Found arms to fall right into. I know how it looked, it wasn't the plan. And some day I hope that you'll understand

Det blir veldig spesielt når man kun er på jobb i ny og ne, for da blir inntrykkene ekstra sterke. Jeg hadde forventet meg en travel vakt på jobb, for i min erfaring er det som regel belegg på nyåret (på min avdeling). Dessuten har jeg egentlig gått overtid alle mine siste vakter. I går gikk jeg uten pause, og det var så jeg egentlig ikke merket det engang. Jeg jobber stortsett med mennesker som har vansker for å puste eller som har mye smerter. Også begge deler da. Jeg tror jeg aldri har hentet ut så mye a-preparater som jeg gjorde i går kveld, men da var det hovedsakelig snakk om en del av en grunnleggende smertebehandling, og ikke så mye akutte smerter. Men det vanskeligste på vakten i går var å forsøke å berolige et menneske når pusten ikke fungerer som vanlig. Jeg tror ofte at man ikke innser hvor ille den følelsen er før man har opplevd det selv. Å slutte å puste er å slutte å gi kroppen oksygen, og det vil føre til et dødsfall. Så det å kjenne på at pusten svikter, det er skummelt. Hvordan trøster du en person da, når den personen ikke har troa på at det skal gå bra selv? Og når ingenting tilsynelatende hjelper? Jeg synes det var vanskelig. Siden jeg har stått opp tidlig hele uken, så har kroppen min fortsatt i den rutinen, og det er egentlig greit. Jeg lot meg likevel bli liggende i sengen så lenge jeg ønsket i dag, og det må være greit på fridagen. Jeg har vasket klær, og broderen kom innom midt i ryddingen min. Han hadde tatt ansvar for å ordne blomster til mamma. Han kjøpte to, og hun ble selvfølgelig mest glad for den minste. Jeg kastet selbuvottene mine inn med resten av vasken, og tok en real sjanse på at de ikke krympet sånn forferdelig. Resultatet er at den ene votten virker litt mindre, og den andre virker merkelig nok litt større. Men det gikk heldigvis bra! Det er en ganske risky greie å gjøre, når man er så glad i vottene sine. Jeg har ryddet litt i papirer og ordnet skolesekken (herregud), så nå føler jeg meg klar for morgendagens forelesninger. Jeg har hørt mye på The Good Side av Troye Sivan i det siste. Den starter med en litt sånn Stranger Things intro sang, før den går over i det som minner meg om The Smiths, også tilbake til Stranger Things introen. Den føles veldig beroligende, og det garanterer som regel at jeg liker en sang. Nå skal jeg lage mat, hvilket jeg gleder meg til å smake på.