I wanna come near and give ya every part of me. But there is blood on my hands, and my lips aren’t clean

I skrivende stund sitter jeg på balkongen og nyter det siste av dagens finvær. Norge er ekstremt fint når solen skinner. Som min belieber friend sa: "huleboerne kommer ut". Og de fleste er glade. Det er så deilig å være omringet glade mennesker, og av den grunn forlater jeg sjelden Norge på sommeren. Mens jeg lurte på om jeg skulle ha på bikini under klærne mine eller ei (forsøker alltid å være klar for alt), fant jeg faktisk øreproppene mine i undertøyskuffen. Må ha dratt de med mens jeg brettet undertøyet mitt. Ja, jeg er av typen som bretter undertøyet mitt. Jeg ble veldig glad for å finne de, men oppdaget også at den ene bikinitrusen min har begynt å smelte. Så nå har jeg bestilt nye bikinitruser hjem. Synd da, at jeg så kanskje drømme badedrakten. Har hatt lyst på badedrakt flere år nå, men synes ofte at de er litt upraktiske fordi du får veldig skille hvis du skal sole deg i badedrakt, også forblir du lenger våt med en badedrakt enn bikini når du bader. Uansett, kan godt hende den blir min. Jeg stod opp tidligere enn planlagt, men lå likevel i sengen til vekkeklokken gikk. Deretter spiste jeg frokost, trente, hang opp klær, og dusjet. Rakk ikke å børste håret før jeg løp for å rekke bussen. Jeg var vel egentlig sen, men satset på at bussen også var sen. Den er som oftest det, og i dag hadde jeg rett. Jeg møtte min belieber friend på Oslo City, hvor vi kikket på alle ting vi egentlig ikke har råd til å kjøpe. Også satte vi oss og spiste et sunnere måltid enn vanlig. Vi satt og pratet, jeg hadde plassert mobilen i sekken. Fikk naturligvis ikke med meg at Kiwi hadde ringt, men det overrasket meg ikke, for vi hadde satt der en stund. Hun kom gående fra hvorenn hun befant seg, mens vi satt og ventet. Jeg fikk meg et sjokk da jeg så Kiwi, fordi hun har forandret seg på håret. Det er rart når jeg er blitt så vant til å se henne med èn type frisyre så ofte, også blir hun plutselig mørkere på håret. Vi gikk på butikken, kjøpte med oss bakvarer og drikke, før vi gikk mot slottsparken. Kiwi klagde på at kongen ikke var ute i parken, jeg antok at det skyldtes fordi han innerst inne er en introvert. Kiwi og min belieber friend snakket, jeg satt i solen og fulgte med på samtalen. Det er ikke alltids jeg føler for å prate. Er jo egentlig ikke så pratsom av meg selv. Vi forsøkte å lage en koreografi til brudevalsen. Kiwi var koreograf, jeg var "stand in" og fulgte egentlig bare instruksene til Kiwi. Det var artig. Jeg har spist to is i dag, og nå tror jeg at jeg skal legge meg ned på balkongen og høre på River av Leon Bridges. Det er instant-relaxation liksom. Den sangen og re:stacks av Bon Iver. 

think back to the start when we sang with bolder hearts, and the darkness wasn't even bothering

It's been a weird day. I had another night of lousy sleep, until 4.30 am. I fell in deep slumber then, awoke at 11 am in wonder that I'd actually slept properly. However, I still felt the tiredness. Ate my breakfast late, had some tea in hope that it'd make me feel better. It's a British thing; using tea as a cure for everything. It didn't work for me today. I've somehow managed to lose my earphones. I'm pretty sure they're in the house somewhere, but I've looked all the places I can think of. It put me even further into the funk I was already feeling. Usually I print out a schedule to hang above my desk. So I'll know the day and what I'm doing the next few weeks. I wrote to-do lists frequently. After I lost my phone, and my watch stopped working, I lost most sense of time. I had the weather to tell me when it was morning and when it was evening. Obviously I asked Kiwi of the time, but when I'd usually look at my own phone or watch-- I didn't have anything to tell me the time. And coming home, I've found that I still live like that sometimes. I don't bother to check my watch. And though I'd probably be ten times more productive with my schedule printed above my desk, it's not necessary for me at the moment. I've got exactly two weeks left of my "holiday" before I start working, and I don't really want to look above my desk and stress about that thing I'm doing in three days. I didn't realise how much my planning has been preventing me living in the now. We'll see how long I last. I do need it when I start working, just so I know when I'm supposed to work. But now, I don't. Since I've been in a weird head-space and funk today, I figured I'd do things that makes me happy. I've done things that has made me feel productive, along with other things. I cleaned my bedroom-- how that makes me happy? A clean room, duh. I washed and waxed my leather boots who had seen better days. I've also washed my make-up brushes, read fan fiction and had a really nice work out. I'm still really enjoying exercise. As a warm-up I tend to run in place for five minutes or more (today it was ten minutes), or I just dance to my favourite songs until I feel warm and ready to go. Both entails listening to great music, so it always puts me in a good mood. Post-work out I had an ice lolly, wandered around in the grass barefoot. I also sat down in the grass, enjoying my ice lolly and scrolling through my Instagram dashboard. It's full of pretty people, big booties and whatnot. But most of all there's a lot of work-out related pictures or videos (yoga, weight lifting, poledancing, etc). And it's the latter I'm interested in. I mentioned the other day that we shouldn't comparing ourselves, trying to become someone else. I do however think it's healthy to be inspired by people. It's just finding that balance. I really enjoy looking at the pictures and/or videos because I get inspired to work out as well. Not because I think "oh I want that body/ugh I need to work on my bikini body" or similar thoughts. I just-- for some reason, I get really happy to see others working out, doing things they enjoy. Admittedly, most of what turns up on my dashboard is pretty body positive, so that means I'm not infused with negative thoughts. The weather the next days seem like it's going to be pretty nice. I'm excited, and determined to make the most out of them. 

du e alt, men alt har en slutt

Gårsdagens arbeidsdag var travel, men langt fra jeg hadde hatt tanker om. Det er jo slik at dersom du stresser angående en ting èn uke i forveien, så blir ting ganske skummelt. Heldigvis gikk det forholdsvis greit. Menstruasjonen som som en "overraskelse". Hadde tross alt vært med Kiwi på fredagen-- hun har jeg har hatt synkronisert menstruasjon med den siste tiden grunnet reisen. Så det ante meg at det ville komme. Da var det flott at det kom når jeg gikk i hvit uniform. Fikk selvfølgelig en flekk på buksen, så da måtte jeg skifte bukse. Pappa hentet meg fra jobb, og jeg kjente jeg var sliten. Sovnet likevel ikke før klokken var to, og deretter så vet jeg egentlig ikke hvor dypt jeg sov. Virket mer som om jeg lå og slumret inntil jeg stod opp, hvilket kan kvalifiseres som dårlig søvn ettersom jeg også våknet opp flere ganger. Var noe svimmel da jeg reiste meg opp, men hadde planer for dagen, og ikke tid til å ligge mer. Spiste frokost, trente, dusjet, også dro jeg avgårde mot byen. Møtte Marble på togstasjonen, også klarte vi å miste et tog fordi vi ikke fulgte med. Jaja. En dame spurte oss om direksjoner, hvilken t-bane hun skulle ta. Vi skulle tilfeldigvis til samme sted, så i stedet for å forklare, sa jeg: "du kan egentlig bare bli med oss, du". Etter jeg sa det, tenkte jeg på at man kanskje skal være forsiktig å følge en person som sier det til deg. Heldigvis er jeg ingen gjerningsmann. Vi møtte Kiwi, også gikk vi 3,2 kilometer før vi ankom Døgnvill. Marble var sulten på noe "drittmat" som hun kalte det, så vi tok oss like gjerne burgere. Etter dette dro vi for å se på kino. Jeg drar som regel aldri på kino med mindre det er noe jeg virkelig ønsker å se på, eller om det bare er en gratis kinovisning på Rockerfeller. I dag hadde vi bestemt oss for å se på X-Men. Jeg hadde lyst til det fordi jeg faktisk har lest fanfiction fra X-Men universet. Har ikke sett noe av det, så det var ikke det beste utgangspunktet, men ville likevel se filmen. Kjente at volumet ble litt høyt, og at ekstraeffektene ble litt mye for øynene mine inniblant. Muligens det skyldes at jeg ikke har hatt den beste søvnen, eller at jeg bare er blitt gammel. Jeg verken hatet eller elsket filmen, men jeg likte den. Og jeg forstår hvorfor det er så mye fanfiction rundt Erik og Charles-- det lille jeg så av deres forhold viser ganske stort potensiale. Vi gikk ut av kinosalen etter at noen hadde klappet (var ikke oss), bevegde oss mot terminalen. Kiwi gikk på trynet, nesten litt sånn i slowmotion. Jeg har aldri sett Kiwi tryne før, ikke som jeg er klar over (utenom da vi datt etter jeg satt på ryggen hennes). I tillegg var det et ganske dramatisk fall i mine øyne, så jeg var liksom litt i sjokk 10 sekunder etter det skjedde. Jeg forstod det liksom ikke helt, trodde nesten det bare var en spesialeffekt, akkurat som filmen. Det var det ikke. Hun kom seg opp ganske raskt, og jeg begynte å le. For det hele virket så rart. Som forrige gang, fikk jeg såvidt sagt hadet til Kiwi, før hun løp videre. Jeg og Marble tok toget, og hun slapp ennå en bombe til meg. Det er ikke intensjonen hennes, men hun har en tendens til å gi meg dårlige nyheter. Det var faktisk Marble som sa til meg at Zayn hadde splittet fra gruppen. I dag sa hun: "hørte du om ulykken til Dylan O'Brien?". Jeg så opp fra mobilen med en gang. "Hæ? Hva mener du?". Min første tanke var at han var død. Også begynte hun å snakke om at han hadde vært i en alvorlig ulykke og lå på sykehuset en lang stund. Ulykken hadde visst skjedd under innspilling av den nye Maze Runner filmen. "Nå ble jeg faktisk veldig lei meg," sa jeg til Marble. Og det er faktisk genuint.  Ryktene sier at han ikke spiller i Teen Wolf den kommende sesongen grunnet ulykken og sånn, og da vil jeg såklart savne Stiles. Men det som virkelig slo meg var at jeg faktisk ble veldig redd for ham. Ble urolig, og i stad da jeg kom hjem var jeg nesten på gråten. Vil liksom bare se at han har det bra-- be han legge seg i sengen sin, brette dynen rundt ham og gi han et nattakyss på pannen. Huff, livet er spennende, men skummelt. Nå gleder jeg meg til å sove, slappe av. Gratulerer med dagen Oyster. I don't know about you, but I'm feeling 22. 

take me on an adventure, let it be a golden one

Initially, I was going to go out with Marble today- to celebrate her finishing her exam, an excuse to drink some alcohol. I told Kiwi yesterday that I really have the potential to become an alcoholic. She paused for a second, then answered yes. Anyway, I cancelled those plans because I've got work tomorrow. It's an evening shift, so I would be okay to go out tonight as long as I don't stay out too late. However, it's my first shift in three months, which is a very long time to be away from work. So I'm being really nervous about it-- my stress levels seem to be on a really high bar, has been this whole week actually, just because I've been worrying about this bloody shift. So on the train just back home from Sugar, Kiwi and I were chatting. And I told her: "I wish I was 20 or something, and the only thing on my agenda was to go out tonight". Within 30 seconds after I finished that sentence, a boy who looked something like 16 walked in and sat down on the seats opposite us. And then 10 more seconds, and his drunken gang was stumbling in to find seats. It's almost as if I turned on a switch, and the quiet train suddenly became full of boisterous young boys who asked and prodded and touched without any right. I do this thing if someone touches you, puts their hand on your arm, shoulder, whatever, and you don't want them to-- I just give them a hard stare (wait until they acknowledge that you're staring), then you pointedly stare down at where they're touching you, and then you look back into their eyes. If needed, you do it a few times until they get the picture. It usually works for me, and I don't need to utter a word. They pretended to be older than they are, of course. And we saw right through their lies. Turns out they're my younger sister's age, four years younger than me. "Would you date anyone our age?" one of them asked. We quickly answered "no". At another stop, there were another bunch of drunken youngsters getting on the train, and it became even louder. It was very tempting to just switch train car, but we were kind of blocked by the amount of people standing right in the isle where people are supposed to walk through.When leaving the train, I decided to walk towards the door where there weren't that many people. Avoidance-- I'm pretty good at that. Problem is that some followed us, and we ended up with a bunch of people anyway. Had I been less sober, I would probably been more amused. However, there's just this thing about people who are the same age as Monchita, trying to pick you up. I might as well just start dating her friends-- that's what it feels like, and that feels very wrong because she's still a kid to me. Anyway, Kiwi ran to her bus, waved our goodbyes. And now I'm home from a visit to Sugar which was really nice. It's a bit like old times. Sugar drove us (for the first time I think?), we made food, ate, caught up, watched a television series which the whole of Norway is currently obsessed with, talked some more-- and then we decided to go out and get some ice cream. Ice cream turned into tapas and wine, the adult version I guess. Today was a great day. I had a nice work-out, I surprised Kiwi with concert tickets to Tom Odell (it took her a loooong time to understand what it was), Niall posted a cute picture of himself on Snapchat, and I got to have some quality time with friends. Great day! 

we be drunk all summer, drinking and flowing and rolling

I sunbathed topless today. The nipples were out and about for everyone who can see through the balcony fences, which means my neighbours. Sunbathing is essentially a way to push myself to read my books. I don't read unless it's the "only" option. I don't bring my phone out in the blazing sun, because I take care of my things. So good news, I read quite a bit today. Bad news, sunbathing on my balcony isn't anything like sunbathing on an island in Thailand (not much is, to be honest). Can't say I've tanned, but I'm sure I got some D-vitamins. Plus, my mood is very much affected by the weather, so if you imagine me as a sims character, my mood turns green. I did a bit of exercise today as well. I told my belieber friend that I was contemplating aiming for a sixpack maybe, but then I read something about how you need to quit bread. And I was like okay, so I'm gonna give up on the sixpack. Because there's no way I'm giving up bread for a sixpack. To be fair, it was more of a silly thought than anything. I don't actually want a sixpack. What I want, however, is to be in the best shape I can and want. So today I focused on my thighs, which is something I forget. I am also horrible at back and arms. I don't expect myself to suddenly become a bikini model, but I want to take advantage of my good health in my younger years and try to set an example for the rest of my life. Does that make sense? I find that I don't really make sense a lot of the time. I'm enjoying this motivation for as long as it lasts. You know how it is, in two weeks (less or more) I'll probably never want to work out again. Is this when you're supposed to buy loads of workout clothes? Problem is that I prefer no clothes. By the sound of this post, it sounds like I'm on the way to becoming a nudist. I'm not really, it's far too cold in Norway. But what I mean is that I don't like restrictions, and I heat up easily, so I tend to work out in my sports-bra and knickers. Each to their own, I say. Kiwi skyped me, and we spoke for 2hrs and 39min. It's a long time, but I think it probably felt like less, just because I became so accustomed to speaking with Kiwi and spending most of my time with her whilst travelling. It was initially for her to get a few things off her chest regarding important choices in life, and it turned out to be more. I think even I feel a bit more at peace with myself. Subjects today included "generation perfect". We're so good at comparing ourselves with each other-- it's almost as if we're all starring in some beauty pageant. Like life is a big competition, whose got the best lives, right? But what kind of life is that?  I am trying my best to stop giving a fuck, closing my eyes to judgemental stares. One step today was ridding of my bikini top, freeing the nipples. I might change my mind tomorrow, but for now, this second, I want to stop thinking about what everyone else is doing, what is acceptable and not acceptable, the word "normal". Imagine how much more joy there will be in a life of a person who doesn't give a fuck. 

it's getting late and you don't know if you can stay

Following mr. Niall Horan on Snapchat is one of the best things I've done lately. Yesterday he posted this on his story, which consists of a snap of his television showing a documentary about himself. Second is a snap of him and the caption "huh?" seeing as he's probably never heard of it. And then the third is yet another snap of him, this time saying "badly produced". For some reason it was so funny to me, because it's Niall Horan of all people, just laughing. To me, Snapchat is such a casual place, and it's so strange to see a person whom I've followed for quite awhile just being themselves. Today was the first sunny day in what feels like ages, so I stepped outside and went to the mall. I wore a pair of trousers I bought in Huey, Vietnam. They were five dollars, and I bought them because I'd only brought one pair of trousers, and they were soaked. I didn't actually think I would be wearing them out and about here at home, more as pyjama bottoms. But I've been avoiding trousers in general, mostly jeans. So I figured I'd rather wear soft trousers which feels like pyjamas rather than restricting jeans. Anyway, I went to send off a letter, then get my disposables. It's always such a delight to see how they turn out. Mind you, more often than not, disposables are really unflattering. This time around, a lot of the pictures turned out quite dark, which I'm sad about. But the ones that turned out nice still makes up for the other ones. I also went grocery shopping, which was mostly fruit. I've found that ever since I got home, fruit is one of those things I have felt the need to continue consuming on a daily basis. I went two or three days without just now, and I just really felt like I'd lost something. Good news, they've started selling plant-based yoghurt in one of the grocery stores I frequent the most, so now I can probably stop going to the most expensive shop. Oh, and I couldn't go home without ice lollys, could I? Nope. So I've basically stacked up on my favourite things at the moment. Since it was sunny today, I actually put on a bikini and read on the balcony. I lasted maybe twenty minutes, before I "rested my eyes" and fell into a slumber. I woke up slightly disoriented and sweaty. Nice. Went inside, got rehydrated, had a nice work out, showered, and ate. Then I've pretty much been transferring files from my old computer to my new one. It's taken me ages, but I've been meaning to do it for ages as well. 

run away now like we're supposed to do

My belieber friend told me I'm hooked on jeans. Not exactly, but I did buy the slightly eccentric-looking jacket in Kuala Lumpur (second picture). And then I bought a pair of mom jeans today from Zara. I was initially looking to try another pair with embroideries on, but I spotted these and thought "why not try them on?" I did say the other day that I was craving a pair of well-fitting mom jeans. Admittedly these are not exactly that well-fitting, but as I was trying them on, I thought well, if you go for something that sits like skin, it's just a pair of high-waisted jeans. I wouldn't say mom jeans are the most flattering types of jeans for myself, but I don't see how that's supposed to have a say. I also got a pair of sandals which I saw in Singapore but decided to not buy. So I'm pretty pleased with the shopping I did today. I met up with my belieber friend to give a certain burger restaurant a go. According to Sugar it's better than my favourite place, so I figured I had to try it out. First of all, it was nearly empty but all the tables seemed to have been booked. So we sat on a tiny table in front of the bar. Interior is cool, the music is "in". It seems like one of those "it"-places. We were brought to our table by one person, then another one came to take our drinking orders. But the first guy came back to ask us for the same thing. Then after our food had arrived, we had a new waiter. The latter was very nice, always filling our glasses and available if we needed anything. For some reason it was almost a bit strange to me, but I'm not going to say no to good service. This place doesn't have sweet potato fries, which is disappointing. It's almost a bit unbelievable how people haven't figured out the greatness that is the sweet potato. My burger was good. Bun was standard, nothing special, nor was the actual burger. Admittedly I chose a rather simple burger, but I would still expect something. And there wasn't anything special about the burger at all. So I guess my hunt for burgers shall continue. My belieber friend and I wandered around town for hours, walked everywhere. So by the time we were parting ways, we were ready to drop. I still am now to be honest. I am getting my disposables tomorrow. I called the shop, because I thought it was strange to wait this long when the lady told be the standard wait would be two days. Apparently that's true, and I could've picked them up what feels like ages ago. I just assumed I would get a text with a confirmation about them, like I've done with all other photo-shops I've used. I mean, I gave my number. I guess it really is local and old-fashioned then. Good news, Gemma, one of the Brits from the Indochina-trip is coming to Norway this summer. I'm really excited, even if I'm working. She's one of those people you just feel like you've known forever even if you've just met. 

smaller than dust on this map

Så var det på tide med det tredje innlegget i Indochina dagboken. Første innlegget finner du her, andre her. Dette innlegget tar plass i Laos, mitt favorittsted på denne første delen av reisen vår. Jeg og Kiwi snakket alltid om den første måneden med reising som "del 1". Repeterer: den første måneden reiste Kiwi og jeg med en gruppe. Det var liksom en bestemt tur, hvor det meste er lagt opp for oss allerede. Guiden vår, gruppelederen vår kalles Ken-- opprinnelig fra Thailand, litt sprø og oppfordrer til moro. I alfabetisk rekkefølge bestod gruppen min av: Alison (kanadier), Anne (brite), Cassandra (tysker) Daniel (brite), Donna (tysker), Ella (briter), Espen (nordmann), Gemma (brite), Hans (nordmann), Kristoffer (nordmann), Lara (brite), Logan (amerikaner), Melanie (brite), Mia (brite) og Thomas (brite). (Senere kom: Abby (brite) og Alex (dansk).

Dag 20

Min dag startet med hosting, og deretter strakk jeg noe i brystet grunnet hostingen. Var litt bekymret for at lungen min hadde kollapset eller noe, men det gikk greit med unntak av smerter i brystet. Også hostet jeg på meg trykk i hodet, som førte til at jeg kjente trommehinna var på spill. Etter frokost og pakking, sjekket vi ut ca. 11. Jeg satte meg på en kafé med en «iced» grønn Thai te, hvor Kiwi joinet meg senere. Deretter kom faktisk hele jentegjengen gående inn. Cassandra fikk meg til å dele to kakestykker med henne. Har liksom aldri spist så mye bakverk på så kort tid før. Etter folk var ferdige, dro de— utenom Donna som ble sittende. Vi pratet litt før vi også gikk hver vår vei. Jeg gikk tilbake til hotellet for å vente, hun gikk antakeligvis for å gjøre en siste shoppingrunde. Logan og Thomas satt i lobbyen allerede, ventet. Vi dro 13.30, vi skulle nemlig til flyplassen og ta fly for første gang på denne planlagte gruppeturen. Jeg kjente nesten umiddelbart at flyet gikk raskere enn jeg er vant til, og av den grunn tenkte jeg at trommehinna mi garantert ville sprekke fordi det blir mer trykk. Tok ca. 10 min før den sprakk, og fy søren for en smerte. Kan jeg få en tyggis, spurte jeg Kiwi med en tåre i øyet. Det var bedre etter det sprakk, i hvertfall et kvarter. Også begynte jeg å få smerter igjen, sånne stikkende, som får deg til å ville krype sammen i fosterstilling. Da er det vanskelig å sitte på et fly og late som om alt er greit. Kjente tårene kom uavhengig om jeg ville eller ei. Fikk ennå en tyggis, heldigvis. Ba for harde livet om at vi snart skulle lande så pinen ville være over. Heldigvis var det ikke lange flyturen. Vi ankom flyplassen som var full av mygg, tok en buss i 10min, sjekket inn på rommene våre, spiste middag. Også sov vi. Velkommen til Laos liksom. 

Dag 21

I stedet for å være med på tour den dagen, sov jeg. Dog ikke så lenge som jeg hadde ønsket. Bestemte meg for å bli i sengen så lenge som mulig. Dynetrekket luktet som hjemme, så det var ekstra deilig. Spiste ritz-kjeks til frokost. De andre kom tilbake senere enn utsjekking, og det var visst planlagt. Men det visste ikke jeg. Så jeg løp ned til resepsjonen og forklarte at jeg ikke kunne sjekke ut fordi Kiwi ikke hadde kommet tilbake og pakket bagen hennes. Han var rolig, sa at det var helt greit. "Don't worry". Omsider kom de andre tilbake, og vi gikk ned med sekkene våre, deretter dro vi for å spise lunsj. Jeg fikk kyllingfilet med en ganske god saus og grønnsaker. Var veldig godt. Etter dette satte vi oss på bussen for en firetimerstur til Vang Vieng. Starten bestod av humpete og dårlige veier, og deretter masse fjell og vakker natur. Jeg var i lykkerus grunnet fjellene, og jeg følte meg rejuvenated, eller fornyet som det heter på norsk. Som om fjellene kurere meg. Da vi kom frem fikk vi se hvor vi skulle bo. Vi kjørte ned en liten og bratt vei som førte oss til våre bungalows. Jeg var kjempe fornøyd og glad. Alt til tross for at jeg hadde følt meg uggen dagen før. Vi spiste sammen på en restaurant hvor en sitter opphøyd. Du må liksom nesten sitte med bena i kryss, også har du et lavt bord. Var liksom ganske fint, og folk satt og så på Friends. Det var en slags trend i Vang Vieng, var alltid Friends på tvn – hvertfall de fleste restaurantene vi gikk forbi. Jeg spiste en Pad Thai som var veldig god. Klarte ikke å fullføre fordi jeg ble mett så fort. Magen min må ha krympet, for det tar ikke så mange matbiter før jeg blir mett. Mens vi betalte, beundret vi de små valpene som spaserte rundt i restauranten. Ella dånte som vanlig. Vi spaserte tilbake, noen tok lengre tid enn andre. Så vi ble sittende ved resepsjonen en stund, det var kun internett der. Mens noen var oppe på verandaen (naboene våre), bestemte Kiwi og jeg oss for å sove. Våknet av at air con lagde merkelige lyder – hvorvidt det var en mus inni vet vi ikke, men ellers gikk det greit.

Dag 22

Vi startet dagen relativt tidlig, for vi skulle nemlig på en dagstur. Første vi gjorde var å dra til en grotte. Vi gikk ned i hva som føltes ut som iskaldt vann. Vi hadde gått fem meter kanskje, før Daniel sprutet på oss. Vi måtte naturligvis sprute tilbake. Vi satte oss inn i sånne store baderinger, også dro vi oss inn via tau. Men det var et segment der gruppen ikke dro seg inn via tau, og bare havnet på den andre siden. Jeg var litt sent ute, så da ble jeg liksom litt «eh, hvordan skal jeg komme meg dit?». Heldigvis var Mia så snill at hun kom tilbake og hjalp meg. Hele greia var noe slitsomt, noe skummelt, og ganske kaldt. Men også gøy. Jeg mistet hjelmen omtrent hele tiden, hvilket var irriterende. Det var noen steder vi måtte gå, men lå hovedsakelig i baderingene våre. Var ganske glad for å komme meg ut av grotten. Frøs som bare det og stjal kroppsvarme fra andre, klemte Kiwi . Jeg varmet opp sakte, men vi fikk en veldig god lunsj så jeg var fornøyd. Vi gikk tilbake til bilen, og ble varmet opp av gåturen. Det ventet oss nemlig kajakker der. Jeg hadde gruet meg veldig i forveien, fordi jeg syntes det var ekkelt. Men det gikk mye greiere enn forventet, var faktisk morsomt! Syntes også det var deilig med en liten workout for armene. Merkelig nok var det rumpa som ble støl dagen etter. Vi kom oss hele til destinasjonen, selv om Kiwi og jeg satte oss fast en gang, og nesten en andre gang i tillegg. Vi «kajakket» ned til hotellet vårt, også ble vi kjørt videre til den blå lagunen. Det var litt skuffende fordi det var så mange mennesker der. Jeg synes de beste stedene er der det ikke er så mange folk, en hemmelighet. De andre hoppet fra et tre ned i lagunen mens jeg observerte, bekymret, hønemor. Jeg badet, unngikk å få vann i øret etter Kiwi's ekspertise. Vannet var kaldere enn lufta, deilig – inntil det ble kaldt. Var noen veldig stereotypiske "amerikanske collegedudes". "I love you bro!". På veien hjem bestemte jeg meg for å stå bak på bilen med guiden vår. Hvordan kan jeg forklare det? På baksiden av en truck med tak, så er det et feste du kan holde deg. Der stod jeg og holdt meg fast. Var mindre skummelt enn jeg hadde trodd, så jeg var ganske avslappet. Det minte meg om å sykle og kjenne vinden i ansiktet. Var veldig artig, selv om de andre var litt bekymret. Jeg tenkte liksom på hvordan jeg skulle falle dersom det skulle skje noe. Heldigvis gikk det veldig greit, og jeg visste på forhånd at det ikke var en veldig lang strekning tilbake. Så det var en noe kalkulert avgjørelse. Jeg er liksom ikke helt daredevil. Kiwi dusjet, jeg dro ut og tok bilder med Alison. Vi kapret solnedgangen, før vi gikk på en jakt for sjokolade. Fant bare varme marsbarer, så dro videre til en pannekakestand som Alison anbefalte. Kjøpte meg pannekake med banan og nutella etter Alison's tips. Var sykt digg. Delte biter med Alison mens vi vendte tilbake. Jeg tok en dusj etter Kiwi, også dro vi for å spise middag. Gruppen delte seg i tre grupper: gutta skulle ha pizza, noen skulle ha lokalmat, og vi resterende fulgte Ken. Espen kom gående forbi, uten sko. Han hadde blitt låst ut av rommet, så han hadde ikke noe med seg. Jeg ble bekymret, fordi Ken sa han i tillegg hadde en familiekrise. Spurte han om det gikk bra. Han sa det gikk greit, at det ikke var så farlig krise. Bekymret meg likevel. Etter middagen som var en skuffende pad thai, dro vi videre til en bar/klubb som var ganske spesiell. Jeg tok meg faktisk en drink: gin og sprite. Også lot jeg Mia bestemme drink nummer to. Var på toalettet hvor det var et stort hull i døra. Så jeg er sikker på at folk kunne se meg tisse – flott at jeg hadde hatt i meg alkohol da. Jeg og Cassandra bestemte oss for å danse, og da på dansebordet. En slags scene laget av tre midt inne på klubben. Det var veldig komisk. Hadde satt drinken min med Thomas, en av de to karene jeg faktisk stolte på denne turen. Forlot Cassandra etter jeg hadde hatt nok dansing, tok meg en pause og satte meg med gutta og drakk. Vi snakket om ladyboys, ettersom det satt en i samme sofa som Espen og Kristoffer. Sistnevnte hadde blitt tatt på av en ladyboy. Cassandra kom gående tilslutt og satte seg ved oss, og vi snakket antakeligvis litt før jeg og Cassandra gikk tilbake til dansegulvet. Melanie og Daniel var på vei ut, men vi fikk de til å bli litt da Sorry av Bieber kom på høyttalerne. Hvem danser ikke til den sangen liksom? Like etter de dro, gikk jeg tilbake til den første gruppa. De var høye på lattergass, to var borte, jeg kjente meg veldig påvirket av alkoholen. Liker lite å miste kontrollen, og nå følte jeg at jeg hadde drukket minst 5 enheter fremfor 3. Jeg satte meg med Ken og Alex og pratet inntil vi skulle bevege oss videre. Jeg var klar for å dra hjem, men jentene ville dra videre. Var nesten litt komisk hvordan Gemma, Ella og Mia gikk og dro på meg. "C'mon". Jeg ble med, selv om jeg sa til Thomas "I'm gonna stay for a bit, then leave". De andre danset mens jeg stort sett satt og kjente på alkoholen. Jeg tok hvertfall et bilde av gruppen med engangskameraet mitt. Det tok ikke lange tiden før Kiwi, Cassandra og jeg bestemte oss for å vende tilbake. Ken satt utenfor og ventet på oss—han satt vel egentlig og spiste og pratet med noen. Da han så oss, reiste han seg opp og fulgte oss hjem. Cassandra bodde i en av de første bungalowene, så vi sa hadet relativt tidlig. Da vi gikk mot vår egen bungalow kommer Kristoffer gående ned trappen til de andre guttene iført boxeren sin. Var ganske åpenbart at han var påvirket. Vi bestemte oss for å sette oss ned utenfor bungalowen. Kiwi hentet vann og kjeks til Kristoffer og meg. Jeg spiste som om jeg var sultet. Jeg synes det er noe skummelt å spise når du er ganske alkoholpåvirket, fordi jeg føler sannsynligheten for å bite seg i tunga eller munnen er høyere. Jaja. Vi satt der kanskje en halvtime, også dukket resten av folket opp: Gemma, Mia, Ella, Abby, Thomas, og Alex. Noen av de joinet oss på trappetrinnene, og vi ble sittende og prate. Jeg fikk sitte på ryggen til Kristoffer. Han tok meg opp og ned en trapp. Veldig ekkelt fordi han var ganske påvirket. Var sikker på at vi skulle falle. Også hadde vi alle en gruppeklem, og jeg laget en handshake med Thomas. Da var det nok, for alle utenom vi tre hadde gått inn. La meg rundt 2-tiden vil jeg tro.

Dag 23

Våknet etter lite søvn, måtte pakke på morgenen siden jeg ikke hadde gjort det i forveien. Var ganske sliten, følte fortsatt at det var alkohol i kroppen. Altså et bra utgangspunkt for en sjutimersreise på en liten buss. Men gjett hva? Vi kjørte igjennom det vakreste landskapet jeg har sett hittil på denne reisen. Massevis av fjell, jeg var i lykkerus atter en gang og min indre monolog bestod av "fy søren ass, for noen fine fjell". De er så innmari spesielle i formen. Det var faktisk en del som minte meg om Lord Of The Rings, men var ikke rask nok til å snappe et bilde. Vi stoppet på toppen av et fjell hvor utsikten var helt fantastisk. Også var det så veldig stille også. Jeg skulle ønske vi kunne vært der lenger enn vi var. Det var ganske varmt, så det hadde faktisk vært perfekt med et infinity-pool. Alle huffet seg da vi fikk beskjed om at vi skulle reise videre. Neste stopp var lunsj. Mindre fin utsikt, men god mat for at jeg bare hadde stekt ris med grønnsaker og kylling. Veldig godt. Omtrent alle jentene kjøpte seg mango til å ha med på turen etter at jeg og Kiwi kjøpte oss mango. Dessverre var de ikke like gode som vi har smakt på turen tidligere. Under kjøreturen så sloknet jeg litt. Du vet når du er så trøtt at du bare dupper av. Våknet brått av at jeg slo hodet i vinduet, men så sovnet jeg, også våknet jeg igjen av at jeg slo hodet i vinduet. Gjorde dette så mange ganger at Melanie og Daniel lurte på om det gikk bra med meg. Heldigvis fikk jeg ingen blåmerker. Også var vi fremme i Luang Prabang som må være et av mine favorittsteder. Det var mer sivilisasjon her, og lignet mer en hovedstad enn Vientiane. Det første jeg gjorde var å kle av meg klærne i det fineste hotellrommet vi hadde hatt hittil. Er flott da at idet jeg står iført undertøyet mitt, så går to bygningsarbeidere forbi vinduet og titter inn. Det var nemlig en bygningsplass utenfor vinduet. Kledde på meg etterhvert, fordi jeg bestemte meg for å være med Cassandra på Phousii fjellet. Vi ville være der til solnedgangen, men vi stoppet opp litt for mye og endte opp med å være sene. Ettersom vi stoppet opp så ofte, ble også Alex og Logan med—de hadde sagt at de ville ta følge i det vi skulle dra, fordi jeg klarte å banke på deres dør da jeg skulle banke på Cassandra sin dør, og overhørte at vi skulle på fjellet. Men de måtte skifte, og det ville ta tid, så jeg og Cassandra sa at vi ville gå i forveien for å rekke solnedgangen. Morsomt da, at vi ikke rakk det. Det var likevel en fin utsikt og overraskende rolig på toppen. Vendte tilbake og tok en dusj, også var det tid for middag på indisk restaurant. Jeg spiste en spinatrett som vanlig. Og som vanlig var det fantastisk. Vi gikk tilbake til hotellet, lå i sengen og hørte på John Mayer mens vi diskuterte de siste hendelsene. Var veldig deilig. 

Dag 24

Våknet i 9-tiden, spiste frokost, også sendte jeg avgårde litt vask. Var ikke helt våken tror jeg, fordi jeg måtte gå tilbake for å hente morgenmedisinen min. Også gikk jeg en andre gang for å hente skittentøyet mitt, og deretter lommeboken. Jaja. Kiwi, Lara og jeg gikk mot et tempel. Var ganske lang vei, så vi gjorde et par stopp. Blant annet kjøpte jeg mangosteen! Har ikke smakt det på flere år, så det var stas. Jeg har lett etter dem på hele turen. Kiwi og jeg måtte kle på oss en sarong ved tempelet fordi vi hadde på oss shorts. Jeg hadde kjøpt et bilde som var rullet sammen. Lara kommenterte at jeg så ut som om jeg skulle "graduate" med sarongen og bildet som jeg holdt. Vi gikk tilbake og stoppet på Joma bakeri, hvor vi tilfeldigvis møtte Cassandra. Jeg spiste en røkt laks og kremost bagel samt en mangoshake. Ble litt mye for meg, for jeg ble raskt mett. Hadde bestilt en cinnamonbun i tillegg til å ha med meg på fossefallet. Etter lunsj dro vi nemlig tilbake til hotellet, skiftet til bikini og satte oss i en tuktuk (lao stil) på vei til fossefall. Kiwi har sett frem til dette øyeblikket siden begynnelsen og hadde mange forventninger. Fossefallet var veldig vakkert, bedre enn jeg hadde forventet. Vi knipset bilder og noen av oss bestemte oss raskt for å klatre oppover møt høyere deler av fossefallet da vi så en gruppe mennesker sitte på kanten av fossefallet. Så vi startet, jeg først. Hiking er en av mine favorittaktiviteter, så jeg ble i godt humør. Kiwi derimot følte seg svimmel og uggen, sånn på kanten av å besvime. Vi hadde vært ute omtrent hele dagen, og denne varmen som er her har stor effekt på mennesker som ikke er vant til det. Vi kom oss omsider til toppen, men det gikk ikke lange tiden før vi innså at vi faktisk var helt på topp, og ikke der vi hadde tenkt oss. Det var nemlig inngjerdet på toppen, og vannet så lite delikat ut. Så vi gikk ned igjen. Denne gangen gikk jeg barbeint fordi jeg hadde på meg sliders som er lite egnet for å gå på en hike. Jeg gikk først denne gangen også. Vi følte oss som en del av en stamme, der vi gikk barbeint og var ett med naturen. Var ganske artig. Omsider var vi på bakken, og vi gikk ned til folket som satt på en benk. De hadde nemlig ikke gått i vannet fordi det var fisker som bet. Ala sånn fiskemassasje. Vi var så varme at vi ikke brydde oss særlig. Jeg gikk ut umiddelbart, i vann som var ganske kjølig. Var dessverre ganske grunt og mange stener i vannet. Men svømme gjorde vi. Også klatret vi opp i fossefallet for å sitte der. Varte ikke så lenge før vi bestemte oss for at mat stod på planen. Jeg gikk rundt i et håndkle mens resten av gjestene var iført skjorter og mer formelle antrekk. Ba Kiwi om å bestille en pad thai til meg. Stakkars, hun klarte å miste iPhonen sin i vannet da hun skulle ta et gruppebilde av gjengen. Så hun kjøpte seg en pose med ris. Det virket som om alle fikk mat utenom meg. Også skulle vi snart dra, så jeg gikk til betjeningen for å spørre om maten. Det viste seg at Kiwi hadde glemt å bestille. Hadde en anelse om at det ville skje fordi jeg faktisk spurte henne om hun hadde gjort det. Også hadde hun sagt at ja, hun hadde bestilt. Alle spurte om jeg ville ha litt av det de hadde, men eneste jeg takket ja til var shaken til Kiwi som hun hadde gitt til Cassandra grunnet yoghurt i shaken. Vi dro tilbake, men Daniel og Melanie fant ikke kameraet sitt, så de måtte gå tilbake for å lete. Jeg ble i den tuktuken som ventet. Kiwi følte seg dårlig grunnet varmen. Følte meg ikke helt på topp heller. Vi dro tilbake uten hell selv om Kiwi og jeg hadde sunget optimist. Det jeg minst vil miste er bildene mine. Det er faktisk det viktigste jeg eier. Så om det hadde vært meg hadde jeg vært helt knust. Tror det er noe sannhet i sangen «don’t go chasing waterfalls». Kiwi skulle ut tidligere slik at hun rakk nattmarkedet. Jeg orket ikke det stresset, så jeg tok min tid. Jeg var ferdig akkurat i tide, og ledet gruppen til bakeriet for at de skulle få bestilt seg lunsj til morgendagen. Jeg gikk ganske raskt, mens de andre diltet etter. «You’re on a mission,» kommenterte Alison. Da jeg omsider hadde herdet alle inn på bakeriet, stakk jeg til en minibank og tok ut litt penger, før jeg gikk tilbake til bakeriet og stelte meg i kø. I køen møtte jeg en sør-koreansk jente som var på reise med vennene sine. Hun spurte meg i utgangspunktet om hvordan det ble å bestille frokost, om når de åpnet og lignende. Jeg hadde kun vært på bakeriet en gang før, men svarte som om jeg var ekspert. Vi snakket om reising, og jeg forklarte at jeg reiste med en gruppe. "Really? You look like a big group of friends" sa hun. Synes det var kjempefint sagt. Vi har tross alt brukt tre uker sammen, og synes at vi har kommet ganske nærme hverandre. Vi dro til en spesiell restaurant som var halvveis inne og halvveis ute. Lykter lyste opp uten at det ble for skarpt. Veldig koselig, om ikke romantisk. Jeg satt ved Daniel på ene siden, kanskje Logan på den andre siden. Har en merkelig tendens å havne opp med guttene. Jeg bestilte en lokal rett og en "beer bomb", etter noe diskusjon med Daniel. Maten var veldig simpel, kjedelig. Spiste halvparten. Så får jeg også vite at de ikke har beer bomb? Ble veldig skuffet, fordi jeg og Daniel hadde tenkt til å dele. I det minste hadde jeg Daniel ved min side som søkte opp aktiviteter i KL for meg. Alle fikk en gratis shot, en av fordelene ved å reise i en sånn gruppe er at vi ofte får gratis ting. Også er det omtrent alltid happy hour for oss. Hittil har shottene jeg har smakt her, lignet på drinker. Altså ikke det jeg er vant til, altfor svake. Men den shotten var faktisk ekte vare. Brant i halsen og nedover. Vi dro hjemover etter maten fordi de fleste av oss skulle besøke munkene tidlig dagen etter. Jeg hadde bestemt meg for å ikke dra. Sa dette til Thomas på veien hjem. Og Daniel og Melanie som spurte om hva jeg skulle gjøre. Vi stoppet på en liten kiosk på veien hjem, kjøpte meg to flasker vann, og Thomas spør om han skal bære de for meg. "Stop treating me as a woman," sa jeg. Alex lo, og Thomas sa stygge ting til meg. "Thank you, I feel more appreciated now," svarte jeg. Jeg kjente på shotten, og vi gikk litt sånn midt på veien på en relativt mørk vei. Sa til Thomas at han sikkert ikke kom til å våkne i tide til i morgen, og han tok det som en utfordring. Inne på hotellet, gikk alle hver sin vei, sa natta. Jeg gikk inn og snakket med Kiwi som var tilbake og hun sa hun skulle på munkgreiene. Av den grunn tenkte jeg at jeg likegodt kunne gjøre det med tanke på at jeg vanligvis våkner når hun våkner uansett. Gikk og skulle banke på hos Thomas, men viste seg å være Alison og Donna i stedet. Når har jeg noen gang banket på riktig dør liksom. Jeg pratet litt med dem om munk-greiene og Alison argumenterte med at jeg aldri vil se, aldri får den muligheten igjen. Jeg nikket til alle argumentene hennes. Vi klemte, også banket jeg på døren ovenfor jentene. Thomas svarte med en «pose», typisk. Jeg spurte hvordan han skulle vite om det var en fremmed eller ei. Det visste ikke han. Jeg sa det til ham flere ganger, men han er kanskje den kuleste karen jeg har møtt nettopp fordi han bryr seg så lite om å dumme seg ut. Jeg sa: "I've changed my mind, I'm going to see the munks tomorrow, so you have to come along too". Vi diskuterte litt, fikk penger av Alison og forsøkte å dytte lappen igjennom døren. Suksess. Jentene klarte ikke å dytte den tilbake, så Donna åpnet døren og gav pengelappen tilbake. Tilslutt gjorde jeg og Thomas handshaken vår før vi gikk hver våre veier. Pakket ferdig, hørte på Har en drøm som den siste sangen for natten.

Dag 25

Våknet av vekkerklokken til Kiwi men sovnet raskt igjen. Jeg stod opp 5, ropte til Kiwi at hun måtte våkne. Gjorde oss klare og jeg pakket ferdig de siste tingene. Så møtte vi de andre i lobbyen. "Trodde ikke du faktisk ville være oppe," sa jeg til T. Han lo og var 70% mer våken enn meg. Vi var en gjeng halvsovende mennesker, og måtte gå lenger enn vi hadde trodd. Det går ikke an å stole på Ken når det gjelder hvor lang tid noe tar. Ta alltid tingene han sier med en klype salt. Vi satte oss i utgangspunktet ned på seter som var reservert for de som hadde planer om å gi mat til munkene. Men så flyttet vi oss til gangfeltet og vente på at de skulle komme. Dog det var interessant, så var det ikke livsendrende. I hodet mitt så jeg for meg at vi var på toppen av et fjell. "Da blir du jo veldig skuffet," sa T. Vi gikk tilbake til hotellet for å spise frokost, for å så sette oss på bussen og deretter hente lunsjen vår. Kiwi hentet min fordi jeg var så lat. Bussen kjørte oss til husbåten som vi endte opp med å sitte på i 9 timer. Jeg hadde ikke så mye imot det da jeg innså at vi fikk se ennå mer av det vakre naturlandskapet. Jeg satt foran og nøt utsikten i flere timer. "Ser ut som om du virkelig nyter dette," sa Espen til meg. Fikk smake på gulrotkake av Cassandra. Var veldig godt. Thomas kom bort også sa han noe veldig fint i det jeg knipset et bilde: "you can't capture beauty like this on a camera". Deretter lånte han kameraet mitt og knipset bilder. Men det er fullstendig sant, det er overveldende hvor vakkert det faktisk er. Vi ankom stammen 17.30. Vi ble bedt om å kun ta med oss en liten sekk fremfor hele sekken vår. Altså, det var lov, men var bare lurere å ikke ha med hele sekken. Vi gikk på en orienteringsrunde. Sa jeg at vi skulle til en stamme? Vel, det skulle vi visst. Mye av det som skjedde på turen var overraskende, og noe jeg ikke fikk med meg før vi var der. Uansett, jentene dånet av babygrisene, det ble knipset bilder av omtrent alt. Cassandra ble nesten igjen i en av grisebingene for å se på babygrisene. Vi kom frem til stedet vi trodde vi skulle sove. Også ventet vi. Jeg unngikk å sitte grunnet insekter. Det er vel mitt største problem ved reiser. Hater insekter, og følelsen av at noe rører kroppen din men at du ikke finner rakkeren. Tilslutt satte jeg meg fordi vi skulle spise der. Kiwi og Ken diskuterte veganisme, og jeg innser at jeg ikke kan delta i sånne diskusjoner fordi jeg blir så himla irritert. Er irritabel for tiden i tillegg. Jeg sa hvertfall noe til Ken, litt irritert. Og etterpå spurte Melanie meg om jeg var ok. Jada, svarte jeg. Maten var veldig god, ble fort mett. Vi fikk smake på alkohol med 60%, noe som bare lukter sprit. Det luktet verre enn det var. Tok to bottlecaps, flere av de andre hadde begynt drikkingen langt før. Det var en overlevelsesmetode, ettersom de fleste hadde gruet seg veldig til å bo hos en stamme. Logan var vel egentlig allerede full. Lo, kuet til kuene, snublet. Typisk full. Jeg måtte følge Kiwi til do, også gjorde vi klar sengene. Ken stod liksom ved doen, så jeg bar Ken på ryggen. Han var litt skeptisk først, men antok at jeg garantert var sterk nok. Bar han ut til resten av folket, også gikk jeg inn igjen. Vi spurte om vi kunne lage bonfire. Til min store overraskelse fikk vi lov. Vi lagde et lite bål utenfor der vi hadde satt oss. Også satte vi oss. Guiden fortalte oss historier, og deretter gikk gutta fra bålet. Vi ble igjen, og begynte å synge (Teenage Dirtbag, Wonderwall). Jeg gikk inn for å gjøre meg klar til sengs, men ble dratt ut for å danse til Sorry av Justin Bieber rundt bålet med tannbørste i munnen. Jentene bestemte seg for å danse og synge sangen Betty White synger i Proposal. Var latterlig å se på. Kiwi sprayet myggsprayen sin på nettingen og seg selv. Tror jeg er veldig sensitiv ovenfor akkurat hennes myggspray fordi jeg alltids får trang til å hoste. Så jeg gikk ut til bålet for å vente til lukten ikke var like sterk. Da var nordmennene tilbake. De snakket om ulovlige drugs, også snudde vi temaet til spøkelseshistorier. Heldigvis var de ikke så skumle, så jeg la meg uten mareritt. Sov som en stein.

With each year, our color fades. Slowly, our paint chips away. But we will find the strength and the nerve it takes to repaint and repaint and repaint every day.

North by Sleeping at Last is my new favourite song of them. The song just sounds like coming home. I've been listening to it a lot, but it wasn't until a few days ago I properly listened to the lyrics and the melody. It has had me doing a bit of thinking. It feels like ever since I got home, I've been feeling restless. I've missed this place terribly when travelling, that's not it. But sometimes it doesn't feel like home, like I've lost a sense of home. It scares me, because if this doesn't feel like home, where is home supposed to be? The places you go to feel safe suddenly don't work any more. Sometimes when you stay in a place too long, I think it starts becoming poisonous, a hinder, rather than the escape you wanted it to be. Well-wishes sounds like your worst enemy turning on you, spitting the most hurtful words. It's so tiring walking around with self-doubt, then having people around you expect so much of you, pushing you further out on the ledge. You're never enough, there's always something you should be doing. God, it's so suffocating. It's Sunday, cleaned my room. New sheets. Cried whilst vacuuming, cried whilst watching a commercial for Amazon, cried whilst listening to Hurts So Good by Astrid S. I'll shed some tears today, go through the motions. And maybe tomorrow, I'll be fine, or better. I would like to leave with a quote from The Notebook. "Would you stop thinking about what everyone wants? Stop thinking about what I want, what he wants, what your parents want. What do you want?"

darling, all I know are sad songs

So I read a fan fiction where the story starts with a couple breaking up. With more than 400 pages left I'd expected some kind of dramatic and romantic gesture. Or you know, the opposite - they never end up back together, life goes on and they meet new people. This fic, however, was neither. It was something in between. They end up getting together but there's no relief when you read it. There weren't any dramatic romantic gesture. It was the least dramatic happening, open ended with the knowledge that the road further will be hard. No promise of happily ever. I was disappointed, because I'd expected more emotions. Instead I felt sad and tired. It's weird, because that's the reality. More often than not it's no drama, life just goes on without all the theatrics. Where am I going with this? It just made me realise that more often than not I'm expecting drama and theatrics in my own life when life really isn't a Hollywood movie. It's one of those strange realisations, where I argue with myself. "Well, obviously it's not a Hollywood movie" "but you're always pursuing magic, situations that you see in movies, a movie scene" "oh" "yep". I had this realisation yesterday at 1.30 am, and it felt like the emotion; sadness was the big invisibility cape from Harry Potter just draping over me. Shouldn't you chase the magic? Or do you just settle with comfort? You tell me. I suppose the weather has something to do with my current mood, it's rainy and windy. Not to mention cold. Luckily it seems like it's going to be nicer next week. As for the places we've been travelling -- it looks like the weather is going downhill. So I'm secretly pleased, although I did actually look at plane tickets the other day. It's twelve days since Kiwi and I got home, and it's only four days since I stepped off the last plane. I just seem to have gotten too used to not staying in the same place for too long. It appears I'm fleeting, escaping, not down for any commitment. Who would have known. Or you know, my mood is probably caused by my upcoming period. That'll explain my really rude tendencies as of late. I opened a note from the "feel good jar" from Ale, and it said "big hug!". Coincidence or fate? I am seeing Oyster today. Haven't seen her in ages, so that'll be good to catch up. Tomorrow I might get drunk with my belieber friend. 

I lose control, when I'm with you. I hope I haven't said too much

I picked up my new phone yesterday. Although the thing I'm most excited about is my new pink cotton-bra. Is it not pretty? I find beauty in simple things like this pink thing. I don't really own many pink things, though it seems like most of my toiletries are pink. I brought one proper bra on my Indochina-trip, and I can count on one hand how many times I used it. In other words, I've been enjoying soft cotton-bras, obviously. The only problem is, it's a bit chilly in Norway (surprise), so the nipple game is strong. Oh well, there's nipple covers. After picking up my phone, I had to find a phone case to go with it. So I was looking at different ones, and I decided to ask one of the staff just to be sure that it'll fit my phone. They were blasting the new Justin Timberlake song on the speakers, and to my surprise, the guy who works there, starts dancing along to the song. Not, like, as if he started dancing a choreography. But as he was standing there and looking at the phone case, he was bogeying. I was amused but also really happy. It's just so nice to see people not giving a shit. Eventually he conceded that "yes, this will fit your phone". I went to get my disposables evoked, and now I'm really looking forward to how they'll turn out. Disposables are always a nice surprise. It's strange, how after the trip, I feel like I've gotten more into fashion and style again. It's like I rediscovered the art of expressing one self via what you wear. Kiwi said something to me on the trip regarding my style, that I found was spot on. If I'm not incorrect, she told me I enjoy a classic style, but I'm also a bit something else. The something else I can't remember what she said, but I can remember feeling a bit shell shocked. Sometimes you don't notice things that others notice about you. I really do enjoy a slick, classic look, which sometimes to me can translate to a minimalistic way of dressing. So sometimes I enjoy just wearing a pair of jeans and something simple on top. I love a good structured top. It's a bit like wearing a piece of art. However, don't confuse classic to dressed up. I don't like that, being too dressed up, it makes me feel uncomfortable. Goodness, imagine walking a red carpet, having to be "perfect". But the "something else" part of my style isn't all that classic. I am fond of strange pieces, like the jeans-jacket I picked up in a store targeted towards women with hijabs in Kuala Lumpur. I've been a big fan of slightly quirky shoes as of late, fell in love with a pair from Bershka, but didn't buy them as the heel was a bit too much for me. I am really craving a great fitting pair of mom jeans. I think this style thing, it's from walking around in the big cities, seeing all these people with great style. On 17th of May, I saw a group of hipsters dressed up, and I thought they were so cool. I was about to tell them, but we were walking so fast, and in different directions. Just like with the dancing, I admire when people don't give a fuck. I thought my mother was bad with technology, but yesterday I could beat her in the competition. I was trying to set up my phone, when I just didn't remember how to do things. Like, do you turn the phone on first, or do you charge it first, when do you put the sim-card in, etc. Eventually I managed, and now I've got a brand new phone. The thing is, I've gone a month without one, and I've somehow weaned myself off fan fiction (been reading so many books, haven't I?), so the only thing I really use it for is to browse through Instagram and answering the few snaps I get. And then it's just there. It's simple things, like how I used to always be reading whilst eating. Now, when I eat, I don't even need a form of entertainment. I just sit there and eat. And when I thought of going out to go to the shops, I thought "I don't really need to bring the phone with me". I am enjoying it as long as it lasts, this feeling. Instead of being occupied by my phone, I've borrowed two books in the Lorien Legacies series. I found the sixth book in the series when I was in a bookshop in Ubud, Bali. And I was surprised, because last time I heard of the series, I finished reading a disappointing book number three. Kiwi told me she was surprised I liked the series, considering how much aversion I've shown fantasy. The genre just doesn't appeal to me in book form, it's not my first choice. I was surprised myself, because I couldn't remember why on earth I started reading it myself. Browsing through the blog, I realise it's because I fell in love with the movie. I watched the movie in the cinema back in 2011, then I read the book a year later. One of the reasons why I am averse to fantasy books is because of their horrible covers. They're awful. My copy of I Am Number Four (first book in these series) is really nice in my opinion, which might be one of the reasons why I didn't discard it. The ones I've borrowed now are of the horrible type. I wouldn't even given them a proper look, had it been the first time I'd heard of the name "Pittacus Lore". Admittedly the books are targeted towards young adults, maybe that's why they look so bloody awful. As it is, I had a sudden urge to continue reading the series when I found the sixth book in Ubud. Other obsessions at the moment includes Nick Jonas, whom I've re-fallen in love with. Albeit, not like a giggly mess. I've just been enjoying his new songs. His newest song is called Chainsaw, and I am really enjoying it. I've also finally gotten around to listening to Zayn's new album. I was a bit disappointed after hearing It's You as the second single, if I'm not incorrect. I just thought "how boring" when I had really great expectations of Zayn. That was my first mistake. Anyway, I've given the album a listen, and I can't really hear a distinctive Zayn-sound, like he's still evolving. The album sounds a bit like a bunch of different people who he's inspired by. I was especially hit with a feeling of a Frank Ocean vibe. Other than that, my favourite song is probably Drunk. Whoever decided to write the songtitles in upper-case- and lower-case letters should get a spank. It makes it look really childish, which, looking at the album cover might be on purpose, but it really ruins the aesthetic. Yes, the aesthetic. Speaking of music, I've been using my Spotify, and I feel very in touch with the teens when I'm listening to current hits. Oh god, I do genuinely sound like a grandmother. 

Lightning strikes every time she moves, and everybody's watching her. But she's looking at you

"Goodbye Dublin" Monday 11.08:14

This is the last part of the Dublin diaries, 5/5. Here's a link to the rest. I was supposed to wake up at 7:30 am, I think. But I woke up due to Ale’s alarm, and I groggily asked if she was going to shower, then I went back to a bit of a slumber, before I turned back to her again “did I just ask you if you were going to shower, or did I dream it?”. She laughed and said I had asked, and she had said no, so I figured I’d go for the shower. Ale had an earlier plane than us, so she had to pack up her stuff and leave quite early. Whereas Marble and I didn’t have to catch the plane until later, so we still had a “day” to roam around the city. It was very bittersweet, and I didn’t want to leave at all. We packed our things, well, mostly, said goodbye to Ale. Then we wandered to Jervis again, because Marble hadn’t spent as much time there as Ale and I. We decided to split up so we could both get whatever we wanted. I went to Boots first. That was my first priority because I wanted to get my hands on some make-up we don’t have available in Norway. So I reckon I spent an hour in there, and I ended up purchasing quite a bit. Next I think I might have gone to New Look because I enjoyed it so much, and I think I just browsed around, trying to see if there was something I missed the last time I was at Jervis. We went to Marks & Spencer and bought ourselves lunch to take with us to the park. Marble wanted to go to a park with loads of animals in it, like a zoo. So we walked, and walked, and walked. But we realized it was maybe a bit too far for our limbs, and we ended up walking across the bridge and ended up standing beside a “Viking ship” car filled with tourists. I think I was taking pictures or summat, and the driver used his megaphone to say “hello”. We shouted it back, whilst the tourist were idly watching our interaction. We yelled that we were from Norway, and we had a lot of banter, the car just standing still waiting for the lights to turn green. It’s one of those things that just made me really enjoy Ireland, that people can just find it in themselves to just do that. We ended up walking to a castle, where we sat at the grounds, enjoying our lunch from M&S. We carried on walking, exploring, when I realized we were getting close to Guinness Storehouse. Ale had initially wanted to go there, but on the day we’d planned it, we were all exhausted. But Marble and I went to see, though we only had 45 minutes to spend there, so we almost ran up all the stairs to get our pints of Guinness and enjoy the view. I said, great, we’re chugging a pint before we have to get back to our hotel and pack all our last bits and head home. I told Marble I could actually feel the pint, after drinking it. And we somewhat clumsily managed to find our way back to the hotel. It was sad, no doubt, because it was the end of our trip. We went to wait for the bus, and I remember the bus trip being a bit subdued, obviously. I can’t actually remember what we did at the airport, other than checking in. But I do remember landing in Stockholm, and our plane was late, so we thought maybe we’d missed our plane home. But that was also delayed, so our running was for naught. I think I called my dad, asked him to come get Marble and I from the airport. By then it was mid-night, I think, and we felt bad for something that wasn’t really our fault, but yeah. Goodbye for now, Dublin. 

I know you couldn’t stand to be here on your own. You, you never last without someone to hold

"Glendalough" Sunday 10.08.14

Last time I posted one of my Dublin diaries, was back in 2014-- the year I went to Dublin. It's been two years, and I still remember Dublin so vividly. I still talk about it like it was yesterday. Anyway, since I've been posting my Indochina diary, I was reminded of the Dublin tales. I wrote this two years ago-- this is the 4/5 post in these diaries. We woke up early to get ready within the time we needed to get on the bus to Glendalough. Initially, we had planned on a proper breakfast, but it ended up being a quick trip to Dunnes Store, where we bought sandwiches and likewise. The night before we typed in the location of the bus stop on the Stay.com app (our savior), and we found that it was close by our location. However, we only knew the street, not how long the street would be, and where the bus stop would be located. Luckily, it was very easy to spot the buses once we turned into the street. We waited patiently for the bus to open for passengers. However, once it opened, it was quickly filled up, so they had to open the bus behind. Most people were good and stood in a proper line, waiting patiently, but then there were the rude ones who just eased their own way by pushing other people away. I sat on a seat by myself, whilst Ale and Marble sat together. I didn’t mind, it was more like my own decision, because I wanted to enjoy some time alone, and I knew I wouldn’t be a good candidate to converse with on the bus. I’m a silent person who enjoys observing, and when you add tiredness on the list of things I am, then I am most certainly quiet (unless I’m overtired, because then I giggle at the most ridiculous things). Mostly it was because I was much too busy with looking at all the sights on the trip, and because I was half-asleep. I am extremely glad we decided to go out of town, because we got to see “Ireland”. Wherever you go in this world, a city cannot represent a country. So, albeit I thought Dublin was a very nice place with a lot of Irish spirit in it, I figured it didn’t represent Ireland. On the bus trip to Glendalough, we drove past typical houses and buildings in Ireland, and we drove past a golf course, which is definitely one of the things that you find a lot in Ireland. The thing about stereotypes is that they’re often built on a truth, except it’s over exaggerated. I’ve always heard that Ireland is green, but I figured it was somewhat over exaggerated. However, when our plane touched Irish land, the first thing I saw was a farm with cows’ right beside the landing areas. Naturally, I was flabbergasted and a bit worried about the health of the cows. Men det var en av de inntrykkene som var med på å lage mitt førstinntrykk av Irland. Once we got closer to our destination, it was just a field of greens and mountains and sheep. It was very green. It did somewhat remind me of Norway, except they’ve got a different vegetation in Ireland due to weather conditions, probably. I was in awe of the nature, and I couldn’t stop smiling at the sights in front of my eyes. Once we got off the bus, we headed into the information center, then the loo’s, because the trip did take an hour and a half, and we did have our brekkie on the bus. We were informed to walk a few meters to get to the information center we needed to be at in order to be informed about mountain hikes. Once we got there, they had shut the doors due to lunch break. Instead of waiting, we just looked at the different routes they had made on this huge map, and we decided to take the Minors hike, or what it was called. Our first stop was the end of a lake, where took a few pictures. I joked about taking a swim, but ah- maybe I jinxed myself, because we all got soaked later that day. We stopped for quite a few times to enjoy the sights and take pictures. I remember walking past a family, where the dad and his two sons (I’m pretty sure they were his) were playing a game of “førstemann”. The dad put his flask on a random spot on the ground, and the two boys sprinted to get the flask first. The loser started complaining, and was very whiny. But the dad said: “C’est la vie”. We all awed, once we heard that, probably for different reasons. I “awed”, because I’d never heard any Italians actually use the phrase. For a second, the scene in front of me brought me to a place far away, to a warmer country with scenes just like those, with little boys running around in lin-clothing kicking a football or summat. We stopped at the “minors’ village” where there were ruins from what used to be a minors village. And that’s where the steep trails of stones started. Marble was at the front, then I, then Ale, who seemed to use a bit longer time walking the trails. It might have something to do with the condition of her health, though I doubt it. I think she was just not feeling too well. Once we had stopped quite a few times, we had a little intervention and told Ale to hurry up, to which I don’t think she was too happy about. On our way up, there were loads of people on their way down, seeing as you could walk the hike in two different directions. And some said hi, others didn’t say anything. The ones who didn’t greet were most likely tourists, who weren’t accustomed to the Irish customs. We had been in Ireland for a few days already, so we were used to greet people. Once we got on the top of the mountain, it started pouring down. It was rain, and then for a minute it was hail. “Is this hail?” I asked (shouted). Since we were on the top of the mountain, there was no place to shield ourselves from the downpour. I put my rucksack on my front, in an attempt to keep it from getting soaked by the rain, which hit my back first. We did take a few pictures, but they were foggy, and not too great in fright that I’d ruin my camera. And my camera did act strange for a bit, which made my blood pressure rise. On the top of the mountain, we started (at least I did) singing and humming to suitable songs for our hike. It was nice and funny because none of us could really hear each other, so we were probably humming different songs. Once we got away from the top of the mountain, the weather was better, and soon we were going down steep steps in the woods, which were made of wood. We almost started hiking another trail, because we were confused about the directions, but we quickly realised our mistake and went back on the other trail. On the way to the information center about the mountain hikes, we spotted a grave yard, which we promised to visit after our mountain hike. So that’s what we did, and I overheard a little girl saying “it’s a bit weird taking pictures in a graveyard, isn’t it?”. I both agree and beg to differ. I quite enjoy graveyards; because there’s a silence and serene feeling you won’t find many places. We only stayed for a short while, because although it was interesting, we were all soaked and hungry. We found shelter at the restaurant at the hotel in Glendalough, where we shared a corner of sofas with an older lady. I started a conversation with this lady, which is probably something I wouldn’t have done in another situation. But I’d been in Dublin for days, and become accustomed to their ways of being. Funnily enough she wasn’t Irish. She was an English midwife travelling through Ireland to visit her sister, I think. We had a chat for a while, before she finished her pie and tea and left us with byes and good lucks. On the way back to Dublin, we were sat with a lot of transfer students or like foreigners who were living and working in Dublin. Or something akin that, I guess. And for a while they started talking about Norway, which I suspect was because they heard us talking. It was funny, listening to their thoughts about Norway. On the trip home, I devoured a sandwich, and shortly after that I fell asleep. Poor Marble was soaking wet and couldn’t fall asleep. Both Ale and I had something to change into, so we were very comfortable. Once we got back, Marble decided she wanted to jog to the hotel, whereas Ale and I walked. When we were passing someone, Ale sneezed very loudly. And as polite as the Dubliners are, a man said “oh, bless you!” to Ale. It was both hilarious and swoon worthy.  Once we got back to the hotel, Marble was having a shower. We all did, actually, after each other. Then we put on some nice and dry clothes to go out to dine in. We couldn’t decide where we wanted to go, so we just wandered the streets and ended up at Gourmet Burger Kitchen. I had an avocado burger with some “Heihei fries”. And oh my god, if that isn’t the best burger I’ve ever tasted, then I don’t know.  Once we dug in, we were all like “oh my god, this is so good”. I guess we might have been quite hungry after our mountain hike and stuff too, but honestly, I’m going back to GBK someday to have another burger, because that was class. After that we went back to the hotel to enjoy an early night. Ale had an early flight on Monday morning, and I figured it would be good to wake up early and enjoy mine and Marble’s last day in Dublin as well. 

you used to call me on my cellphone late night when you need my love

Gårsdagen var noe overraskende for meg. For det første hadde jeg ingen alarm, så dagen før tenkte jeg: "håper jeg våkner til 17 mai". Kunne godt hende at jeg ville sove igjennom alle togene. Heldigvis kom min far og vekket meg klokken ti. Da hadde jeg sovet i ti timer, og kunne antakeligvis sovet ennå lenger. Uansett, jeg så på tv'n, fulgte med på alt staset som skjer i resten av Norge. Deretter dusjet jeg. Også skulle jeg i utgangspunktet se Monchita gå i russetog. Men hun var sliten, hadde kommet hjem så sent. Så hun orket ikke, og jeg slapp og ta den turen. Jeg har vært borte omtrent hele hennes russetid, så det er ikke mange dager jeg har sett henne gå i russebuksen sin. Vi tok et par bilder utenfor. Jeg gjorde meg klar, krøllet det korte håret mitt, tok på kjolen og sko. Ventet på et svar fra "jentene" om hvor vi skulle møtes. Jeg kunne nemlig ikke dra før jeg visste hvor. Ellers hadde jeg nok aldri funnet de i går med tanke på at jeg ikke har en mobil. Omsider fikk jeg svar, dro på meg skoene og løp ut. Bussen var forsinket som vanlig, så jeg rakk ikke toget jeg hadde tenkt. Kom meg likevel frem, også gikk jeg til møteplassen som var fylt med mennesker. Jeg så liksom ingen av jentene, så jeg tenkte automatisk at de hadde skrevet noe i Facebook-chatten etter jeg hadde dratt hjemmefra, og at det var endring av møteplass. Heldigvis så jeg noen vinke til meg fra trappen. Skjønte ikke at det var ment til meg først, for der Kiwi satt plassert på trappen, kjente jeg ikke henne igjen. "Nei, det var bare noe rart med å se deg med bare ben," kommenterte jeg da hun spurte hvorfor jeg ikke kjente henne igjen. "Du har sett meg med bare ben omtrent hele tiden på turen," svarte hun. Ja. Det var bare noe som gjorde at jeg ikke kjente henne igjen. Litt etterpå kom min belieber friend, og vi begynte på turen mot Aker Brygge. I tradisjonen tro, feirer vi alltids nasjonaldagen på denne bryggen i håp om å få en feiring som er noe ala den første vi feiret sammen. Det blir aldri likt, men så har man bare fortsatt å feire der. Jeg synes det er veldig fint med nasjonaldagen, og alle har tatt på seg finstasen. Og for de som elsker menn i dress, så er dette dagen. Men det er ganske store folkemengder, og jeg har jo funnet ut at jeg ikke liker folk, spesielt i store mengder. Vi forsøkte å finne stedet med minst mennesker, også satte vi oss på Eataly. Vi har vært der til nasjonaldagen en gang før. Denne gangen bestilte vi oss en flaske rosevin. Det var vel Kiwi's første smak på alkohol denne dagen, min andre, og min belieber friend's tredje eller fjerde. Vi spiste mens vi ventet på Marble og Sugar. De skulle komme noe senere. Vi observerte fylleri og fanteri-- nordmenn har en tendens til å ta det ganske langt ut. Det er kanskje ikke så ofte en drikker, men når man drikker så er man ganske hard på flaska. Marble kom først, og deretter Sugar. Etter et glass vin, bevegde vi oss videre. Denne gangen til ASIA. Min belieber friend, Kiwi og jeg satt faktisk på samme restaurant forrige nasjonaldag, så det var litt artig. Uansett, jeg og min belieber venn bestemte oss for å ta en is først. Verken av oss hadde spist is, også hadde jeg lyst på en tur ut på Tjuvholmen, bare fordi det lå så nærme, og jeg ikke har vært der på måneder (år?). Det var iskaldt i tillegg til at det var en stor guttegjeng som hang der. "Dette er alt for mye testosteron," kommenterte min belieber friend. Hun måtte også veldig tisse, så vi begynte å gå mot restauranten, hvor vi fant resten av gjengen sitte ved et rundt bord og under en haug kniver. De hadde bestilt seg drikke og litt snacks, og det var vel trenden i løpet av kvelden. Vi bestilte oss småretter og prøvde litt av hvert. Kiwi spiste banankake, som jeg fullførte. Hallo, banankake. Det er faktisk favoritten min. Min belieber friend og jeg drakk sake. Marble bestemte seg for å bestille sake i tillegg. Jeg drakk også øl. Darren kom innom for å finne noe å spise. Ble en burger på ham, og det åpnet samtale for burgere. Jeg har nemlig veldig lyst til å prøve et burgersted som Sugar har anbefalt. Jakten på den beste burgeren er fortsatt en ting. Jeg tok meg et glass riesling, som jeg endte opp med å måtte chugge. Restauranten stengte nemlig. Sugar hadde dratt noe før dette. Resten av oss gikk i kulden i retning rådhuset, hvor min belieber friend og Darren forlot oss. Kiwi, Marble og jeg gikk videre. Skulle ta oss en drink ellerno. Vi endte opp på en relativt lang gåtur, hvor Kiwi bestemte seg for å reise til tross for våre forsøk på å overtale henne. Denne gangen var jeg faktisk med på å egge på. Så er faktisk kudos til henne for at hun ikke lot seg overtale. Marble og jeg gikk rundt hjørnet og tok oss en Guinness for minnene. "Det er en av de mørkeste ølene," kommenterte Marble da jeg fortalte henne om at jeg hadde fått kudos fra gutta på Indochina turen for å drikke Guinness. "Men den er jo så mild," svarte jeg overrasket. Vi satt på en bar, der det ikke var noe særlig plass til dansing, men folk fant likevel plass. Var bra musikk, og vi hadde noen som tok av ved oss. Artig og se. Jeg blir alltid i godt humør av mennesker som tør å danse, uavhengig om de er flinke eller ei. På do komplimenterte jeg ei jente med fin kjole, også dro Marble og jeg. Vi skulle nemlig rekke nattbussen. Da vi omsider kom oss til terminalen, sa jeg til Marble: "håper det er her da, men det er jo ingen mennesker der, så tja". Vi gikk for å se på tavlen, bare for å bli overrasket over at neste buss i retning dit vi skulle gikk i 5-tiden. Akkurat da var klokken 1.40, så det ble liksom litt vel lang ventetid. For min del kunne jeg godt ha kjøpt meg en bok og satt meg ned å lest. Har blitt så vant til lang ventetid. Men for Marble som har eksamener snart, var dette uaktuelt- hun skulle lese dagen etter (i dag). Vi ringte Sugar for å finne ut hvor hun befant seg. Det viste seg at hun befant seg i seng, hjemme, og sov. Vi endte opp med å ringe Marble's far. Kan si at samvittigheten ikke var på topp, men vi kom oss hjem, og det før klokken tre, som er tiden vi ville vært hjemme med nattbussen. Mens jeg stod og pusset tennene gikk pappa på toalettet. "Er det nå du kommer hjem?" sier han, retorisk. Jepp, det var det. Jeg leste faktisk slutten på favorittboken min om igjen før sengs, bare fordi jeg er så glad i den biten. Så ja, nasjonaldagen ble en litt annerledes dag enn jeg hadde tenkt. Men jeg er veldig fornøyd, og hadde det veldig artig-- de sju(?) enhetene jeg drakk hjalp kanskje på humøret.