the people danced to the sound of your heart, the world sang along to it falling apart

Jeg klarer ikke å ha mange baller i luften samtidig, men i noen situasjoner, så må jeg bare. Akkurat nå tenker jeg på Volla og baby-relaterte ting, eksamen i kvantitativ metode og all regningen som jeg ikke har gjort, eksamen i kvalitativ metode (jeg er redd for at den blir vanskeligere enn tenkt, fordi jeg har faktisk ikke særlig med tid dedikert til lesing mot den eksamenen), problemstillingen til masteren som skal leveres om to uker, prosjektskissen som jeg føler jeg bør starte på pronto, jobb til helga, den amerikanske kusinen min som kommer neste uke (føler jeg er nødt til å lage opplegg til hva vi skal finne på i kulden), reise til Bergen neste helg, og andre forpliktelser i forbindelse med livet. Men det er slike øyeblikk jeg er spesielt glad for at jeg begynte å blogge, for det hjelper med å sortere oppe i hodet mitt. Jeg så for meg en kommode med en rekke skuffer, der alle disse ulike tingene jeg tenker på, har dedikerte skuffer. Og mens det går an å ha noen baller i luften samtidig, klarer jeg ikke å ha alle sammen på en gang. Derfor må jeg lukke noen av skuffene så godt jeg kan. Når det er sagt, så er det ikke en enkel oppgave, for som regel så overfylles skuffene tilslutt, og de åpnes igjen. Og akkurat nå kjenner jeg på at stresset ligger koker litt i bakgrunnen, og at jeg ikke puster ordentlig med magen-- for det har jeg jo ikke tid til. Jeg tror at jeg kommer til å øke antall ansiktsmasker i løpet av ukene i hvertfall. Herregud, nå så jeg for meg en medisinkurve for meg, og at legen økte antall doser ansiktsmasker. "Jaha, hun står bare på det èn gang i uken altså? Vi kan øke det til to ganger foreløpig". Tenk! Jeg stod opp relativt tidlig i dag, for jeg og pappa skulle dra å hente vogn. Før det, hjalp jeg papsen med å logge seg inn på mailen sin. Om det er noe foreldrene mine ikke klarer å ta vare på, så er det mailene sine. De siste dagene har jeg også brukt tid på å sette meg inn i sparekontoene deres og alle avgifter som kommer med å kjøpe bolig. Det har egentlig vært en ganske lærerik lærepenge, men det er også en av de ekstra ballene som har vært i tankene. Uansett, etter at jeg og pappa dro for å hente vogn, kjørte han den hjem. Jeg, derimot, ble stående i butikken for å se etter gave til den kommende niesen. Det ble ærlig talt ganske praktisk, fordi jeg er ganske praktisk selv. Men jeg ble stående og snakke med Mars og kollegaen ganske mye, og vi diskuterte selvfølgelig vogner. Vi prøvde også et par adaptere til et bilsete som tilsynelatende ikke passet, så det var jo litt kleint, der jeg satt på knær og prøvde å søke opp noen Youtube-videoer som sa hva vi skulle gjøre. Jeg dro omsider hjem, etter å ha stoppet innom en barnebutikk til. Jeg føler at jeg har brukt utrolig mye tid på baby-relaterte ting de siste 36 timene, for når jeg først begynner, så stopper jeg ikke. Men jeg ble ganske irritert på meg selv etter jeg hadde sett på flere videoer i dag. Så da fikk jeg endelig satt i gang med å se igjennom forskning. Jeg er egentlig veldig fornøyd med innsatsen, fordi at jeg synes jeg er ganske grundig. Når det er sagt, så trenger jeg ikke, og dessuten må jeg antakeligvis gjøre akkurat det samme når jeg nærmer meg oppstarten av masteroppgaven. Men tanken på at jeg begynner på et prosjekt som allerede er gjort, fordi jeg ikke klarer å finne det forrige prosjektet, irriterer meg ganske mye. Samtidig så tror jeg at jeg må innse at jeg ikke har tid eller ressurser til å skulle kamme igjennom såpass mye forskning. Jeg føler meg ganske overveldet, og det ble ennå klarere for meg, da jeg leste en fan fiction litt innimellom søkene mine. For den ble plutselig veldig fin, og nå klarer jeg ikke å vurdere om den faktisk er skikkelig fin, eller om det bare er jeg som er ekstra emosjonell.