På torsdag stod jeg i kø på Point på flyplassen, og jeg innså at mannen som jeg gikk forbi tidligere i kiosken var Olaf Tufte. Innså det da jeg stod bak han i kø, og så at han hadde på seg egen merch. Da var det enkelt å koble ansiktet til et navn. Har ingen relasjoner til mannen, og slik er det vel egentlig med de fleste "kjendiser" i Norge. Når du befinner deg i hovedstaten går du forbi ganske mange igjenkjennbare ansikt. Uansett, jeg fikk kjøpt meg det jeg trengte på Point og gikk mot gaten min. Måtte gå litt i en runde for å finne et ledig sete ved gaten, og da satte jeg meg ved en kar rundt min alder. Han smilte og forflyttet på tingene sine som han hadde plassert på setet i midten. Det var snilt, og det er noe jeg hadde gjort i samme situasjon, men jeg tenkte på det i etterkant: hva er vitsen? Jeg kommer ikke til å sette meg på setet i midten når det tredje setet er ledig? Det er som å sette seg ved en annen person på bussen når du har en haug med seter som er ledige. Ja, nei, det virket som om han jobbet med noe arbeid på dataen sin, og det inspirerte meg til å dra ut intervjuguiden min og gå igjennom den. Og slik satt jeg inntil boardingen begynte. På mine solo-reiser pleier jeg vanligvis å velge sete fordi jeg har det inkludert i billettene mine, men da pleier jeg ikke å se oversikten over hvem som sitter hvor og hvor fullt flyet er. Det er alltids et håp om å få en seterad for seg selv, men det skjer ikke så ofte. Denne gangen ble jeg sittende ved ei flyvertinne og ei dame. Trodde i utgangspunktet at flyvertinnen var på jobb, og at hun var en av de som står ved midtgangen og sier velkommen/hei til de som kommer ombord. Men hun satt i setet med mobilen sin, og flyttet seg ut i midtgangen da hun forstod jeg hadde vindusetet. Jeg tar aldri lange flyreiser innenlands, så du rekker egentlig bare å gjøre deg litt komfortabel før det annonseres at man skal begynne å lande. Jeg hadde ikke akkurat hastverk med å komme meg ut av flyet, så jeg ventet til det var et ledig opphold for meg til å gå ut i midtgangen og løfte ned håndbagasjen. Gikk ned og ventet på bybanen som kom veldig mye raskere enn forventet. Også gikk jeg litt sånn fort for å finne meg et egnet sete, og da gikk jeg mot en plass som jeg innså at samme kar jeg hadde satt meg ved for å vente på ombordstigingen på Gardermoen også valgte. Han var raskere enn meg, og da satte jeg meg på setet som var på andre siden av midtgangen på bybanen. Det var jo helt likt, så det gjorde meg ikke noe. Men han smilte til meg i det han innså hva som hadde skjedd. Det ble noe forsinkelser på banen, men omsider gikk jeg av på mitt stopp og kom meg bort til Monchita. La fra meg bagasjen min, også dro vi egentlig rett til Soya for å spise. Jeg har gledet meg siden juli omtrent, bare for å smake på deres dim sum igjen. Etter middag bestilte jeg meg dessert, mens Monchita gikk for en drink. Du skulle sett ansiktet mitt i det servitøren kom med desserten min. Den var perfekt og fullførte måltidet mitt. Vi spøkte litt med servitørene, og jeg ble tilbudt jobb om å ta oppvasken. Etter vi hadde betalt for oss, dro vi innom Kiwi for å kjøpe matvarer og juice til fredagen. Deretter dro vi hjem til Monchita, slappet av, også la vi oss. Jeg hadde en svært realistisk drøm om en samtale mellom meg og Monchita på natta, men det var visst bare en drøm. På fredag stod vi opp klokken åtte, jeg gjorde meg klar så fort jeg klarte, og prøvde å tvinge i meg et par brødskiver før vi måtte dra til skolen. Du skjønner det at for to uker siden bestemte jeg meg for å spørre Monchita om hun hadde noen mennesker i tankene sine som kunne passe til mine inklusjonskriterier for masteroppgaven min. Har jo holdt på med rekrutteringen i det som føles ut som evigheter nå, og jeg har naturligvis begynt å kjenne på tvilen om det faktisk skal gå. Kunne ha sittet og skrevet på metode- og teoridelen så lenge jeg ville, men uten deltakere hadde jeg jo egentlig ikke en oppgave. Så, ja, litt (veldig) fortvilet sendte jeg en snap til min søster. Og hun fikk plutselig sju frivillige nesten momentant fordi hun tilfeldigvis befant seg på en sosial happening med sine medstudenter. Det ble etterhvert til seks mennesker, men jeg var jo egentlig bare lykkelig for at jeg i det hele tatt hadde noen å intervjue. Så begynte planleggingen med logistikken; jeg måtte endre på flybilletten min i og med at jeg egentlig kun skulle dra til Bergen for å være med i bursdagsselskapet til Ale. Vi måtte finne et rom egnet til intervju, måtte planlegge når folk skulle intervjues. Jeg måtte sende e-mailer og få tillatelse fra de ulike partene. Jeg måtte låne lydopptaker fra skolen og kjøpe minnekort og batterier. Og når alle planene jeg har lagt de siste to månedene relatert til masteroppgaven egentlig har falt litt i dass, så ble jeg naturligvis redd for å håpe at ting faktisk skulle falle i boks. Men på fredag satt jeg altså inne på et kontor og hadde sju intervjuer etter hverandre. Det ble sju, fordi en ble nysgjerrig og ønsket å bli med. Så jeg var ganske kake i hodet i etterkant. Overstimulert fordi jeg snakket med så mange nye mennesker, sliten fordi jeg måtte konsentrere meg veldig i hvert intervju for å vite hva jeg skulle stille spørsmål om next. Monchita hentet meg etterpå, og vi gikk hjem til hun. Jeg pakket sammen tingene mine, også satte jeg meg på kjøkkenet mens hun lagde Chili con carne. Jeg spiste brødskivene jeg hadde pakket med meg til skolen, men som jeg ikke rakk å spise. Også dro jeg på meg yttertøyet igjen og gav Monchita en klem før jeg gikk til busstoppet i sentrum for å komme meg til Ale. Jeg rakk vel egentlig å legge fra meg tingene mine, hilse på noen av hennes roomies igjen. Har hilst på mange av hennes roomies i løpet av de siste seks årene, men denne gangen var det kun èn ny person å hilse på. De andre hadde jeg møtt før. Men uansett, jeg hadde veldig lyst på et varmt måltid, så vi dro på butikken og kjøpte med oss ingredienser som utgjorde en digg middag. Det var også et veldig gjennomtenkt kjøp, slik at vi brukte de forskjellige ingrediensene utover hele helgen. Den tredje roomien kom hjem i tide til middagen, så vi satte og spiste middag og snakket. Etter rydding og oppvask, gjorde vi klar sengen min, og Ale la til rette for en liten relaxing-session. Og det var akkurat det jeg trengte etter dagen jeg hadde hatt. Vi hørte på instrumental musikk med levende lys, dro av meg buksen og dro dynen over meg. Og akkurat i det øyeblikket kjente jeg meg veldig lykkelig, og jeg sa det til Ale. Hun satte på en alarm, og da den gikk gjorde vi oss klare for å dra på spillkveld. Vi spilte kokkelimonke, hvilket jeg aldri hadde spilt før. Men det var veldig artig, og veldig perfekt i og med at broderen blant annet har ønsket seg brettspill til jul. Vi drakk te og spiste sjokolade, og tiden gikk veldig fort. Klokken ble vel 22.30, og vi gikk hjemover i ganske mørke områder. Tror vi egentlig bare gjorde oss klare for å legge oss? Vi stod i hvertfall på badet med den ene roomien og pusset tennene og hadde samtaler om diverse ting, og jeg forsøkte å argumentere for at jeg oppfører meg som en bestemor. Det var visst ikke nok argumenter for, men jaja. Jeg var en del våken i løpet av natten, fordi jeg hadde så mye tanker i hodet; så mange tanker om hvilken informasjon jeg hadde fått fra intervjuene mine, hvordan det kunne svare på problemstillingen og hvordan det dro frem andre forhold jeg kanskje ikke hadde tenkt på, hvordan jeg skulle analysere. Etterhvert sloknet jeg heldigvis, men det førte til at jeg var litt sliten på lørdag. Jeg startet dagen med å dra frem notatblokken for å skrive ned noen av tankene mine jeg hadde hatt iløpet av natten. Vi spiste frokost, bakte cupcakes, også gjorde vi oss klare til å dra inn til sentrum. Ale hadde nemlig noen solbriller hun ønsket å se på. Jeg synes personlig at jeg ikke er den beste til å ta med på shopping hvis du vil ha veldig sånne klare beskjeder på hva man "bør" kjøpe. Men jeg hadde visst litt mer input enn jeg i utgangspunktet hadde sett for meg. Vi reiste vel egentlig rett tilbake hjemover igjen, dro innom matbutikken for å kjøpe litt ekstra dagligvarer til bursdagsselskapet. Også begynte vi på kaken og oppvarming av gårsdagens middag. Jeg var veldig fornøyd med at vi hadde god tid på oss, fordi jeg synes det er typisk at man blir stående i matlagingen når gjestene kommer. Og da har du som regel egentlig ikke hatt tid til å gjøre deg klar. Men vi hadde vel egentlig veldig god tid. Ale gav meg i oppgave å lage dadler med bacon, lefseruller med laks, og lefseruller med spekeskinke. Jeg har ikke laget noen av delene, og jeg fikk heller ikke noen visuell "how to" av Ale, egentlig ikke noe muntlig heller. Heldigvis var det ganske rett frem, og all maten ble jo faktisk oppspist. I typisk min stil smakte jeg ikke på noe før alt var ferdig, så det kunne jo ha gått feil. Det er et relativt lite kjøkken og ikke verdens største benkeplass, så jeg stod og smurte lefsene mellom Ale og kjæresten til en av hennes roomies som stod og lagde middag. Jeg bøyde meg og forflyttet meg etter behov da jeg stod foran tilsynelatende viktige skap. Også fikk jeg snakket med denne kjæresten til den ene roomien, da vi ikke hadde hilst tidligere. Etterhvert kom eksen(?) til Ale, fordi han skulle lage en sorbet til bursdagsfesten. Vi klemte og snakket litt mens jeg lagde lefserullene. Monchita bruker sunnmøringsdialekten sin i Bergen, og da følte jeg at det ble naturlig at jeg også gjorde det med hennes medelever, så det var vanskelig å gå over til en østlendingsdialekt med Ale. Men det er også naturlig for meg å prate den dialekten med henne. Men eksen(?) hennes er sunnmøring, og da kjente jeg at jeg bare ble nødt til å bytte over. Etterhvert ble all maten, baksten og drikken ferdigpreparert, og vi satte oss ned i stua og ventet på at resten av gjestene skulle komme. Ale er spesiell i den form av at hun har ganske mange forskjellige relasjoner, som hun tidvis introduserer for hverandre. Så vi ble en gjeng hvor alle hovedsakelig hadde en relasjon til Ale, og noen av oss kjente andre i en viss grad. Men det gjør jo at det blir ganske artig og man møter nye mennesker og har samtaler med temaer som kanskje er uforventet. I løpet av bursdagsfesten snakket jeg om det å være tante, konsekvenser av graviditeter som ikke vanligvis prates om, forventningspress, sosiologi, dialekter, egoisme i kjæresteforhold, og mer. Jeg drakk vin, courtesy av Monchita, og den var ikke så verst. Men jeg blir veldig fort påvirket av vin. Jeg drakk heldigvis ikke så mange enheter alkohol, og jeg var flink med å drikke vann i tillegg. Etter jeg egentlig hadde satt meg godt til i sofaen med en av de jeg møtte på spillkveld på fredag, fikk jeg beskjed av Ale at vi skulle ut. Hun gikk for å gjøre seg klar, mens jeg forsøkte å spørre om det var flere av de rundt meg som skulle være med. Men det var visst ingen, også kom Ale tilbake for å minne meg på at vi skulle ut. "Når da?" spurte jeg, og hun svarte: "om fem minutter". Så da reiste jeg meg fra sofaen og gikk for å pusse tenner, pudre pannen og gå på do. Sa farvel til de som ikke skulle samme vei som oss, også gikk vi til busstoppet, hvor vi fant ut at vi måtte vente i ca. en halvtime. Da var klokken ett. Og i løpet av den tiden vi ventet, fikk vi observere et kompispar som tilsynelatende så skikkelig ruspåvirket ut. Eller, det var han ene karen, mens han andre hjalp han. Også innså vi at en tredje kompis stod like ved oss, fordi at han ropte til de. Kompisparet skulle liksom komme til busstoppet for å rekke bussen, og da måtte de gå kanskje ti meter, deretter opp en trapp også over ei bro. De hadde seks minutter på seg før bussen skulle komme, og om de hadde vært i sine fulle fem, så hadde det kanskje tatt 1-2 minutter i vanlig gange. Men jeg ble faktisk bekymret for at de kom til å miste bussen. Han som var veldig ruspåvirket bøyde seg plutselig for å knyte skolissene sine, men han fikk det ikke til, slik at den andre karen måtte knyte skolissene for ham. Det var et veldig komisk syn, men også litt bekymrende. Kompisen som stod ved oss informerte oss om hvilket rusmiddel han hadde inntatt, og innså at de aldri kom til å komme seg inn på noe utested med den tilstanden han befant seg i. Omsider kom bussen, og det var relativt fult. Jeg kjente at jeg følte meg ganske edru, og det var egentlig veldig deilig. Har jo ikke akkurat de beste minnene av Ale sine bursdagsselskaper kombinert med alkohol. Vi ankom sentrum hvor det føltes ut som ganske store deler av befolkningen også befant seg. Det var faktisk ganske deilig vær også. Vi sa hadet til kompisene til Ale som vi hadde tatt bussen sammen med, også dro vi for å finne noen av de andre som hadde vært på bursdagsfesten. Jeg visste ikke dette før jeg påpekte at vi gikk forbi utestedet som Ale hadde snakket om å dra til. Vi kom oss endelig til riktig sted, og jeg slapp å vise leg ved inngang. Det skyldtes nok at det var synlig at jeg var med Ale som viste leg før meg, men det kunne også godt være at jeg synlig ikke lenger er atten, som jeg mistenker var aldersgrensen på utestedet. Det var ihvertfall ganske mange unge mennesker der, og når du begynner å nærme deg et tiår eldre enn de, så er det vanskelig å ikke føle seg gammel. Vi satte oss med to jenter, der jeg hadde hilst på èn av de på bursdagsfesten og hun andre var en annen kollega av Ale. Jeg spurte om de hadde vært og danset, og da fikk jeg et nei. Men det tok ikke lange tiden før vi bestemte oss for å dra på dansegulvet. Og som et typisk dansegulv var det ganske fullt, med enkelte fulle mennesker og glasskår på gulvene. Musikken var definitivt questionable, og til tider litt ravemusikk som minte meg om russetiden. Men det var greit i den perioden vi danset, og det var mange som tok av. Innimellom ble jeg litt dyttet til ulike retninger, og en periode forsøkte jeg å komme meg bort fra ei jente som omtrent dyttet rumpa si i ryggen min mens hun danset. Jeg fikk en hånd på ryggen, og jeg snudde meg gjorde nesten et sånt dobbeltblikk fordi personen som hadde kommet bort til meg lignet på en bekjent. Kan jeg bare si at det er veldig vanskelig å ha en samtale midt på et dansegulv? Jeg prøvde å si det at han lignet skikkelig på en bekjent av meg, først med østlendingsdialekten min, men så byttet jeg til sunnmøringsdialekt. Det tok likevel et par forsøk før han noenlunde forstod hva jeg sa. Han sa at han hadde kommet bort for å si at han syntes jeg hadde skikkelig mye energi. Og da pekte jeg på jentene jeg danset med, og sa at jentene også hadde masse energi når de danset. Han gjentok seg selv, også sa han at jeg var søt. Jeg takket, og sa at han også var søt. Jeg synes personlig at det er viktig å bruke komplimenter til menn som mest typisk blir brukt til kvinner. Han ble vel litt med i dansegjengen, og jeg prøvde egentlig å signalisere til Ale "hva synes du om denne karen", fordi hun hadde snakket om det at hun hadde forsøkt å bruke ene roomien sin som wingwoman. Men det var visst ikke så enkelt å forstå, så etterhvert spurte jeg egentlig bare hvor toalettet er, og gikk dit. Klarte å lage hull i strømpebuksa i det jeg dro den opp igjen, også gikk jeg tilbake til dansegulvet og prøvde å se etter jentene. De var ikke der, så jeg tenkte logisk og gikk tilbake til hvor vi hadde lagt fra oss jakkene våre. Og der satt de og var egentlig klare til å dra. Utenfor utestedet stod disse kollegene til Ale og snakket om hvordan det er å føle seg gammel i en sånn uteklubb og føle seg lite attraktiv. Vi gikk litt videre og fortsatte samtalen litt lenger bortenfor. Og som en engel in disguise, kom en gutt bort til oss og gav en rose til den ene kollegaen til Ale. Det var akkurat det hun trengte i det øyeblikket, og hun ble stående der. Vi gikk bort mot torget, og jeg og Ale bestemte oss for å stelle oss i pølse-kø. Vi sa hadet til den andre kollegaen som skulle gå hjem, også stelte vi oss i kø. Jeg havnet selvfølgelig i en samtale med en eldre kar som egentlig snakket om hvor mye han elsker trekroneren? Han hadde en ganske lang tirade om den røde saften, som egentlig bare viste seg å være en vanlig husholdningssaft i mine øyne. Jeg og Ale satte oss på busstoppet, og jeg spiste pølsen min. Etterhvert begynte det å regne, så skuret vi satt i ble veldig fult etterhvert. Også fikk en person som stod ved Ale beskjed om å holde en telefon og en snusboks. Jeg innså ikke hva som skjedde før Ale sa "å nei", og jeg skjønte at det var en begynnende slåsskamp. Ale bad karen som holdt tingene om å bryte de opp, men han kjente visst ikke de heller, og plutselig var det Ale som holdt tingene. Det utviklet seg til en slåsskamp, men heldigvis var det flere mennesker som fikk dratt de fra hverandre. Omsider kom bussen, og vi valgte strategisk å løpe til buss nummer to, mens de aller fleste prøvde å gå på buss nummer èn. Og det gjorde at vi fant sitteplasser. Det regnet en del da vi gikk av bussen, så vi løp omtrent hele veien hjem til Ale. Så om jeg ikke allerede hadde blitt edru, så følte jeg at den joggeturen gjorde susen. En av Ale sine roomies og ei venninne hadde faktisk ryddet, hvilket var utrolig snilt! De var fortsatt våkne og lå i stua, og Ale gikk og joinet mens jeg gjorde meg klar for å legge meg. Tilslutt tror jeg egentlig at vi alle gikk til sengs klokken fire. Og jeg sloknet vel egentlig, siden jeg var ganske sliten. Våknet til sollyset og lyden av Ale sine roomies som spiste frokost. Jeg forsøkte å sove litt lenger, men etterhvert bestemte jeg meg for å stå opp. Så jeg gikk på badet og vasket ansiktet og pusset tennene. Fylte et glass vann, også satte jeg meg ved vinduet i stua. De har ganske fin utsikt til de ulike fjellene, og jeg så vel egentlig rett bort på Løvstakken. Og der ble jeg sittende til Ale stod opp, og resterende av de som faktisk befant seg i leiligheten. Snakket med ene roomien som anbefalte en tur opp Stoltzen. Jeg hadde ikke pakket med meg treningstøy, men jeg har gått i fjell i ganske upraktisk tøy flere ganger. Det vi endte opp med å faktisk gjøre, er at vi spiste frokost i 13.30-tiden og satt og hørte på ulik musikk til klokken 15.00. Jeg fremstod som mer musikalsk enn jeg egentlig er, kuttet opp et eple til oss, og vi endte stadig opp på thank u, next av Ariana Grande. Jeg føler at sangen ble et soundtrack for denne turen min i og med at jeg lastet ned sangen på torsdag før jeg reiste til flyplassen. Etter vi hadde ryddet opp etter oss, gikk vi en liten tur ut, og Ale viste meg en utsiktspost med en bra plassert benk. Vi ble sittende i en ganske lang stund uten at noen av oss visste hva tiden var fordi vi begge hadde lagt fra oss mobilen hjemme. Vi hadde ønsker om å se på solnedgangen, men solen gjemte seg egentlig bak skyene. Men plutselig dukket den frem, og vi fikk sett på solskinnet speile seg i havet. Det var veldig fredfylt. Tok et par bilder med engangskameraet mitt. Etterhvert vendte vi tilbake, i og med at jeg skulle reise snart. Vi rakk å sette oss i sofaen, og jeg spiste en halv cupcake. Hadde jo ikke smakt på den under festen på lørdag, men det var bra jeg gjorde i går. Jeg sa hadet til roomien som var hjemme, også pusset jeg tennene og gjorde meg klar for avreise. Jeg var heldig og rakk akkurat bussen, også fant jeg meg det samme setet på bybanen jeg hadde satt meg på da jeg reiste i retning mot sentrum. På flyet sovnet jeg, med jevne oppvåkninger. Men jeg våknet i det vi landet, for hvordan kan du ikke våkne ved den bråe landingen? Vi ble sittende og vente litt på personell for å kunne gå av flyet, hvilket jeg føler har blitt en greie i det siste. Men jeg rakk akkurat toget som var stappfullt, og var hjemme rundt 20.40. Mamma hadde visst vært hos grandtante og fått med seg mat hjem. Det smakte veldig godt med litt mat akkurat da. Etterpå pakket jeg ut, og vanligvis plasserer jeg kofferten nede i kjelleren, men jeg innså at jeg egentlig bare skal pakke igjen om et par dager. Så nå står den klar oppe i det ene klesskapet. Tok meg en dusj og gjorde meg klar for å legge meg. Sovnet ved midnatt og sov til vekkeklokken min gikk klokken ni. Men jeg var fortsatt sliten, så jeg tillot meg selv en halvtime ekstra. Jeg trengte det, og jeg trengte å skrive dette innlegget bare for å reflektere litt og bli "ferdig" med denne helgen. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt på mye på denne helgen, fordi jeg ikke ville skape for høye forventninger og håp til intervjuene. Også hadde vel egentlig ikke jeg og Ale lagt noen planer for helgen, eneste kontakten vi hadde hatt var vel om når jeg skulle komme til hun. Så for min del har egentlig hele helgen blitt sånn spontan. Jeg har hilst på hinsides mange mennesker, og vært mer sosial enn jeg pleier å være. Hadde det veldig gøy, og det var veldig koselig. Det skal også sies at kollektivet Ale bor i er utrolig "varmt". Alle er skikkelig hyggelige og imøtekommende. Nei, ja, det var en veldig fin helg. Og nå skal jeg ha et par dager for kun meg selv for å komme meg litt, og fordi jeg skal begynne på transkripsjonen av alle intervjuene. Jeg er litt redd for å skru på lydopptakeren fordi jeg er redd for at noe er skjedd og at lydopptakeren har slettet alt. Men jeg er også litt redd for å høre igjennom intervjuene og innse at jeg burde ha spurt ditt eller datt. Men før jeg går igang med det nå, skal jeg spise litt mat.
