but you're managing, that's how you evened out

Jeg er snart halvveis i 20-årene, og jeg hadde håpet på å vite litt mer om hva jeg ønsker fra livet. Det er en ubehagelig tid, egentlig. Føles litt som om å gå en lang tur uten en bestemt ende, der jeg går rundt og sparker steiner på bakken. Jeg skulle ønske noen hadde skrevet litt om denne følelsen så jeg kunne lest og relatert til det. Kanskje noen har gjort det, men hittil har jeg ikke funnet noe jeg finner komfort i. Jeg prøver mitt beste å leve livet i nuet, men det er vanskelig å ikke være fremtids-bevisst også. Det går penger til sparing for bolig og pensjon hver måned, uten at jeg helt vet hvordan det blir, om jeg lever lenge nok til at pensjon blir relevant (om jeg lever lenge nok til å kjøpe meg bolig). "Jobber du noen andre steder da?" "Du kan jo bruke et år på å reise" "Du bør bare prøve på mange forskjellige jobber og få deg litt erfaring" "Du er fortsatt ung" "Nå må du få deg fast jobb og tenke på fremtiden". Dette er bare noen få kommentarer jeg har fått de siste årene, og det gjør meg ikke mindre forvirret. Jeg setter stor pris på at mennesker deler sine erfaringer, men jeg tror at livet er forskjellig for alle. Jeg kan ikke følge i spor etter en annen person på bakgrunn av deres erfaringer. Deres "rett og galt" vil sannsynligvis ikke være det samme for meg. Du kan liksom ikke laste ned en mal på statens hjemmeside og følge den-- mennesker er litt mer kompliserte enn som så. I går var en veldig koselig aften, og kilo-gjengen var gjenforent for et par timer. Jeg bestilte litt for mye mat, men det var likevel fint å kunne smake på litt forskjellige ting. Mog snappet meg i etterkant og spurte hvor jeg var å spiste, og siden han er en mat-entusiast, må jeg anta at det så spennende ut. Kiwi og Marble åpnet gaver i vente av dessert, og det føltes litt som julaften. Desserten kom ut med lys til bursdagsbarna, hvilket var veldig hyggelig. Jeg sippet vin, mens vi observerte at Kiwi og Marble smakte på desserten. Var kun de to som hadde bestilt. Vi ble sittende i tre timer, før vi måtte gi bordet videre-- vi gikk til en travel cafè, som fortsatt var åpen. Min belieber friend tok turen hjem, mens vi ble sittende å prate om alvorlige ting. Omsider tok vi toget hjem, og jeg var hjemme ved midnatt. Jeg leste ferdig boken jeg fikk fra Kiwi. "Milk and Honey" av Rupi Kaur-- det er poetri med mange fine illustrasjoner. Sistnevnte er type illustrasjoner jeg er glad i. Temaene for poetri var kanskje ikke helt min greie, temaer som jeg ikke helt klarer å relaterte til. Jeg likte derimot siste kapittelet "healing", som jeg synes inneholdt masse inspirerende. Jeg valgte å sove uten alarm, så jeg sov ganske lenge. Tankene har trillet rundt i hodet i dag, og selv om jeg i utgangspunktet skulle ut av huset for å gjøre ærender i dag, så gikk de planene i dass. I dag er en sånn dag hvor jeg ikke føler for å gjøre noe særlig. Det skal sies at jeg faktisk fant motivasjon til å gjøre en liten treningsøkt på slutten av dagen. Det hender at jeg vil trene, at jeg synes det er gøy. Og da gjør jeg såklart det!