Æ begynn å forstå ka æ har gjort. Det e ingen vei tilbake. Det kunne vært oss, men æ valgte det bort

Jeg er omtrent ferdig med opponent-oppgaven min. Det har tatt meg både kortere og lengre tid enn forventet. Var i utgangspunktet mer nervøs for denne oppgaven fremfor det å legge frem selv, men jeg er litt mer beroliget nå, skjønner at det går fint. Gleder meg likevel til å være ferdig med morgendagen. Nå føles det også ut som om jeg har brukt usedvanlig mye tid på disse framleggene den siste tiden, slik at fokus på det jeg faktisk er nødt til å holde på med har vært borte. Altså analysen og å skrive min egen oppgave. Det skal sies at det antakeligvis har vært fint for meg å ha slike pauser fra analysen uansett, fordi jeg ofte opplever at jeg prokrastinerer i den prosessen. I går prøvde jeg på den nye kåpen med omtrent alle skoene jeg eier, og jeg må si at jeg faktisk er blitt mer og mer forelsket. Så nå er jeg faktisk veldig sikker på at det er en "keeper". Jeg er litt redd for å oppleve at jeg angrer kjøpet etter en liten stund med bruk. Men det er tingen, jeg vet ikke helt om jeg vil angre før jeg har begynt å bruke den. Du vet liksom ikke om gresset er grønnere på den andre siden før du har tatt steget. Så du er nødt til å vurdere om det er verdt det, og i denne situasjonen tror jeg at det er verdt det. Drømmen videre er å finne meg en ny grå kåpe, og da håper jeg- og tror at jeg blir fornøyd med kåpe-kolleksjonen. På søndagen da jeg vasket og ryddet, byttet jeg bilder i bilderammene mine. Syntes det var på tide, også er det fint å kunne faktisk se bildene jeg har tatt over årene uten at de er gjemt bort i fotoalbum. Denne gangen valgte jeg å bruke kanskje mitt favoritt bilde av Kiwi, og et av mine favorittbilder jeg har tatt noengang. Det er tatt med engangskameraet, og hun ligger på en hotellseng i Ubud omringet av bøker plassert i en sirkel rundt hodet hennes. Selv om jeg elsket den første måneden av reisen vår, og det å møte hele gjengen vi reiste med, tror jeg at tiden vi var i Bali var en av de viktigste delene av turen for min del. Det andre bildet jeg har fremme er av yngste niesen som har et veldig skeptisk blikk til min mor. Hun var kanskje ti dager gammel, og selv om hun nå er åtte måneder, har hun fortsatt samme tendens. Hun har ikke helt det skeptiske blikket, men hun kan faktisk sitte og stirre på deg i flere minutter om gangen med minimal blinking. Det er nesten som om du blir vurdert av et mini-menneske. Det er et bilde som får meg til å le. Siste bildet jeg har fremme denne gangen er av meg, Marble og Sugar fra sommeren. Det er dagen vi satte på Sørenga og spiste meksikansk og drakk aperol spritz, deretter dro til Lektern og bestilte oss en flaske prosecco, og endte opp på Angst. Gode minner, og jeg husker at jeg hadde lengtet etter en drink da dette var min første fridag etter å ha jobbet med prosjektskissen og levert eksamen. Det slutter tilsynelatende ikke å snø, og siden jeg bor ved en vei, er jeg så heldig at jeg får brøytekant. I dag er den faktisk såpass ille at den nesten har stengt halve innkjørselen. Jeg skal faktisk ut og måke etterpå, og forhåpentligvis finne en løsning på hvor jeg skal plassere all snøen. Men nå skal jeg ta meg lunsj. Har hatt lyst på lefserull med laks og snøfrisk siden jeg lagde det til bursdagsfeiringen til Ale. Var ikke før på mandag at jeg omsider kjøpte ingredienser til å lage det. Skal sies at jeg omtrent ikke har lagd mat de siste seks ukene grunnet jul og at søstrene har vært på besøk i januar. Foreldrene mine lager gjerne mat i slike situasjoner, men det er veldig annerledes når det kun er jeg som er hjemme. Setter uansett pris på gratis mat og det å slippe å lage mat når man kommer hjem og er sulten. Det er naturligvis masse positive og negative sider ved å leve som jeg gjør, men akkurat det er positivt.