenkvisten. Jeg hadde også en god kollega, og vi var mer bemannet enn vanlig. Så ja, jeg var veldig trøtt på slutten av vakten, men da hadde jeg jo også døgnet. Fikk ikke til å sovne før jeg skulle på nattevakt, men slik er det bare. Det som er kjipt med netter, er at jeg på en måte ødelegger to dager; både dagen jeg går på vakten og dagen jeg går av. Jeg utsatte søndagens oppgaver til i dag, så jeg har hatt en svært produktiv mandag igjen. Det var godt å få vasket kjente jeg, også har jeg faktisk hengt opp klær til tørk ute! Jeg har falt av treningsvognen, og jeg vet ikke om jeg skal akseptere det og ta litt pause, slik at jeg forhåpentligvis ønsker å trene igjen selv. Eller om jeg skal tvinge meg til å gjøre det, fordi jeg vet at jeg blir fornøyd etterpå. Og det kan kanskje føre til at jeg blir mer motivert. Får se hva jeg velger å gjøre. De siste dagene har det naturligvis blitt litt mer tv-titting, og jeg har sett på Pandemic på Netflix, samt Scandinavian Star på NRK tv. Begge er veldig fascinerende, dog jeg kanskje er mest interessert i sistnevnte. Det er en så utrolig merkelig sak som nå i etterkant selvfølgelig føles helt feil ut i hensyn til det meste som ble gjort. Men så er det faktisk tretti år siden det hele skjedde, og det er faktisk en stund siden hvis jeg tenker på hvordan verdenen var da jeg vokste opp. Hverdagen føles fortsatt litt merkelig ut, for ting endrer seg så fort. Nye regler og råd som man må forholde seg til. Har aldri fulgt med på nyheter så mye som jeg gjør nå, og det føles ut som om alt som gjøres i livet på ett eller annet vis handler om viruset. Nei, nå har jeg bestemt meg for å gjøre treningsøkt! Det blir nok bra, og jeg tror kanskje det er spesielt bra med fysisk aktivitet nå som så mange er hjemme. Bra for kroppen, men kanskje viktigere akkurat nå; bra for sinnet.