oh, to see without my eyes; the first time that you kissed me

I am definitely on a high at the moment. Every day feels exciting, and I want to do so many things. I just have to remind myself that I'm in no rush. My horoscope the past few days have been scarily accurate, and today it said I'd be filled with frisky energy. Frisky indeed. I've been a hermit for the past year, so leaving the house twice today felt quite strange. I had tentative plans with my belieber friend that fell through. It was like my body already knew beforehand, so it was already planning on doing a few errands. The first time I left the house, I was heading off with the bags of clothing my younger sister and I have collected for the past few months to donate. The weather was lovely, and for a moment I entertained going for a long walk. However, I still had other things to do. So I walked back home. I had some food and painted my nails for the first time in forever, and then I went to the mall. Had to return a shoe product, because I already had one. And then I stopped by the library, where I found three books that intrigued me within five minutes of looking. The first book basically spoke to my soul. Second book is Bridget Jones' Baby, as I haven't actually read it. I've read all of the others, and I have seen the movies for Bridget Jones' Baby. But I've always found the books to be quite hilarious. Lastly I picked up a book which was recommended. The plot seemed really good, but I'm not sure of the points of views. Who knows, I might not end up reading all of them. Strangely enough, I didn't pick up any poetry. To be fair, I can reread poems and still feel inspired. Such as the poem I've photographed in the second picture. It's more like the foreword in Pillow Thoughts by Courtney Peppernell. I like it a lot, it feels so encouraging despite whatever one is going through at the moment. Life is by no means easy, and often times we are thrown curve balls. However, a lot of us has persevered and survived despite the many curve balls. And I think there's something inspiring about that. After my quick library visit, I went to pick up a package from the post office. Last week I did an online order, where I picked out two jackets and a skirt. One of the jackets isn't really appropriate for winter. I might be able to get a few wears out of it, before I need to retire it until spring comes along. However, I actually love it. It reminds me of something a farmer in the UK would wear. Only need to pair it with my wellies, and I'll be sorted. It's navy rather than green though, but I needed a lightweight jacket that isn't my green one. The other jacket is a black bomber, which I think is one size too big. So I'll have to stop by the mall again to change sizes. It feels like I've got a wardrobe full of just outerwear, and I probably do if I would keep them all in the same place. But then again, I'm a person who gets cold easily. Also, living in this country requires outerwear for maybe ten months of the year. I'd say I'm probably wearing outerwear for eleven months of the year, but again, that's because I get chilled quite easily. Essentially, outerwear almost becomes your uniform more than what you're wearing underneath. The new jackets does actually add something styling wise, so I'm pretty chuffed with the additions. My tumblr-friend and I haven't really spoken in months, and I was kind of sure I was going to delete my tumblr, as I don't really use it anymore. But then we spoke again, and it's so strange how we're living entirely different lives but also so similar ones. There has been quite a few coincidences over the years we've been talking, which makes me wonder if we were always meant to cross paths. Or maybe even if we're somehow the same person but almost as we're in parallell universes. I don't know, but it's weird. I was planning to watch Lady Bird today, but I think I'm almost still digesting CMBYN. I suppose it really did affect me somehow. 

I have loved you for the last time

Here's an ode to my sister, who shares similar facial characteristics with me, but is both nothing and everything like me. In some parts we are very similar, and I find great comfort in conversations with her. Whereas my oldest sister sometimes feel a bit like a mother to me, this sister genuinely feels like the big sister everyone wants. She inspires me to be more like her, despite her flaws as well. Sometimes it feels like she can read me like a book, which I normally wouldn't like. But with her, it's fine. It's like every part of me knows she wants all of the good things for me. I sent her a letter yesterday, as it's her birthday today. Hope it arrived, and that she'll be able to read it when she gets home from work. Knowing her though, she and her husband probably wont fetch their mail today. Yesterday she sent me a text message just before I was going to defend my thesis. It was actually perfect timing, and I was surprised she had remembered. She's got so much on her plate at the moment, so it was very heartwarming to read her texts. It went fairly well yesterday, though my nerves were making their appearance. I'm very glad it's over though. Afterwards I had a chat with my supervisor, who was present during the defence, and it was so nice to thank her and give her a hug for everything. Despite how I've been feeling towards my thesis the last months, my relationship with my supervisor has been great. She was the perfect person to supervise me, as I feel like we're on the same wavelength, which isn't something to take for granted. I was only every truly frustrated with her for making me think so much, and reflect so much. But that's essentially what made her so great. I returned the rest of the books I've been borrowing for what feels like months, and then I made my way to my local mall. I picked up the winter boots I fell in love with, almost as a prize for myself. I tried them on once before I went to visit Lynx and co, and they're like a really solid pair of winter boots. Also, they remind me of a pair of boots I used to own when I was loads younger. I did think of buying a pair of boots that might be more versatile, but I just knew these were the ones I would want the most. I also picked up a bottle of wine, and as per usual I just wordlessly gave my i.d. to be checked. The guy looked at my birth year, smiled and gave my i.d. back, and I wonder if he thought it was humorous that I had to be id'ed even if I'm almost ten years older than the age limit for buying vino. Anyway, I finished all of my errands, went home and unpacked everything. My plan was to do the cleaning, as I haven't properly cleaned in two weeks. But I was just so exhausted, and my body still felt the nerves from earlier. So I spent most of yesterday to land back on my feet. I watched Call Me By Your Name, which initially I didn't actually want to watch. Inadvertently, Armie Hammer didn't make the plot sound very intriguing to me, as he describes it as nothing more than a love story. Love stories are sometimes great, but I guess I wanted something more than just love. Hammer describes it as such, because it's a love story between to men, without there being any great obstacles. There's not really any internalised og external homophobia, parental disappointment, societal conditions, and so on that hinders the building relationship between Elio and Oliver. And that's pretty game changing for how a relationship between characters of the same sex has been portrayed in movies. Despite my newfound fondness of Timothée Chalamet, I just wasn't much interested in the movie. I was far more excited by his upcoming movie called Little Women. But I watched the music video for Mystery of Love by Sufjan Stevens, which is basically almost like a commercial for CMBYN. It brought me such a nostalgic feeling, and that's what made me change my mind. I watched it in bed, with my duvet around me. To be honest I didn't expect for me to take much of a liking of the movie, and sometimes it almost felt like I was indifferent. But then there's a train scene, and a glance by Oliver that just opened all waterworks basically. Armie Hammer, who plays Oliver, also has another scene that made me slightly weepy. It made me feel like Oliver actually is more invested to their relationship, but that he's also old enough to realise Elio is still young and probably wants to experience so many things before settling down. I don't know, I haven't read the book or the sequel, and I don't know that I will. However, I will gladly watch the sequel whenever that happens. Also, Armie Hammer has a great butt. Today I spent a lot of time cleaning. On top of my normal cleaning routine, I started going through all of the papers I've collected from studying the last few years. It felt really good, as it felt very final. I've thrown away most of the papers, and it's like I can finally close the chapter. Emotionally, I was already done when I handed my thesis in, maybe even before that. But now I can actually live my life without having my thesis in the back of my mind. It's so lovely! I was going to watch Lady Bird today, but I've run out of time today. My plan now, is to get my workout gear on, and try to exercise for the first time in ages. 

I needed to lose you to find me. This dancing was killing me softly

Dette er den tiden jeg begynner å skrive masse kort og brev grunnet bursdager og juletiden som begynner å nærme seg. I dag har jeg skrevet fire kort/brev som alle må sendes separat, og i morgen sender jeg ett av de. Jeg har omtrent ikke sovet i natt, fordi jeg la meg kanskje to timer før enn jeg har gjort de siste nettene. Og tro meg når jeg sier at det har vært sene netter. Kroppen er selvfølgelig ikke vant til å legge seg såpass "tidlig", så jeg visste at jeg kom til å sove dårlig. Men håpet er at jeg kanskje klarer å sove natt til i morgen. Jeg tviler litt på det, i og med at jeg sikkert blir liggende og tenke på alt jeg gruer meg til i morgen. Men håpet lever! Jeg er skikkelig fornøyd med min power point, fordi jeg synes den er skikkelig fin. Har nok lagt mer tid på det estetiske, enn innholdet, men som jeg skrev til veilederen min, så klarer jeg ikke helt å gjøre noen endringer. Jeg er så klar for å være ferdig, og en stor del av meg skulle ønske at morgendagen har kommet og vært allerede. Jeg glemte at det var sånn timeendring i natt, slik at jeg til og med fikk mindre timer totalt til å sove. Så jeg kjenner virkelig på det nå; det føles faktisk litt ut som om jeg har døgnet. Jeg støvsugde soverommet sånn overfladisk, for all tiden min (foruten brevskriving) skal gå til å øve på framlegget til morgendagen. Jeg bør nok kanskje lese fort igjennom oppgaven min også, bare for å bli påmint om hva jeg faktisk har skrevet. Evnen min til å glemme ting jeg har skrevet er reell. Jeg er nervøs. Nervene mine startet å bygge seg opp i går, kanskje før. Har ikke akkurat gode erfaringer med muntlige høringer, men så er det jo de mest negative hendelsene som popper opp i hodet når jeg tenker på det. Jeg er ikke sånn veldig flink til å artikulere meg i samtaler, og jeg er svært ofte uforståelig. Kan havne ut i ulike tangenter som gir mening i mitt hode, men ikke hos andre. Jeg tror nok bare at jeg skal forberede meg så mye jeg kan til framlegget mitt, og bare ha det innabords. Også får utspørringen bare skje som den skjer. Har vært litt grinete de siste dagene, hvilket kan skyldes hormoner, disse nervene mine, eller bare det at det er mange emosjonelle scener i Skam. Jeg har sett hele sesong tre nå, igjennom alle disse småklippene, slik at jeg har fått med meg alle tekstmeldinger og Instagram-bilder. Det er ikke sånn at jeg opplevde at alle disse tekstmeldingene gav meg veldig mye mer innsyn, men noen av de synes jeg var veldig viktige. Flere av meldingene gjør at klippene gir mer mening. Også bidro jo alt til å gjøre serien ennå mer realistisk. Jeg braste litt sånn uventet ut i gråt, da jeg leste meldingene fra kollektivet angående å passe litt på Even. Ja, så det har vært litt tårer på meg de siste dagene, men det har egentlig vært veldig fint det. Til tider er det fint å grine litt. Ellers prøvde jeg blå sjampo på fredag, og den føltes faktisk verre ut enn lillasjampoen i hensyn til avfarging. Jeg var overbevist om at jeg kom til å gå rundt med blå hender de neste dagene. Det så seriøst ut som om jeg skulle kle meg ut som en smurf eller avatar til Halloween. For jeg fikk selvfølgelig blåfargen rundt hårfestet på ansiktet også. Heldigvis gikk mye av det bort ved å bruke en cleanser, også gikk resten bort av å skrubbe med såpe og vann i dusjen. De tullet ikke da de skrev at det var anbefalt å bruke hansker ved påføring. Anyway, nå går resten av dagen til å pugge manus. 

I put you first and you adored it

Det har vært noen merkelige dager, og i hensyn til produktiviteten min, så har den nesten vært noneksisterende. Men jeg tror det skyldes at jeg innerst inne vet at jeg akkurat blir ferdig til mandag. Og jeg har ikke lyst til å sitte der med ekstra tid, for da har jeg nok tid til å reflektere over hvorvidt det jeg har laget er bra nok. Det høres ut som om en oppskrift på stress, engstelse og generelt negative ting. Så, ja, jeg har tatt det med ro. Jeg har i det minste hatt det gøy med å begynne på power pointen, fordi jeg har fått være litt kreativ. I går tok jeg en slags fridag, i og med at jeg uansett måtte gjøre ærender. Min favoritt ansiktskrem har visst skiftet formulering, og jeg har hovedsakelig lest negative reviews. Heldigvis hadde jeg igjen to krukker i stashet mitt, men jeg kjøpte en av ansiktskremen med ny formulering slik at jeg får prøvd den ut. På en side håper jeg at jeg liker den like mye, men på en annen side tror jeg at jeg begynner å bli såpass "gammel" at huden min har behov for noe annet nå. Det er liksom en god unnskyldning til å prøve ut en ny krem. Jeg gikk litt frem og tilbake på senteret, fordi jeg prøvde å finne ut av hva som kunne være gode flate gaver som kunne sendes i brev. Tilslutt fant jeg alt jeg hadde lyst på, og jeg er veldig fornøyd med de flate gavene. Jeg sendte bursdagsbrevet til nevøen i går, også blir vel neste kort sendt på mandag etter jeg er ferdig med framlegget mitt. Jeg har også kjøpt med meg en rekke mini-sjokolader som jeg gleder meg til å spise på lørdag. Det er en sånn merkelig greie, hvor jeg har mye større glede av små sjokolader enn store sjokoladeplater. Jeg har sett mye på Skam de siste dagene, men igjennom andres øyne. Altså har jeg sett på reaksjonsvideoer, og det er faktisk veldig artig å høre andres tanker og perspektiv. Jeg føler meg nesten som et barn som sitter der og følger med på om de reagerer på samme måte som jeg gjorde da jeg så serien for første gang. Jeg begynte jo å se på serien fordi Lynx satte meg ned med mac'en hennes mens jeg spiste. Også spilte hun av episoder fra første sesong. Innen den tid hadde hele Norge (føltes sånn ut ihvertfall) forelsket seg i Skam, og jeg tror det var sesong tre som gikk på tv-skjermen. Jeg har alltid sett episodene fulle, og aldri fulgt med på at det skulle komme klipp eller eventuelle sms'er og bilder. Så nå tror jeg nesten at jeg skal gjøre det med tredje sesongen i desember; tenkte det ville bli en fin julekalender. Spillelisten jeg har hørt på den siste måneden har overraskende nok bestått av hovedsakelig kvinnelige artister. Det er spesielt for meg, fordi jeg som regel hører på mannlige artister. Tror det bare generelt er flere mannlige artister som synger sånne sanger jeg foretrekker. Men i det siste har det gått i kvinnelige artister, og alt fra sanger som er empowering, sad girl anthems, og sanger som nesten inspirerer til spiritualitet. Jeg hørte balladen til Selena Gomez i morges, og jeg hørte med en gang at det var en "Julia Michaels" sang. Absolutt alt minte meg om Julia, og hun er jo en av låtskriverne. Jeg synes det er en skikkelig flott sang, en litt sånn sad girl anthem men med en positiv avslutning. Jeg så musikkvideoen først, og jeg synes Selena er flink til å få frem følelsene i sangen. Det blir en sang som skal gå på replay. 

I wrote you a letter that will never reach you

Jeg kjøpte meg noen spenner, nesten litt sånn for å bli mer spent over å ha langt hår. I går var jeg nesten overbevist på at jeg bare skulle klippe meg kort igjen til jul. I dag er jeg litt mer på kanten. Det går litt opp og ned. Tror kanskje jeg generelt er en litt sånn ambivalent person? Det er så merkelig å stadig oppdage nye ting ved en selv, men så forandres vi jo veldig utover alle årene vi befinner oss her på kloden. I går ble jeg komisk nok overrasket over at jeg hadde fått mensen selv om alle symptomene var tilstede. Det var heldigvis en sånn relativt mild oppstartsdag på menstruasjon med håndterbare smerter. Måtte bare legge meg nedpå, fordi det var ubehagelig å sitte, og å stå over lengre perioder. Så jeg ryddet og støvsugde eget soverom. Det var alt jeg orket. Did the bare minimum. Jeg skrev mine ukentlige mål, noe jeg har vært dårlig på å gjøre i det siste. Også begynte jeg på bursdagskort til eldste nevøen. Han er den eneste av tantebarna som kan å lese, også tror jeg det blir gøy for han å motta et brev i posten. Eldste søstrene har også snart bursdag, så jeg skal nok skrive to kort til denne uken. Jeg synes personlig at som voksen, er det artig å få brev som ikke er regninger. Jeg må bare finne ut hva jeg har lyst til å legge til i brevene mine som gaver. Selv om det er mandag i dag, føler jeg meg relativt optimistisk. Kanskje fordi jeg våknet etter seks og en halv timer med søvn, bare for å ligge våken og lese på mobilen i timer, før jeg sovnet igjen. Jeg sov helt seriøst nesten til tolv, og jeg tror faktisk jeg kunne ha sovet til ett. Det er sånn jeg kunne ha gjort for typ. ti år siden, mens disse dager er det spesielt hvis jeg sover såpass sent. Jeg føler meg på en måte uthvilt, men på en annen side føler jeg meg trøtt. Altså, hvis jeg var en sims, hadde ikke søvnen min vært helt grønn. Mens jeg spiste frokost i dag, foreslo pappa at jeg skulle reise til Lynx og hjelpe til på hårsalongen når jeg er ferdig med framlegget mitt. Jeg måtte le, fordi jeg har null kunnskap om hår. "Det eneste jeg isåfall kan gjøre er å rydde og vaske, tror ikke jeg blir så stor hjelp da". Han mente at jeg kunne lære. Hans logikk er at det er hensiktsmessig å ha litt kunnskap om alt, å lære seg forskjellige ting i livet. Jeg synes det er en god tankegang, spesielt fordi jeg tror mennesker blir såpass opptatte av å velge en sti i livet, og tro at det er alt de kommer til å gjøre for alltid. Det er kanskje derfor det er så skummelt også, for hva om du ikke liker det? Hva om du interesserer deg for noe annet om ti år? I min familie er det da sånn at man bare endrer sti, i den grad man har mulighet til det selvfølgelig. Søsteren min valgte å utdanne seg til et spesifikt yrke, og hun jobbet i ganske mange år, før hun begynte å studere noe helt nytt. Også jobbet hun der i et par år, før hun bestemte seg å jobbe som det første yrket hennes igjen. I tillegg har hun en ekstra jobb som på en måte er en forlengelse av hennes interesser. Å ha slike forbilder, og å ha en sånn måte å leve livet på som normen i familien, er nesten en lettelse. I dag er det en uke til framlegget mitt, og planen i dag er å redigere manuset mitt og starte på power point. Krysser fingrene for at jeg klarer å gjøre det, og ikke bruke all tiden min på fan fiction og Youtube i stedet. Det er faren! 

Did my best, babe, and you threw it all. Did all I could do, and you need me now but I'm clocking out

Nå har jeg min tredje kvise på haken denne måneden kanskje. Men det som kjennetegner kvisene jeg har hatt i det siste, er at de dukker opp out of nowhere, men også forsvinner relativt raskt. Ihvertfall dersom jeg skal sammenligne de med mine "vanlige" kviser. Jeg er premenstruell, og jeg stresser litt over framlegget mitt. Jeg har heller ikke trent på en stund, så jeg antar at det er grunnene til kvisene. Jeg har egentlig bestemt meg for at jeg ikke gidder å trene før jeg er ferdig med framlegget mitt. Det er egentlig det jeg føler jeg sitter og venter på nå; bare bli ferdig med framlegget og endelig lukke dette kapittelet av livet mitt. Det føles ut som om det har blitt dratt ut så lenge som det kan, og det gjør at jeg misliker oppgaven min mer og mer uavhengig av hvor bra eller dårlig den faktisk er. Jeg er fortsatt entusiastisk angående temaet mitt, men jeg kunne nesten ha printet ut oppgaven for å brenne den i peisen. Sitter fortsatt og skriver på manuset mitt, og med de følelsene jeg har mot oppgaven min nå, er det veldig vanskelig å prøve å få frem positive sider. Det ligger heller ikke i min natur å lyve om noe, så hvis jeg genuint ikke finner noe positivt, så har jeg ikke noe positivt å si. Det som er fint nå, er kanskje at jeg ikke bryr meg så mye om karakter. Jeg håper at det også vil påvirke nivået av stress dagen jeg skal legge frem oppgaven og bli utspurt. Jeg tviler på det, men man kan vel alltids håpe. Det føles nesten ut som om jeg må skrive ned en liste over alle de tingene jeg har lyst til å gjøre etter jeg er ferdig med framlegget mitt. Jeg synes det er så vanskelig å faktisk gjøre meg klar for framlegget mitt, hvilket hovedsakelig skyldes at jeg hater oppgaven og derfor ikke klarer å finne en motivasjon til å gjøre noe bra. Men jeg tror også at jeg har satt meg såpass mye inn i temaet, at jeg egentlig har alt jeg trenger for å produsere framlegget. Det er bare at jeg har åtte dager på meg, og det er mer enn nok tid til å lage en 15-minutters presentasjon. Å forberede meg på spørsmål gidder jeg ikke. Klarer ikke å gjette hva de kommer til å spørre om uansett, så det får bare være. Jeg håper likevel at jeg kan fullføre manuset i dag, slik at jeg kan begynne på en powerpoint. De siste dagene har jeg nesten begynt å lengte etter å klippe håret kort igjen. Har nesten glemt hvor slitsomt det er å vaske langt hår. Dessuten er håret annerledes etter at det har blitt behandlet, så det har langt større tendens til å bli flokete. Det er en skikkelig frihetsfølelse å klippe seg kort, men jeg skal prøve å holde ut inntil etter bryllupet til Oyster. Tja, jeg får se hvorvidt jeg orker. Disse dager føles det ut som om jeg forelsker meg i alt som er grønt. Det er en genser og en veske som jeg sikler over for tiden, og det siste jeg kjøpte var en grønn cargobukse. Jeg har gradvis forsøkt å skifte ut garderoben etter temperaturendringer, og i går prøvde jeg på en haug av kjoler som jeg egentlig ikke har brukt siden i fjor. Det er en av kjolene som ikke lenger passer, hvilket er veldig trist. For det er egentlig en av mine favoritter, men jeg føler heldigvis ikke så stor tilknytning til den.

The first time that you touched me. Oh, will wonders ever cease?

Det er noe med familiebesøk som bare tar over livet mitt. I et par dager nå, så glemte jeg liksom mitt eget liv. De siste dagene har egentlig bare vært familieorientert, enten det var å sitte barnevakt, spille brettspill med Volla og Lumba, middag med Lumba og kjæresten hans, løpe rundt på plenen med niesen, etc. Jeg dro på jobb på lørdagsmorgen, og det var faktisk den fineste vakten jeg har hatt på måneder. Hadde fine pasienter, dog med varierende pleiebehov. Hadde faktisk ledige senger, i tillegg til at en ble sendt hjem. Jobbet med gode kolleger, så hele vakten var faktisk ganske fin. Det skal sies at selv om den var fin, var det ikke fravær av oppgaver. Men samtidig fikk jeg tatt meg dopause og hatt en full uavbrutt pause. Og det har nesten vært uhørt. Selv om niesen min egentlig er en veldig enkel og chill unge, så må jeg innrømme at jeg har vært litt sliten det siste døgnet. Det skyldes også at jeg omtrent ikke sov natt til lørdag. Også stod jeg opp relativt tidlig i dag for å si hadet til søsteren og niesen før de reiste hjem. Så akkurat i dag er jeg utrolig trøtt. Jeg skal nok forsøke å få sovet ganske lenge natt til i morgen, slik at jeg blir uthvilt. I dag har jeg egentlig bare ryddet og rengjort, for det blir mye ekstra ting når man har besøk av kids i dette huset. Nå er alt tilbake i kjelleren, og gulvet er fri for brødsmuler. Jeg hadde tenkt til å reise på butikken og hente pakke i dag, men pappa reiste til butikken for meg. Så da valgte jeg å bare utsette det å hente pakken min til i morgen. Det er akkurat to uker igjen til framlegget mitt, og jeg har egentlig bare såvidt startet på manuset mitt. Så jeg er ganske stresset, hvilket alltids er en god kombinasjon med PMS. Jeg håper at den minimale tiden jeg har igjen vil presse meg til å være produktiv. Det er heldigvis ikke en så lang presentasjon jeg skal ha, så det å fylle opp tiden er ikke et problem. Det som er vanskelig, er nok å redigere det jeg skal ha med. Også er ikke det å lage powerpoint mitt sterkeste punkt. What will be, will be. Turen til Algarve tror jeg må utsettes til neste år, bare fordi stedet jeg hadde lyst til å bo ble booket. Og ja, hvor jeg bor har faktisk veldig stor betydning for turene mine. Jeg vurderte å reise til et annet sted, men det er så vanskelig når man på en måte har bestemt seg. Så det var kjipt, men kanskje greit. Kanskje dette er året jeg ikke reiser noe. Jeg får se, kan hende jeg ender opp med å gjøre noe spontant. Nå skal jeg antakeligvis dusje, ordne neglene mine, og bare slappe av. Restitusjon er viktig! 

How much sorrow can I take? Blackbird on my shoulder

Had a week off from waking up from sounds of kiddos awake. Now my sister and youngest niece is visiting, and waking up due to cries is the norm. I had plans of cleaning and preparing for the visit on Tuesday, but I didn't. I left it until Wednesday morning, just an hour before they were due arriving. It was fine; also, it's just family. Yesterday was mostly spent playing around with my niece and catching up with my sister, even if I did visit them just over two weeks ago. They're off on a trip to the city today, so I'm going to take that time alone to write some more for my presentation. It's coming along, but I've definitely been working really slowly! Perhaps even slower than a snail's pace. Although I feel like I'm going to end up rushing to get it all done, I do sincerely hope I'll be productive enough to finish it early. Not too early, so I have more time to build my nerves, but just early enough so I've got some extra time. The rest of this week is gonna be family oriented, and I'm probably babysitting tomorrow. In the evening my brother and his girlfriend will be having dinner with us. On Saturday I actually have a shift at work, which I'm a bit apprehensive about. I always feel apprehensive for work if it's been a long time. I'm sure it'll end up fine, as it's just one shift. If it's tough, I'll have loads of days off before I eventually pick up another shift. My obsession with mr. Chalamet has continued, and I can't quite put my finger on why. He's just intriguing, and he isn't traditionally handsome. His sense of fashion is exciting, and I didn't know paint-splashed overalls and lip gloss was a look. But it really is on him. Oyster and I have decided to postpone our travel plans, as she has a Monday to Friday job. I did entertain the idea of maybe going to Vienna for 36 hours and attending the Wiener Staatsoper. But it's a bit short time to spend so much money in my opinion. Also, tickets to the opera and ballet was sold out anyway. I did also look into going to Portugal on my own in november, but I'm not sure about the transportation just yet. I'll have to do a bit more research, before I commit to anything. But goodness, it would be a dream to explore the beautiful cliffs of Algarve.

You'd be coming home to me, sleeping where you shouldn't be. Still, I can't tell you to leave

The longer you wait, the harder it gets. I've listened to people tell me about significant life news so many times, especially sad ones. That's what you get for being a nurse, I suppose. I never quite know what to say, because everyone is different. But often I think in those times the best thing to do is just to listen, to be there. And that's great when it's in real life, when you're standing across the person and you can put your hand on their shoulder. When it's electronic messages, though, silence doesn't work. Silence is basically the same as no communication. I didn't know what to say, other than what I already had said. And the longer I waited, the harder it got to write something. I spend so much time of my life having a bad conscience for something, you'd think I was a catholic. It's been a week since I got home from visiting my oldest sister, and I've simultaneously felt like I had loads of things waiting for me to do, and like I had absolutely nothing on my agenda. It's strange going from a busy schedule to almost no schedule. Volla and my youngest niece is coming for a visit in two days, so I could've probably have vacuumed and put up the travel cot already. I've got twenty days until I need to defend my thesis, which is a lot less days than I expected. Also, Oyster and I have travel wishes, but no plans yet. I could have easily have spent the last week preparing for some of these things, but I've basically spent most of my time watching videos of Timothée Chalamet doing interviews. I think a video just popped up on my recommended on Youtube, and from thereon, I just spiralled into a world of Timothée. It's not like I haven't been intrigued by Call Me By Your Name, but after watching tons of promo, I'm probably more intrigued by the friendship of Timothée and Armie than the actual movie. Some day I might watch CMBYN, and I'm sure I'll be floored. But for now, the movie with Timothée I would watch is Little Women. That's probably a lot due to Saiorse Ronan, as I seem to harbour a love for her acting. Sadly it's not out until months. But I really want to watch loads of movies. Just once I'm done defending my thesis, maybe. Speaking of my thesis; I have done a bit of brainstorming. But I sent my supervisor an e-mail today, which I probably should have done days ago. I kind of think I know what to do now, and I'm going to follow the advice from my supervisor. Mostly I just want to get it over with, because I can definitely feel my nerves starting to build. From what I've understood, defending a thesis involves a lot of waiting around. And I don't know about you, but whenever I've had to have a presentation, waiting was horrible. It just made my nerves worse. Gonna try to put my newfound obsession with Timothée Chalamet on hold, whilst I try to make a presentation. And then preparing for the upcoming visit, will probably have to be done tomorrow. 

try to stay away from you, but no one gets to me like you

Første dusj hos Lynx var litt forvirrende, for det var naturligvis ganske mange forskjellige flasker med hårprodukter som stod på gulvet. Naturligvis fordi hun er frisør. Jeg klarte først å bruke balsam, og det tok meg to pumper med produktet før jeg skjønte at det var balsam jeg prøvde å få til å skumme i håret mitt. Skylte det ut av håret, før jeg bøyde meg ned og leste på den ene flasken at det stod sjampo. Men den flasken var nesten helt tom, så jeg brukte en annen sjampo og plutselig var håndflaten lilla. For de som er blonde og som har bleket hår, tror jeg de er ganske kjente med lillasjampo, men det var første gang jeg brukte det ihvertfall. Det er vel en happy accident, siden jeg nå har bleket hår! Jeg fikk litt sjokk da jeg så meg selv i speilet etter søsteren fønet håret tørt. Har jo ikke farget håret på flere år nå, og hårbleking har jeg vel ikke gjort på fire år eller mer. Komfortsonen innen hår har vel vært min egen naturlige hårfarge og kort hår. Jeg hadde ikke lyst til å klippe håret mitt kort for første gang på flere år. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke liker det, men fordi jeg har savnet muligheten til å ha en høy hestehale uten at jeg trenger å bruke spenner til å feste håret på bakhodet. Også har jeg lyst til å faktisk ha langt hår til ett av bryllupene jeg skal i mitt liv. Jeg har ikke helt vennet meg til håret mitt, og det er egentlig ganske langt utenfor komfortsonen min. Hadde trolig vært mer komfortabel med lilla hår, hvilket er ganske rart. Men når jeg tenker på hvorvidt jeg angrer på avgjørelsen, er jeg egentlig glad for at jeg har gjort noe jeg ikke er helt komfortabel med. Det føles litt forfriskende, og jeg føler meg merkelig nok yngre. Men det tror jeg er fordi jeg assosierer forandring i hårfarge mer med mine yngre dager. Jeg begynner å dra litt på årene samtidig som jeg fortsatt er ung, noe eldste nevøen kommenterte. Han: "du er liksom voksen, men samtidig ung". Jeg: "ja, noen ganger føler jeg meg som en voksen, og noen ganger som et barn". Han: "ja, men det synes jeg er bra det". Dette var en av fjellsamtalene våre. Han er litt filosofisk av seg selv, og det synes jeg er veldig artig. Mens jeg var bortreist, fikk jeg flere e-mailer om at Celine Dion skal ha konsert i Norge. Tenkte automatisk at jeg skulle finne meg billett, men så ble jeg litt tenkende: hun kommer sannsynligvis ikke til å synge mine favoritter, og heller flere av hennes nyere sanger. Men samtidig er jeg sikker på at hun synger noen av hennes klassikere? Så ja, vet ikke hva jeg skal gjøre, og billettene begynner vel snart å bli utsolgt. Måtte ta en tissepause i natt også, fordi jeg drikker for mye væske timene før jeg legger meg. Men i gjengjeld hjelper den væsken med å tynne ut slimet som har hopet seg opp i halsen. Det går mye i halstabletter med menthol og varmt vann nå, for å prøve å unngå å få meg en hoste og forkorte tiden forkjølelsen varer. Jeg lå i sengen til tolv i dag, selv om jeg våknet i ti-tiden. Fikk naturligvis dårlig samvittighet for det, for hallo, bør jeg ikke stå opp tidlig og get on with life liksom? Vel, for det første tror jeg den følelsen stammer fra internaliserte forventninger til hvordan livet bør leves disse dager. Så fuck off med det. For det andre synes jeg det er helt naturlig at jeg har hatt behov for et par dager på å komme meg og å lande på bena igjen etter reising på besøk til familie. Kudos til de som er vant til å være omringet av kids konstant, ha publikum til dopauser, og lignende. Nå fikk jeg nettopp vite at Volla og niesen kommer på besøk neste uke, hvilket er hyggelig, men også litt slitsomt. Jeg hadde kanskje i utgangspunktet tenkt til å ta meg fri ut denne uken. Men nå tror jeg at jeg er nødt til å begynne på fremføringen til høringen, fordi jeg sannsynligvis ikke får mulighet til det når de er på besøk. Dagen i dag skal gå til å vaske, planlegge ukene fremover og lage timeplan. Altså dag to på å få orden i livet igjen. 

look at you all dressed up for someone you never see

Jeg har egentlig sovet i ti timer, men det har ikke vært uavbrutte timer. Måtte på do på natta, og resten av oppvåkningen tror jeg bare skyldes at jeg har begynt å bli forkjølet og derfor har litt vansker med å puste fritt. Det føles ut som om jeg har vært borte ganske lenge, men det har bare vært et par dager. Jeg har riktignok hatt et mer travelt tidsskjema, noe som ofte fører til at det føles ut som om det har gått mange dager fordi det er såpass mange opplevelser på kort tid. Jeg har sittet mye barnevakt, ettersom Lynx og Grepper lever ganske travle liv. Spesielt nå for tiden. Torsdag gikk jeg og eldste nevøen i fjellet, dog ikke så langt. Vi hadde pakket med oss boller, kjeks, eple og banan til turen. Vi koste oss i finværet, og han synes det var kjekt at det bare var oss to. Det er forståelig når han er en av tre unger, og i tillegg er den eldste. Det blir liksom ikke så mye en-til-en tid til han, så vi satt og pratet om diverse ting som er av interesse for en guttunge som snart er åtte år. På fredag hadde jeg de to yngste hjemme, og jeg måtte faktisk bytte til treningstøy fordi vi lekte :"vi teller til ti, også må du gjømme deg, men når vi finner deg må du springe". Jeg hadde essensielt en joggetur i stua. Det gikk også litt tid på å leke med papirfly og modelleire, samt videospill. Det var mye latter, men også en tempertantrum fra yngste nevøen som er på et stadie hvor han vil ha alt akkurat som han har tenkt, eller så brister det for han. Det gikk heldigvis relativt raskt over. Matpausen vår bestod av epler og yoghurt, og deretter "leste" vi i en klistermerkebok. Dagen begynte egentlig med småregn, men været hentet seg veldig inn utover dagen og vi fikk sol. Lynx kom etterhvert hjem; hun skulle vel i utgangspunktet være borte i 1-2 timer, men det endte vel nærmere 5 timer. Det skal sies at det faktisk ofte er enklere å passe på to enn èn, fordi to kan leke fint sammen. Etter lunsj, pakket jeg sekken min og gikk opp fjellet til først en topp på 500 m.o.h. og deretter ned igjen til et annet utsiktspunkt på ca. 350 m.o.h. Sistnevnte er faktisk mitt favorittsted, fordi jeg synes at utsikten er bedre derifra. Når du kommer deg såpass høyt opp i høyden, blir liksom utsikten nesten litt for langt unna, og det begynner å bli litt mer tåkete. Uansett, jeg kjente at det var veldig lenge siden jeg har gått i fjell. Jeg tok meg heller ingen pause før jeg kom meg opp til første topp, men der har de en hytte med en solvegg som er veldig deilig å sitte mot. Sola begynte riktignok å bevege seg bak skyene, og tilslutt bevegde jeg meg nedover til det andre punktet. Der satte jeg meg ned på en sten og nøt utsikten mens jeg hørte på musikk. Hadde sannsynligvis vært der lenger, hvis det ikke var for at jeg hadde batterinivå på 3% på mobilen. Viktig med fjellvett, spesielt når en går på tur alene! Det var i hvertfall en fantastisk tur, og jeg var glad for at jeg gikk den alene og fikk nyte utsikten og naturen. Jeg gikk også på et tidspunkt hvor de fleste satt og spiste middag, slik at jeg nesten fikk fjellet for meg selv. Det var perfekt, og det føltes litt ut som om jeg fikk påfyll til sjela igjen. På lørdag hadde jeg alle kidsa i en liten stund, før eldste skulle på selskap. De to yngste ble igjen, og vi gjorde oss klar for å dra ut. Jeg trillet den yngste, mens han i midten (yngste nevøen) syklet. Yngste (niesen) ville også sykle, men da hadde jeg lukket døren og hadde ikke hatt med hjelm til henne. Det var en god nok forklaring for henne og nevøen. For min del var det en planlagt handling, for hvordan skal man passe på en fireåring og en toåring som sykler i forskjellig hastighet? Ikke vet jeg. Vi dro innom barnehagen deres, hvor jeg hadde hjertet i halsen mens toåringen skulle gjøre akkurat det samme som fireåringen gjorde; å huske stående for å få mer fart. Heldigvis forsøkte ikke hun å hoppe av i fart, men hun bestemte seg for å klatre i treet, akkurat som storebroren sin. Vi kom oss endelig til målet vårt, etter jeg hadde fått overbevist de til å dra videre. Jeg møtte ei god venninne av eldste søstrene mine, og det er greit for meg å prate med folk jeg faktisk kjenner. Folk som kjenner meg igjen, mens jeg står der som et spørsmålstegn er litt annerledes. Vi parkerte sykkelen og vogna borte der Lynx og Grepper styrte på og arbeidet, før vi dro videre for å se på en haug med togbaner. Måtte løpe ut to ganger for å bli med yngste nevøen på do. En halvtime før det stengte, gikk vi til kafeèn og bestilte diverse mat. Å spise sammen er en ganske stor utfordring med barn, for de trenger som regel hjelp. Noen er kresne på hva de vil ha, og noen er ikke særlig flinke til å sitte i ro når de spiser. Yngste nevøen begynte å sette seg i vogna og å nesten hoppe i den, når han er for tung for den. Han hørte naturligvis ikke etter når jeg sa at han ikke fikk lov til det, og kunne ødelegge vogna. Så tilslutt sendte jeg han bort til Lynx og Grepper fordi han ikke klarte å oppføre seg. I retur kom eldste nevøen, som fortalte om hva han hadde gjort i selskapet. Han spiste brød med smør på, mens jeg matet niesen reker fra rekesalaten min. Omsider kom Lynx, og hele familien reiste hjem igjen. Søndagsmorgen reiste jeg på tur på fjellet igjen, og var tilbake i elleve-tiden. Jeg spiste litt før vi gjorde oss klare til å gå på tur, mens Grepper ble hjemme og holdt på med ølbrygging. Det er veldig lenge siden jeg har møtt hans svoger, som også var med på ølbryggingen. Det var en kort klem og hei, før vi kjørte avgårde. Vi gikk tur langs havet, og jeg ble egentlig gjennomvåt på føttene på null komma niks, men jeg hadde jo bare på meg mine hverdagsjoggesko som ikke egner seg til vått vær. Men det gjorde meg ingenting, siden vi alltid var i bevegelse. Det var en veldig fin tur, og vi endte opp med en liten lunsjpause og skattejakt etter godteri. Ikke at jeg spiste godteri, men det var artig å se tantebarna lete. Jeg visste ikke at det var mye flått i området før eldste nevøen hadde fått en flått på hånden sin, så da jeg kom hjem var jeg helt overbevist om at jeg hadde fått flått. Det er sånn typisk paranoid følelse du får når noen f.eks. sier at det er utbrudd av lus. Da begynner liksom alt å klø. Så jeg dusjet og prøvde å se over kroppen. Det var heldigvis ingen tegn til noe flått. Vi så på Aladdin på søndagskvelden, og det var egentlig veldig komisk. Ingen av oss visste at det skulle være en sånn type musikal-film, men vi var enige om at det var en veldig bra Aladdin-skuespiller. Selve filmen er kanskje litt mer sånn eh. I går hadde jeg huset for meg selv. Jeg dusjet og pakket, gjorde meg generelt klar for å reise. Deretter gikk jeg ned til det lokale senteret, hvor jeg hadde tenkt til å kjøpe noe spesifikt. Men jeg fant ikke det jeg var ute etter, så jeg gikk videre. Det er ganske lenge siden jeg har vært på senteret og sett, og det er enkelte butikker som har lagt ned, og nye som er dukket opp. Jeg endte opp med å kjøpe en julekule som minte meg om blåtimen i Jul i Blåfjell. Jeg rakk så vidt å klemme alle hadet før Lynx og jeg sprang ut døren. Jeg skulle nemlig rekke båten, og vi hadde kun et par minutter på oss. Heldigvis rakk jeg det akkurat, men ulempen er at tidene på båten versus flybussen er litt dumme, slik at det blir mye ventetid. Omsider kom bussen, og jeg fikk varmet meg opp igjen. Det ble riktignok mer ventetid på flyplassen, siden det var forsinkelser. Jeg trodde det var været som var helt forferdelig (vind, regn, haggel og dårlig sikt), men piloten oppgav tekniske problemer som årsak. Jeg har ventet såpass mye på den flyplassen, at det ikke akkurat kom som en overraskelse at det var forsinkelser. Men det var veldig deilig å endelig komme seg på flyet. Dessverre kjente jeg at trommehinnene nesten sprakk, og det siste kvarteret av flytiden ble brukt på å håpe på å unngå nettopp det. Jeg vet ikke om det skyldes at vi fløy raskere for å hente inn litt tid, eller om det er forkjølelsen som driver og brygger. Jeg antar at det er en kombinasjon, men heldigvis sprakk de ikke under flyturen. Det tok meg riktignok lang tid før hørselen var ordentlig på plass igjen. Jeg var hjemme relativt sent i går, og spiste litt mat før jeg pakket ut og gjorde meg klar til å legge meg. Selv om jeg har sovet relativt mye, kjenner jeg ikke meg særlig uthvilt. I stedet kjenner jeg meg ganske trøtt, og selv om jeg hadde planer om å bruke dagen på å gjøre ærender, tror jeg at jeg skal forskyve det til morgendagen eller på torsdag. Det haster absolutt ikke! Jeg har bestemt at dagen skal brukes på alt som jeg må gjøre hjemme for å få orden på livet igjen. Nå er jeg veldig glad for at det ikke er noe mer reising på meg de neste dagene, selv om jeg og Oyster snakket litt om å reise denne uken.