Jeg hjalp søsteren med sekken hennes til toget. Det er samme sekk som jeg lånte til backpacking for to år siden, så jeg hadde litt blandede følelser da jeg slang den på ryggen. Hjalp henne med å få vogna på toget også, men siden toget var forsinket måtte jeg gå av så fort som mulig. Men døra ble liksom blokkert hver gang jeg forsøkte å forlate toget. Heldigvis visste konduktøren at jeg skulle ut, så han ventet til jeg fikk hoppet ut før han signaliserte til lokomotivføreren at de kunne kjøre. Det er alltids trist når besøket forlater huset, og jeg vil nok savne å kose med niesen som rullet for første gang på dette besøket. Jeg fikk heldigvis vugget henne til søvne i går også, noe jeg elsker. Hvem elsker ikke en sovende baby i armene sine? Det kan jo selvfølgelig være slitsomt i lengden, men som for tanter som kun ser tantebarna innimellom, er det veldig koselig. Det er også godt at besøket reiser hjem, fordi jeg har en tendens til å skyve mitt eget liv til siden. Det er som om at livet mitt tar en pause, så nå er det deilig å få mitt eget liv tilbake. Forrige uke var det egentlig ganske greit å ta pause fra mitt eget liv, med tanke på at jeg har sendt forespørsler og ventet på svar i hensyn til masteroppgaven. Men denne lange ventetiden gjør at jeg blir ganske utålmodig og mer stresset fordi det føles ut som om jeg mister tid. Det føles også litt ut som om jeg har mistet oversikten, i og med at min originale tidsplan ikke går som tenkt. Når det er sagt så var jeg ganske sikker på at tidsplanen ville bli ganske feil. Jeg tror også at denne følelsen jeg går rundt med skyldes at jeg ikke egentlig "gjør" noe. Volla og jeg snakket om oppgaveskriving, og erfaringer med det. Jeg har sittet mye hjemme, både fordi jeg trives med å jobbe med oppgaver hvor jeg er mest komfortabel, men også fordi det har vært lite fristende å ta turen til skolen(e). Nå skal det sies at jeg har følt meg ganske komfortabel i grupperom på skolen(e), og jeg føler meg fortsatt komfortabel der. Men ikke like mye som hjemme, også er det mest tanken på å måtte ta den offentlige transporten i rushtiden som er minst fristende. Når jeg kommer meg lenger inn i skriveprosessen, tror jeg nok at jeg skifter teknikk til å sitte på skolen(e). Nå, derimot, har jeg laget en ny tidsplan som jeg har kalt "tidsplan 2.0" som speiler hvordan det faktisk har gått (nå fikk jeg flashback til kvantitativ metode og kjikvadrattest). I tillegg har jeg omsider åpnet resultatene av en rapport som er veldig relevant for oppgaven min. Jeg var veldig heldig med at de publiserte en ny versjon i år, og jeg har skummet litt igjennom nå. Men jeg tror ikke at jeg klarer å sette meg ordentlig inn i rapporten i dag. Det skyldes at jeg stod opp tidlig for å være med Volla til togstasjonen i joggedressen og uvasket ansikt. Søsteren har tendens til å sitte oppe til etter midnatt før hun går og legger seg, noe som er i tråd med når hun skal amme niesen. Også står hun opp tidlig grunnet niesen. Jeg derimot, pleier egentlig å legge meg før midnatt, og stå opp relativt tidlig. Men i og med at jeg følte jeg trengte å forbli våken med søsteren etter midnatt, så har jeg hatt en ganske annerledes søvn den siste uken. Jeg trenger nok derfor å sove litt før jeg faktisk kan begynne å bli produktiv igjen. I dag er det eksempelvis en treningsdag for meg, men jeg tror faktisk at jeg er såpass trøtt at jeg ikke orker tanken. Men målet denne uken er å komme tilbake i rutine med trening, da jeg ikke fikk gjennomført forrige uke. Jeg prøvde faktisk å gjennomføre ved å ta en økt på mandag fremfor tirsdag da Volla og niesen ankom. Og det var faktisk overraskende slitsomt. Kroppen er ikke vant til daglige treningsøkter, og ettersom jeg hadde hatt en økt dagen før, tror jeg at kroppen fikk litt sjokk. Drømmen om donuts har fortsatt, og jeg fikk ikke slukket tørsten med de mange kanelbollene vi bakte. Jeg er i følge Clue-appen min premenstruell, og et vanlig symptom for meg er cravings av alt som er usunt. Så kanskje jeg blir nødt til å kjøpe donuts. Herregud, for et liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar