I går gadd jeg ikke å åpne tilbakemeldingen jeg hadde fått, fordi jeg hadde bestemt meg for å starte på metodekapittelet mitt. Det er liksom vanskelig å gå tilbake til noe, når du liksom har bladd om siden allerede. Og slik har det dessverre vært for alle tilbakemeldingene mine hittil, fordi jeg som regel sender en mail i etterkant av å ha skrevet de ulike delene av prosjektskissen. I går, derimot, reiv jeg meg nesten i håret mens jeg forsøkte å forstå vitenskapsfilosofien. Så jeg sendte avgårde en mail til veilederen, og jeg kunne nok ha ryddet litt i mailen, for den var like rotete som hodet mitt var etter en dag med filosofi. Men forskjellen er at jeg sendte spørsmål midt i prosessen av å skrive dette metodekapittelet mitt, og da var det mye enklere å åpne mailen og lese igjennom tilbakemeldingen for å jobbe videre. Jeg sendte et par spørsmål, og litt om tankegangen min for hva jeg skriver om i metoden. Det var liksom ikke et avsnitt som veilederen min kunne se over, slik jeg har gjort de siste gangene. Så det var utrolig deilig å åpne mailen, og lese at utfra det jeg sendte, kunne veilederen min se meg. Hun så arbeidet jeg la i dette, og anerkjente meg for det. Anerkjennelse er utrolig viktig. Spesielt om du klarer å konkretisere anerkjennelsen, slik at det ikke bare blir "du er så flink". Si hva de er flinke til. Det er også viktig med anerkjennelse fra seg selv, men i denne cocoonen jeg sitter i mens jeg skriver, så er dette noe som skal vurderes fra eksterne personer. Så da er det veldig fint med anerkjennelse fra en ekstern person. I tråd med min nostalgiske følelse den siste uken, har jeg gått fra å høre på spillelister fra 2007-2009, en spilleliste med alle sånne Disney artister (Jonas Brothers, Miley Cyrus, etc), og deretter en spilleliste med mine favoritt 1D-sanger. Og nå fant jeg nylig ut at Nick Grimshaw avslutter sin periode som host for Breakfast Show. Den siste i O.G. produksjonsteamet har sin siste dag i dag. Det er så utrolig merkelig for meg, for jeg har egentlig fulgt radioprogrammet siden starten. Det har vært perioder i livet mitt, hvor jeg har stått opp tidlig og hørt på hele showet, og tider hvor jeg bare har hørt tilbake på ulike show. Det føles litt ut som en ny avslutning på en fase i livet mitt. Akkurat i tide til jeg fyller tjuefem, så jeg vet ikke om det betyr at jeg nå er nødt til å være voksen på fulltid, fremfor deltid. NOPE, tror det skal gå lang tid før jeg blir voksen på fulltid, om det i det hele tatt er mulig. Mine merkelige drømmer har bare fortsatt, og i natt drømte jeg atter en gang om å være på en gruppe-reise, og gruppen var splittet i to. Jeg aner ikke hva vi egentlig holdt på med, men mens vi gikk langs en bred elv, bestemte vi oss for å hoppe uti. Men det var ikke vann vi falt nedi. Istedet var det masse insekter som lagde veldig mye lyd. Jeg tror akkurat den delen av drømmen kommer fra da Ken (guiden fra Indochina-turen) fanget et slikt insekt fra et tre og viste oss det. Men i drømmen klarte vi å svømme oss litt lenger bort fra alle insektene, og da var det plutselig vann. Det var liksom som om populasjonen av insektene var samlet på ett sted i elva. Vi klarte å svømme hele veien tilbake til "starten" av elva, og der satt den andre gruppen. Jeg fikk veldig følelse av at det var skikkelig splittelse mellom oss, og at de følte seg veldig mye bedre enn oss. Så det var liksom ikke en så fult så fin drøm. Nå skal jeg sitte inne i finværet, og skrive videre på prosjektskissen. Målet for dagen er å bli ferdig med metoden, slik at jeg kan begynne (og forhåpentligvis bli ferdig) på etikk i morgen. Nå er det bare èn uke igjen til jeg omsider er ferdig med alt (hvis jeg får ting godkjent, naturligvis). Og det er jo litt sånn kjipt at jeg er ferdig også, for det betyr at det neste steget er å komme meg igang. Og det er ganske mye skummelt enn å skrive en prosjektskisse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar