Som forventet sov jeg ikke sånn særlig godt etter å ha sett dokumentaren. Jeg våknet halv fem, og klarte ikke å sovne igjen. Hver gang jeg lukket øynene så jeg bare dokumentaren og handlingen og de ulike personene. Så jeg lå oppe og leste fan fiction, i håp om at jeg skulle kunne tenke på noe annet. Så la jeg meg igjen klokken syv, og sov til ti. Jeg fikk unnagjort vaskingen som jeg utsatte fra søndagen, også prøvde jeg å dedikere dagen til strikking. Det ble riktignok ikke sånn veldig mye, men litt. Jeg fikk også trent, så det er jeg veldig fornøyd med. Natt til i dag våknet jeg av et sånt mareritt, og det var sånn typisk mareritt som man ser i film, hvor personen ligger og beveger seg i forbindelse med det som skjer i marerittet. Det tok meg litt tid før jeg klarte å sovne igjen, og det var kanskje snakk om en time med søvn før alarmen gikk. Derfor husker jeg svært godt drømmen som handlet om at jeg bodde i en skyskraper og alle bygningene rundt var skyskrapere. Plutselig var det en haug med såpebobler som falt nedover fra en spesifikk etasje fra en svært høy skyskraper. Klarte ikke helt å skjønne hvorfor, men jeg hadde våknet av det. Tenkte bare "ja, det er lørdag, det er vel sånn det er her". Det er slutten av januar, og jeg har kommet meg i en ganske komfortabel boble. Planen var å begynne meg jobbsøking denne måneden, og det har jeg såvidt. Men jeg har prokrastinert litt; både fordi det ikke akkurat er en veldig artig prosess. Men også fordi det ikke nødvendigvis er noe hastverk. Jeg aksepterer hastigheten i livet mitt, og jeg er ikke så opptatt av at jeg skal få til alt på null komma niks. Så selv om jeg har startet prosessen med jobbsøking, så tror jeg at jeg fortsatt har en innstilling om at jeg ikke kommer til å få noe jobb før om flere måneder. Jeg har også valgt å være ganske åpen med stillingene jeg skal søke på, fordi jeg har lyst til å se muligheter fremfor begrensninger. Det gjør det også veldig mye mer spennende å se hva jeg ender opp med. Føles litt ut som om jeg er i et slags drømmemodus. Helt inntil jeg åpnet en e-mail med forespørsel om jobbintervju i dag. Jeg la fra meg telefonfobien, og ringte nummeret som ble angitt. Så nå har jeg avtalt et jobbintervju i morgen som jeg ikke føler meg særlig klar for. Var absolutt ikke klar for å gå bort fra drømmemodus og den komfortable boblen. Det føles litt ut som om når du skal hoppe i vann fra en høyde, og du står og verger deg. Kanskje har du egentlig bestemt deg for å bli stående, men så blir du dyttet uti likevel. Det skal sies at jeg ikke er sikker på om det er en jobb for meg, og det er flere grunner til det. Det fører på en måte til at litt av presset blir borte, og jeg tror jeg først og fremst skal behandle intervjuet som øvelse. Men jeg skal likevel gi innsats! Nå tror jeg at jeg skal se videre på Queer Eye, og forelske meg mer i Antoni i likhet med resten av verdenen. Også skal jeg strikke da, selvfølgelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar