I'm afraid that what we had is gone

De siste 24 timene har jeg vært ganske gråtelabil. I morges gråt jeg mens jeg spiste frokost, men årsaken bak det var at jeg satt og leste en ganske trist fan fiction. I går ble jeg bare trist av ingen grunn og begynte å grine. Det er merkelige greier altså, men jeg orket ikke å trene. Treningsøkten ble istedet utsatt til i dag, og siden jeg trente utholdenhet, så rant svetten. Det var veldig slitsomt, og jeg måtte ta flere pauser under økten. Men det er vel til å forvente når jeg ikke har trent regelmessig på såpass lenge. Uansett så var det veldig deilig å trene, og jeg er veldig fornøyd med at jeg ikke valgte å bare ikke gjennomføre. Jeg har gjort litt mer skolearbeid i dag, selv om det ikke er så mye. Jeg venter på godkjenning fra veilederen før jeg kan gjøre mer på søknaden min. Og da er det jo bare å vente på godkjenning av søknaden, så det er en del ventetid nå som jeg bør fylle med å lese litteratur. Det er bare så vanskelig å åpne bøkene og venne seg tilbake til pensumlesing. Å lese har jeg ingen problem med, det gjør jeg jo såpass mye av at det føles ut som om jeg kunne lest uten å se mesteparten av bokstavene. Men nå har jeg faktisk krysset av alle skole-relaterte ting som jeg har planlagt for denne uken, så jeg har egentlig ingen unnskyldninger. Så i morgen må jeg egentlig starte å lese. Men så tror jeg at pakken med dyna mi kommer i morgen, og da skal jeg hente den. Også håper jeg på å endelig levere et par poser med klær til Fretex. De har bare ligget og ventet, og det har egentlig vært fordi jeg etter siste rydding av garderoben var sikker på at jeg skulle kvitte meg med litt mer klær enn jeg i utgangspunktet gjorde. Og det har jeg gjort sånn gradvis. På mandag ble jeg påminnet at det er ett år siden jeg reiste til Stockholm aleine for å se Niall fremføre sitt nye album. Jeg husket fortsatt veldig godt den dagen, selv om konserten er litt sånn rotete i hodet. Men emosjonene jeg kjente på under konserten, de er fortsatt i minnet mitt. Og tenk at jeg har vært så nærme han at jeg syntes det var kleint å innse at de på scenen antakeligvis kunne se meg, og ikke bare at jeg kunne se de. Uansett, det føles ut som om det har vært langt lenger enn ett år siden jeg var på denne konserten, for livet føles så utrolig annerledes ut nå. Klokken har blitt mye, og jeg har ikke hatt så mye suksess med å legge meg tidligere denne uken. Så nå er jeg faktisk nødt til å gå og legge meg.