Tror ikke jeg forstod hvor sliten jeg var før jeg satt på legekontoret og prøvde å holde tårene inne. Husker at jeg har tenkt at jeg aldri skulle bli utbrent, men i går føltes det ut som om noen bare skrudde av en knapp hos meg. Det var like før jeg begynte å grine på vaktrommet, hvor jeg satt alene og prøvde å få i meg litt mat en time etter jeg egentlig skulle ha tatt pause. Jeg håper og tror at det er en "kortvarig" utbrenthet, og ikke noe som vedvarer over lenger tid. Jeg brøt i hvert fall helt ned hos legen, og det er dumt å si men det føles ikke riktig å si at jeg er syk. Det er rart hvor kritisk du kan være til deg selv i forhold til andre mennesker. Du er din største fiende liksom. Monchita sa til meg at hun er overrasket over at jeg ikke har vært utbrent tidligere. Det føltes veldig validerende og noe jeg trengte å høre. Nå er jeg sykemeldt ut uken, og har heldigvis ferie i tillegg. Så jeg har nokså lang tid på å komme meg. Jeg trente verken i går eller i dag på grunn av hvor sliten jeg har følt meg. Men forhåpentligvis blir det fysisk aktivitet i morgen. Kjenner at jeg har behov for det, og kanskje litt tid i naturen. Jeg skal chille med søsteren i kveld, også skal jeg få gjort litt ærender i morgen. Lese ferdig Beach Read, og hovedsakelig slappe av. Kanskje jeg skal lage pasta i morgen. Jeg prøver liksom å tømme mitt pantry her i huset, for jeg orker liksom ikke å drasse med meg dèt også til leiligheten. Så ja, jeg skal stort sett gjøre ting som gjør meg glad. For nå har jeg vært veldig lei meg de siste 36 timene, og det er veldig slitsomt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar