Har lest denne boka hver sommer i et par år nå, og den blir som regel alltid med på sommerferie. I år skal jeg mest sannsynligvis ikke på noe ferie i sommer, med mindre jeg plutselig er helt spontan. Nei, det blir nok mer skriving på meg. Jeg elsker "Lucy Sullivan is getting married", og det overrasker meg hvor relevant den føles nå, selv om den er eldre enn Monchita. Har hovedsakelig lest boka mens jeg har vært ute i sola de siste ukene, men i går leste jeg ferdig de siste hundre sidene. Jeg storkoste meg, og jeg sovnet mens jeg tenkte på Daniel og Lucy. På en måte skulle jeg gjerne ha lest mer fra det universet, men samtidig er jeg fornøyd med hvordan boken avsluttet. Å avslutte når leker fortsatt er god, er en ganske vanskelig evne. Lørdag var ganske spesiell, og jeg visste ikke helt hva forlovelsesfesten til Oyster skulle by på. Monchita og jeg gikk sånn halvveis usikre inn i lokalet, for jeg husker jo godt å krasje et bryllup da jeg skulle på Sugar sin forlovelsesfest. Så vi stod i trappen og jeg kikket opp for å se om det var noen jeg kjente igjen, og da så jeg moren til Oyster. Så vi gikk opp og hilste på alle vi kjente igjen, rett og slett. Igjennom livet har jeg antakeligvis møtt flere av Oyster sine slektninger enn mine egne, men det er jo en stund siden jeg egentlig har sett noen av de. Venner er mer igjenkjennbare, så de kjente jeg igjen med en gang. Sa hei til bestemoren hennes, og hun sa naturligvis noe til meg som jeg ikke forstod. Også kom kusina til Oyster og Mars løpende og sa hei. Syntes det var noe kjent med henne, og hun smilte alltid da jeg møtte blikket hennes. Jeg spurte hvem som var moren hennes, og da hentet hun tanten til Oyster og Mars. Det føles ut som om det var hun tanten som var på besøk hos Oyster og co. oftest i barndommen ihvertfall, for jeg husker henne godt. Det er vel egentlig bare alle barna jeg ikke husker så godt, og hvem som tilhører hvem. Verken jeg eller Monchita visste hvor lenge festen skulle vare, men vi fikk beskjed av vennene til Oyster at den varte til midnatt. Det er litt sånn typisk oss, at vi ikke spør om detaljer, for vi var til og med usikre på om vi skulle spise der eller ei. In hindsight, er det et litt dumt spørsmål, for det er selvfølgelig mat på en slik tilstelning. Vi ble sittende og stirre på de som danset, for de hadde en sånn spesifikk koreografi som kanskje ser lett ut, men som jeg vet er vanskelig for ukoordinerte mennesker som meg. Det var liksom repetitive steg, men likevel visste jeg at hvis jeg hadde prøvd, så hadde jeg falt ut av rekkefølgen. Men jeg stod i ring og klappet, hvilket skjedde overraskende ofte. Omsider kom Oyster, og alle løp for å få tatt et bilde av henne. Jeg fikk sett kjolen hun skulle ha på for en stund tilbake, men det er noe helt annerledes å se kjolen på. Det noe helt spesielt å se en venn du har kjent en stund pyntet to the nines. Altså, jeg hadde ikke ha blunket om noen hadde sagt til meg at det var en brudekjole. Jeg hadde den samme følelsen når jeg så min belieber friend gå ned alteret i kjolen sin, og Sugar i egentlig alle kjolene hennes. Jeg har sett søstrene mine og andre familiemedlemmer i sine brudekjoler, men det er annerledes, for jeg har ikke det samme forholdet til de som jeg har til mine venner. Jeg har liksom ikke vokst opp med de, og sett de i diverse situasjoner som jeg har sett vennene mine. Men ja, den beste beskrivelsen på følelsen er sånn magesug, litt som når man sitter på en karusell. Med andre ord, så Oyster veldig vakker ut. Kvelden videre gikk til bildetaking, dansing, spising, mer dansing, sosialisering, osv. Jeg og Monchita gikk ut for å ta oss en luftetur siden det var såpass varmt inne. Der stod faren til Oyster og Mars, så vi hilste på han og lo av hans forsøk på å huske hvem som er hvem. Han informerte oss om at lillebroren til Oyster og Mars satt i en bil et par meter unna, så da gikk vi dit for å si hei. Han var visst ikke alene, men satt med typen til Oyster (eller forloveden? Forlovede? Det er så mye enklere på engelsk), så da fikk vi hilst på han. Vi så han i utgangspunktet da vi ankom lokalet, men da stod vi liksom utenfor og var usikre på om vi var på riktig plass. Vi ble stående og prate i en stund, før vi gikk inn igjen. Hadde på meg høye hæler for første gang på en stund, og jeg visste at jeg kom til å få gnagsår, og likevel valgte jeg å først ta på compeed-plaster etter jeg hadde fått gnagsår. Etter seks timer med hæler, bytter jeg omsider til mine sliders. Det var sykt digg, og jeg fikk dratt med Oyster ut på dansegulvet da One Dance av Drake begynte å spille. Det var typ. en time igjen til festen skulle avsluttes, og Oyster + Drake = sant. Sangen hadde faktisk blitt spilt en gang for flere timer tilbake før Oyster hadde ankommet, men da trodde jeg faktisk at hun skulle komme gående opp trappen til Drake. Dansegulvet ble fylt opp igjen med de resterende, og jeg ble der i omtrent tre kvarter før jeg ble såpass tørst at jeg måtte sette meg ned. Kusina til Oyster hjalp meg med å helle litt vann i meg, siden det ikke var noen glass tilgjengelige. Også begynte jeg og Monchita på våre farvel, før vi dro derifra med en takeaway-boks med litt dessert. Vi tok bussen hjem, og heldigvis var foreldrene fortsatt våkne, for ingen av oss hadde tatt med nøkler. I går våknet jeg og følte meg full, og deretter bakfull. Følelsen av å være hangover varte utover dagen, og gjorde at jeg ble ganske umotivert. Men jeg ryddet og vasket som vanlig. Det føles litt ut som om jeg har levd under en mørk sky de siste dagene, og jeg har valgt å tolke det som konsekvens av en forlenget premenstruell periode. Jeg har tendens til å bli litt nedfor og oversensitiv for ting. Min menstruasjon har alltid vært uregelmessig, men nå har symptomene også blitt uregelmessige, om jeg kan si så. Det jeg mener er at mens jeg tidligere hadde relativt like symptomer, så har jeg det siste året (kanskje to) stort sett hatt ulike symptomer for hver menstruasjon. Det gjelder både før og under menstruasjon, noe som gjør at det er veldig vanskelig for meg å forutse noe som helst. Det er ganske frustrerende, for det er egentlig nok med at livet er uforutsigbart. Jeg ble riktignok glad for å få mensen i dag, for da kan jeg endelig slutte å vente på at det skulle komme. Hittil er det ganske smertefullt, noe som gjør det vanskelig å konsentrere på skriving. Forhåpentligvis blir det ikke sånne uutholdelige smerter, for da kan jeg jo ikke sitte stille. Bra mandag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar