What if I'm down? What if I'm out? What if I'm someone you won't talk about?

Jeg er alene hjemme, og jeg dro med meg strikketøyet mitt ned til stuen. Hadde lyst til å se på Queer Eye mens jeg strikket videre på babyteppet som tilsynelatende aldri ender. Men det er visst noen av episodene fra Queer Eye som ikke alltid treffer meg særlig, så jeg ender opp i en sånn endeløs søking etter hva jeg skal se på videre. Tror jeg endte opp på kategorien "dokumentarer" eller Netflix sine egne produksjoner. Netflix har en sånn funksjon at når du stopper opp på en film/dokumentar/serie, så begynner en automatisk trailer for det du har stoppet på. Og jeg hadde stoppet på en trailer for Tell Me Who I Am. Jeg fikk gåsehud av traileren, for det ligger på en måte et mysterium i bakgrunnen. Og jeg tror de fleste vil bli nysgjerrige på hva sannheten er. Jeg valgte å se på den, og det er en vakker dokumentar egentlig. Veldig fengslende. Cinematologien er med på å skape en ganske alvorlig og dyster tone, og det er veldig smart utført. Det er en veldig rystende fortelling, og jeg er ikke sikker på at jeg hadde valgt å se den om jeg hadde visst om hva den handlet om. Ikke fordi at jeg ikke synes temaet er viktig, men fordi det rører meg så dypt inn i sjelen at jeg vet det er noe jeg kommer til å tenke på lenge. Jeg endte opp med følelser som sorg og intens sinne. Det er ikke som når du er en tur på kinoen og ser en romantisk komedie som du glemmer om noen uker, men heller noe som setter spor. Og for den grunn er det jo også en veldig bra dokumentar. Jeg vil anbefale Tell Me Who I Am, for den er fantastisk. Bare vær var for at den kan gå inn på deg. Jeg har ikke strikket noe i dag, klarte ikke mens jeg så på dokumentaren. Og resten av dagen har blitt brukt til å rydde og støvsuge eget soverom. Rengjøringen har jeg utsatt til i morgen bare fordi jeg ikke orket tanken på det i dag. Jeg er også i en periode i livet hvor jeg søker jobb, så det har gått ganske mange timer til å bare se igjennom ulike stillinger i dag. Trodde jeg hadde sett alt som var på markedet, men det hadde jeg visst ikke gjort. Det er både en nervepirrende og spennende tid, for hvem vet hva jeg ender opp med å gjøre. Det er heller ikke noe garanti for at jeg får noe jobb på lenge heller, så jeg må vel bare være tålmodig. I går møtte jeg Ale for første gang siden sommer, også fikk jeg hilse på hennes kjæreste. Det var komisk nok på samme sted som jeg møtte Kiwi og hennes kjæreste for første gang. Det var veldig hyggelig, og som jeg kommenterte til Ale etterpå, så har kjæresten hennes litt sånn type dad jokes. Og jeg er typen person som synes sånn humor er artig. Jeg spiste en sjokolademousse med det jeg tror var kaffepulver i bunn. Syntes det var noe rart med det jeg i utgangspunktet trodde var kjeks! Da jeg kom hjem følte jeg meg nemlig veldig hyper og merkelig i kroppen. Siden jeg ikke drikker kaffe, så ble det veldig mye koffein på meg. Uansett, det var utrolig hyggelig å se Ale igjen, for selv om vi sist møttes i juli, så var vi vel sist ordentlig sammen i november tjueatten til bursdagshelgen hennes. Det er ihvertfall det jeg husker. Men nå er hun signifikant nærmere meg geografisk, så barrièren for å møtes er ikke så stor lenger. Nå skal jeg prøve å se på noe som er litt oppløftende så jeg kanskje kan klare å legge Tell Me Who I Am litt i bakhodet og strikke en eller to rekker. Det er vel alt jeg rekker før jeg blir nødt til å legge meg.