who wouldn't want it when he looks like that?

Jeg hadde en litt overraskende slitsom vakt i går. Tror vi alle ble litt overrasket over den følelsen siden vi faktisk hadde fått én ekstra på vakt fordi de nettopp hadde sett at det var tungt. Det er nok vanskelig å prøve å finne seg frem på en ny avdeling som ser så annerledes ut enn den vanlige avdelingen, også er det noe med å tilvenne seg andres rutiner. I alt så må jeg jo si at det nesten var som en øvelse for å starte på ny jobb på ny avdeling i morgen. Den nye jobben min er riktignok nesten helt lik den forrige avdelingen min, så det er ikke så mye å venne seg til i hensyn til utseendet. Men jeg antar at jeg må lete etter utstyr, og at det er mange rutiner å tilvenne seg. Jeg hadde på fult smitteantrekk for første gang i går, og jeg kjente at det må være ganske ubehagelig å være i antrekket i en hel vakt. Uansett var jeg såpass sliten av gårsdagens vakt at jeg ikke orket å spise sjokolade. I dag har vi mistet en time av døgnet, og derfor føler jeg at jeg har vært på etterskudd i hele dag. Heldigvis har jeg fått ryddet og vasket, og jeg føler meg sånn noenlunde klar for morgendagen. For et par dager siden begynte jeg plutselig å bli nervøs, og det er egentlig ikke så overraskende. Det som har vært overraskende, er at jeg ikke har kjent meg nervøs for å starte i ny jobb. Men jeg tror det handler om at jeg fikk et veldig godt inntrykk under jobbintervjuet, hvor jeg også fikk hilst på flere kommende kolleger. I går fikk jeg også en ganske god "review" av en kollega som også jobber på den nye avdelingen min. Så ja, jeg har egentlig gode forventninger, dog jeg også innser at å starte i ny jobb alltid er litt sånn "nerve wrecking". Jeg vet ikke helt hvor bratt læringskurven kommer til å bli, og jeg vet ikke hvor mye av det jeg nå kommer til å lære er det "normale" miljøet versus miljøet som har oppstått grunnet koronaviruset. Det er mye tanker i hodet, men jeg er faktisk ganske optimistisk. Og det til tross for at jeg trolig har fått mensen i dag! Jeg sier trolig, fordi jeg har hatt liten blødning og omtrent ingen smerter. Det betyr at "the real deal" kanskje først inntreffer i morgen. Nå er planen å strikke litt mens jeg ser på noe avslappende (kanskje gamle episoder av GBBO), også skal jeg ta meg en dusj. Trening har vært ganske nedprioritert de siste ukene, føles det ut som. Jeg tror også at det kanskje vil fortsette å bli nedprioritert dersom jeg synes at den nye jobben blir veldig tung. We shall see. 

Hey, I don't mind you're talking in your sleep. Out of time, well, you still make sense to me

What a week. Been in a slight tiff because I've been feeling very unproductive because all of the important bits have been or will be done at the very end of this week. Thus the first half of this week has been an exercise in slight self-loathing. To be fair, I'm premenstrual, which I definitely know makes me more prone to negative thoughts in general. I went to bed at the latest 2 am at the beginning of this week, and I was extremely annoyed with myself because it's detrimental to my health and well being. Luckily I've slowly managed to turn the week around, and yesterday I did the walk to work in order to fix whatever I need to have done before beginning my new job. Turns out I didn't need it, as I have access to a lot of departments. It definitely made me question security, but then also, I understand why I should have the access. Anyway, I was glad to have made the trip anyway, because I needed the walk. I was surprised to see the amount of people out for a walk as well, and I can't say everyone kept a safe distance, especially elderly people. I walked another way home with less people around, and stopped by the grocery store. Despite having mostly turned around the week, I logged onto my work e-mail today, and discovered an e-mail I should have answered two days ago. That plummeted my mood for sure. I've got separate e-mails, and I've only got my personal e-mail on my phone. That's the only one I check every day. However, only after this instance, did I realise I could download another app so I could have access to both e-mails on my phone. So now I've got much easier access to my work e-mail, which hopefully makes it easier to avoid mistakes like that. On a completely other note, I've been wanting a pair of Crocs for a while now. I used to have pink ones several years ago. I used them a lot, which in the end was their demise. That being said, I had them for years. Also, I like to think I take care of my things a lot more in this stage of life. I was reminded of Crocs when I bought some for my youngest niece for Christmas. She's been obsessed with shoes, as many toddlers are, and both Volla and Mog own their own Crocs. So it was quite fitting that she would get her own pair. But yes, ever since, I think I've been thinking of a pair for myself. They're just so comfortable and practical. I've done a bit of crying this week as well, which might be due to the hormones, but I think it's mostly just because I've been watching sad movies. I saw Wonder, which is based on a book I read in Bali four years ago. I remembered I quite enjoyed the book, but I wasn't certain that I remembered the actual story. I don't think the plot is very exciting; there's no big happening or whatever. However, I think the magic about Wonder, is the characters. They're all so wonderfully dynamic, and you'll both be irritated and be fond of them at the same time. I really enjoyed the movie. My skin has been a bit strange lately, and I haven't been able to figure out whether it's hormones or new products I've introduced into my routine. So I've basically opened my last jar of the original Origins ginzing moisturiser and tried to cut out other products I'm not sure my skin tolerates. It's an ongoing experiment, that's for sure. I've been obsessed with reading fan fiction in the Harry Potter universe lately, and it's mostly all I want to do with my spare time now. I think I might be able to work on my taxes today, because I figured out a way to access the documents I needed without stopping by work. I'll do that and read fan fiction. A match made in heaven indeed. 

Just a little change, small to say the least. Both a little scared, neither one prepared

Jeg klarer aldri å se "The Land Before Time" uten å gråte. Lillefot, som filmen heter i mitt hode. Jeg aner ikke når jeg først så filmen, men jeg er ganske sikker på at vi hadde den på VCR. Det er veldig lenge siden jeg så den sist, så det var veldig gledelig å se at de hadde den på Netflix. Det er egentlig ganske spesielt hvilke ting som virkelig setter seg i hodet, og denne filmen føles det litt ut som om jeg kan utenat i hodet. Må si at jeg stusset litt på musikken, fordi den virker så kjent. Det var noe som minte meg om Grinchen, og det var visst ikke bare noe jeg tenkte. Det er visst James Horner som var komponist for begge filmene. Selv om det er ulike filmer, så antar jeg at en komponist stortsett uansett vil ha et par kjennetegn igjennom sin karrière. Altså, vil det være mulig å kjenne igjen musikken. Og da lurer jeg på om grunnen til at jeg noen ganger får en følelse av deja vu mens jeg ser på en film, faktisk er fordi at jeg har hørt lignende musikk i en annen film? I dag var planen egentlig å ordne skattemeldingen, men jeg innså at jeg mangler et par lønnslipper som jeg ikke har tilgang til hjemme. Får ordne det når jeg drar på jobb til helgen. Det som kanskje er litt irriterende er at jeg må innom jobb på en hverdag uansett, for at jeg skal få ordnet tilganger til den nye avdelingen jeg skal begynne på. Det kjennes liksom litt lite produktivt å dra på en svipptur innom jobb, men slik er det bare. Jeg skal gjøre det om til en tur tror jeg, for det vil ta omtrent èn time å gå frem og tilbake. Vi hadde en liten Facetime-session med Lynx og kidsa. Det er egentlig litt komisk at vi sannsynligvis bruker mer Facetime akkurat nå i lys av viruset enn til vanlig, selv om vi da også lever ganske langt ifra hverandre. Siden jeg ikke har fått gjort det jeg planla å gjøre i dag, så har jeg fått satt av tid til å strikke. Men så falt jeg også inn i en sånn Reddit-hole. Jeg vurderte faktisk å lage meg en konto, for det er så interessant å lese alle "trådene". Men så satt jeg der og leste i kanskje èn eller to timer før jeg innså at den tiden hadde gått forbi. Så jeg tror nok at det å faktisk begynne å henge på Reddit faktisk vil bidra til at jeg mister mer tid i livet som jeg heller har lyst til å bruke på andre ting. 

You think it's justifiable, I think it's pretty cruel. And you know you lie best when you lie to you

En av livets små plager som ligger på topplisten, må jo være papirkutt og å bite seg selv i tunga? Jeg klarte å gjøre sistnevnte, og nå svir det hver gang jeg skal spise noe eller drikke noe som ikke er vann. Denne uken har gått til å gjøre meg ferdig med e-læringskurs og å se på et par videoer som beskriver anatomi. Har også redigert notatene mine, og deretter skrevet de ut på papir. Nå har jeg begynt å lese litt igjennom, og på en måte føles det litt ut som om jeg leser til en prøve. Det er faktisk ganske vanskelig å ikke prøve å memorisere notatene, for det sitter så langt inni meg å gjøre nettopp det. Siden det har vært en litt mindre travel uke, så har jeg hatt mye mer tid til strikking, hvilket gjør meg glad. Det er noe veldig beroligende med å strikke. Samtidig så ligger jeg jo teknisk sett på etterskudd dersom jeg skal være ferdig med teppet innen en måned. Jeg er ferdig med 2/3 av teppet, så jeg er jo veldig fornøyd med det. Dessuten er det ikke et prosjekt som egentlig haster. Mens jeg har strikket, har jeg sett på Netflix-serier. Så på et par episoder av "I am a killer", og det var veldig interessant. Men så ble det rett og slett litt for trist for meg, fordi at de fleste av de kriminelle som vises kommer fra dårlige og eventuelt forferdelige barndommer. Det er ingen unnskyldning for å drepe noen, men for meg så er det en stor påminnelse at byrder ofte følger de som allerede har byrder, og goder følger de som har goder. Det er frustrerende, for jeg skulle så gjerne ønske at verdenen var et mer rettferdig sted. Det føles veldig vanskelig å være positiv når du stadig ser hvor mye ondskap det finnes i verden. Derfor er det ganske viktig for meg å se etter positive nyheter også. Jeg byttet derfor til å se på serien "Diagnosis from New York Times". Det er kanskje interessant for meg som jobber med sykdommer, men jeg tror ikke du trenger å være interessert i sykdommer for å like TV-program som Dr. House o.l. Jeg synes ihvertfall at det er en veldig bra serie som jeg håper får flere sesonger. Det er liksom ikke så mange episoder i en sesong, og jeg har bare et par episoder igjen før jeg har sett hele sesongen. Så det er kjipt. Det har vært ganske fantastisk vær i denne isoleringperioden, og jeg har faktisk hatt litt lyst til å drive med hagearbeid. Men jeg tror kanskje det er litt tidlig å gjøre det ennå. Derimot har motivasjonen til fysisk aktivitet faktisk vært tilstede, og på onsdag gjorde jeg en relativt utfordrende treningsøkt. Kjente det ganske godt i kroppen dagen etter. Skal forhåpentligvis få til en treningsøkt i dag også, men jeg vet ikke helt hva jeg vil gjøre ennå. Jeg dro for å handle i dag, og jeg var litt spent på hva jeg ville oppleve i butikkene. Det er så mange endringer fra dag til dag, så jeg vet aldri helt når panikken plutselig slår inn i befolkningen. Panikk er i mine øyne et ganske farlig fenomen, der folk slutter å tenke rasjonelt. Det primitive slår inn, og det skjer liksom en regresjon i mennesket, hvor vi oppfører oss mer som dyr. Heldigvis var det ikke slike tilstander på kjøpesenteret, dog jeg så at alle spisestedene var stengte. Ellers var det selvfølgelig litt mindre av enkelte varer i butikk siden det er så mange som kjøper mer enn vanlig. Det var merkelig nok nesten tomt for ost. Fikk kjøpt med meg alt på handlelisten min før jeg returnerte hjem. Hadde videosamtale med Monchita og Lumba for å høre hvordan det gikk med de. Lumba bor rett i nærheten, men Monchita bor i en helt annen by som student. Lumba er visst ikke så påvirket av koronaviruset, annet enn at han har hjemmekontor. Monchita er også selvisolert, men er nok i større grad påvirket grunnet at hun er student. Pappa er midlertidig permittert, Lynx har vært nødt til å stenge bedriften hennes i den tiden myndighetene har bestemt, og Mog vet jeg har mottatt mindre prosjekter. Så det er jo flere i familien som er ganske påvirket av situasjonen. Det er jo klart at alle er påvirket av viruset, uavhengig om du er en av de som permitteres eller om du fortsetter å jobbe. Dette påvirker hele samfunnet, og verdien på kronen faller. Det føles litt ut som om vi går mot en økonomisk krise; og det jeg husker er det viktige i slike situasjoner, er å faktisk bruke penger slik at hjulene går rundt. Jeg bare er litt usikker på hva jeg bør bruke penger på? 

I need a new angel, a touch of someone else to save me from myself

Jobb var spesielt fordi det er klart at avdelingen driver og forbereder seg på å måtte ta i mot pasienter med virus. Så jeg følte at jeg ventet på at noen skulle komme, samtidig som at jeg skulle gjøre det jeg vanligvis gjør. Skulle egentlig jobbe på kvelden, men ble forskjøvet til natt. Det gikk overraskende bra, fordi jeg hadde relativt rolige og stabile pasienter. Videre var det ikke så mange blodprøver jeg måtte ta på morgenkvisten. Jeg hadde også en god kollega, og vi var mer bemannet enn vanlig. Så ja, jeg var veldig trøtt på slutten av vakten, men da hadde jeg jo også døgnet. Fikk ikke til å sovne før jeg skulle på nattevakt, men slik er det bare. Det som er kjipt med netter, er at jeg på en måte ødelegger to dager; både dagen jeg går på vakten og dagen jeg går av. Jeg utsatte søndagens oppgaver til i dag, så jeg har hatt en svært produktiv mandag igjen. Det var godt å få vasket kjente jeg, også har jeg faktisk hengt opp klær til tørk ute! Jeg har falt av treningsvognen, og jeg vet ikke om jeg skal akseptere det og ta litt pause, slik at jeg forhåpentligvis ønsker å trene igjen selv. Eller om jeg skal tvinge meg til å gjøre det, fordi jeg vet at jeg blir fornøyd etterpå. Og det kan kanskje føre til at jeg blir mer motivert. Får se hva jeg velger å gjøre. De siste dagene har det naturligvis blitt litt mer tv-titting, og jeg har sett på Pandemic på Netflix, samt Scandinavian Star på NRK tv. Begge er veldig fascinerende, dog jeg kanskje er mest interessert i sistnevnte. Det er en så utrolig merkelig sak som nå i etterkant selvfølgelig føles helt feil ut i hensyn til det meste som ble gjort. Men så er det faktisk tretti år siden det hele skjedde, og det er faktisk en stund siden hvis jeg tenker på hvordan verdenen var da jeg vokste opp. Hverdagen føles fortsatt litt merkelig ut, for ting endrer seg så fort. Nye regler og råd som man må forholde seg til. Har aldri fulgt med på nyheter så mye som jeg gjør nå, og det føles ut som om alt som gjøres i livet på ett eller annet vis handler om viruset. Nei, nå har jeg bestemt meg for å gjøre treningsøkt! Det blir nok bra, og jeg tror kanskje det er spesielt bra med fysisk aktivitet nå som så mange er hjemme. Bra for kroppen, men kanskje viktigere akkurat nå; bra for sinnet. 

make a wish and close my eyes 'cause anything could happen under stars

Jeg kjøpte disse solbrillene for noen dager siden, og jeg synes de både ser veldig kule ut, samtidig som man kan se dum ut. Det er en sånn balansegang. Begynner jo å bli såpass gammel at enkelte ting i butikkene bare blir for ungt for min del. Det er for kult og hipt. Samtidig så synes jeg at man skal kunne gå i alt man selv ønsker, men det er en forskjell på å virkelig eie det, og å bare følge trender. De siste døgnene har jeg falt tilbake i en vane med å legge meg etter midnatt, hvilket er veldig dumt. Som konsekvens sover jeg dårligere, og de to siste døgnene har jeg våknet flere ganger på natten. Det bare synliggjør hvor god søvn jeg faktisk har hatt siden jeg kom hjem fra Warszawa. Tingen er jo at jeg til tider har dårligere søvn, så det kan jo bare være en slik periode. Søvnen min kan påvirkes av hvor jeg befinner meg i syklusen, men også av ytre faktorer. Akkurat nå leser jeg veldig mye mer nyheter enn vanlig, og jeg er en som prøver å unngå nyheter for å ivareta min psykiske helse. Imidlertid synes jeg at vi akkurat nå er pliktet til å følge med på nyheter i hensyn til viruset som er ute og går. Jeg har synes det har vært litt vanskelig å vite hva jeg skal føle i hensyn til koronaviruset. På en side har jeg vært opptatt av at man må fortsette å leve livet, og forsøke å bidra til at samfunnet går rundt. Vi er kanskje et relativt rikt land, men det betyr ikke nødvendigvis at vi er immun mot en økonomisk krise. På en annen side er jeg jo faktisk helsepersonell som har godt av at alle trår forsiktig og heller tenker føre var. Jeg er ikke redd for å smittes for min egen del. Det handler heller om at jeg kan utgjøre en risiko for sårbare mennesker. Videre er det faktisk krise om helsepersonell smittes og settes ut av spill. Det er jo faktisk ikke slik at det finnes et helt lager av personell som kan steppe inn dersom noen blir syke. I stedet blir det sannsynligvis mer belastning på de enkelte, og det er veldig kjipt å tenke på. Spesielt fordi vi allerede er veldig belastet. Det er ikke slik at de pasientene som vanligvis er syke plutselig forsvinner og lager plass til de som har koronavirus, så hvis det er veldig mange som blir såpass syke at de har behov for innleggelse, så blir det spreng på kapasitet. Det er vanskelig å vite at vi går inn i en hverdag hvor man i mye større grad må triagere og vurdere hvem som isåfall er verdt å redde. Akademikeren i meg synes det kan være et spennende fenomen å forske på, hva som blir konsekvensene av viruset. Hva skjer med den psykisk helsen nå som alt dette foregår, hvordan går det med legene som må ta avgjørelsene, hvordan går det med helsepersonellet når det er forventet en overbelastning? Det er så mange spørsmål. Det er jo en veldig merkelig hverdag akkurat nå, spesielt med alle tiltakene som er satt igang. Har ikke vært på jobb på en stund nå, så da blir det veldig spennende å dra på jobb i helgen, og se hvordan ting har endret seg. Planen for i dag er å gjennomføre så mange e-læringskurs som jeg orker uten at konsentrasjonen blir svekket i såpass stor grad at det ikke lenger er hensiktsmessig å utføre slike kurs. Ellers håper jeg på å få strikket litt, siden jeg har begrenset aktiviteten i stor grad siden jeg begynte å forberede meg til ny jobb. Det er tross alt rundt en måned til det blir et nytt familiemedlem, og nå tror jeg faktisk ikke at jeg rekker å ha teppet ferdig inntil da. 

Watch them preach in sour lies. I would rather see this world through the eyes of a child

Så var det mandag igjen, og det har faktisk gått ti uker av dette året allerede. Forrige uke var jeg mye i en sånn negativ grop uten å egentlig vite hva som var årsaken. Noen ganger så går det liksom ikke an å dra seg ut fra en slik grop, og man må bare stå i det. Men det er jo ikke akkurat særlig gøy. Jeg brukte mye av forrige uke til å lese teori som forberedelse til ny jobb, og jeg ble egentlig ferdig med all lesingen. Jeg fikk hentet regnjakken som jeg fikk brukt for første gang i går, også fikk jeg endelig pakken med støvsugerposer. Vi har nemlig en relativt gammel støvsuger, slik at jeg nå må bestille spesifikke poser til den, med mindre jeg har lyst til å kjøpe noe generisk i butikk og prøve å få den til å sitte ordentlig. Har gjort det sistnevnte det siste året kanskje, og det er ganske dritt. Så jeg var veldig glad for å sette inn en ny pose som passet perfekt. Jeg la planer med Ale og Marble i helgen, for de har ikke møtt hverandre siden sommeren. Så tenkte det kunne være koselig å henge sammen igjen. Jeg har fortsatt gode minner fra at vi bestemte oss for å gå over vidden fra Ulriken til Fløyen morgenen etter en sen natt på Bergenfest. Noe av det jeg liker mest med å være med Ale, er at jeg aldri helt vet hva jeg kommer til å ende opp med å gjøre. Jeg er åpen for det meste, og hun er eventyrlysten. I går hang en kompis av henne seg med på å gå i tog, og det viste seg at jeg hadde møtt han sist jeg var på besøk hos Ale. Så mens vi håndhilste, sa han: "takk for sist," samtidig som jeg sa: "hyggelig å møte deg". Tror jeg hadde kjent han igjen etterhvert, men sist jeg var på besøk hos Ale, var også da jeg drev med intervjuer i forbindelse med masteroppgaven min. I tillegg hadde Ale bursdagsfest. Så i løpet av de tre dagene jeg var der, møtte jeg veldig mange nye mennesker. Så føler liksom at jeg er fritatt fra å måtte huske alle menneskene, men jeg kjenner fortsatt på dårlig samvittighet for å ha glemt at jeg hadde møtt han før. Marble var litt forsinket, men jeg fant henne heldigvis til tross for folkemengden vi hadde havnet i. Hun hadde nemlig på seg gul regnjakke, og det står kanskje vanligvis ut. Men i går var det faktisk ganske mange gule regnjakker, så det er overraskende at jeg så henne. Det var faktisk et ganske stort oppmøte til toget, så det var artig. Var ingen av oss som hadde deltatt i det før, så vi visste ikke hvordan opplegget skulle fungere, også gikk vi ut av toget før det sannsynligvis var ferdig. Men da sa vi adjø til kompisen til Ale, og kompisen til kompisen som også hadde joinet oss i toget. Etter litt tenking, så bestemte vi oss for å dra på en indisk restaurant jeg og Marble fant i desember. Vi skulle på kino, også gadd verken av oss å dra så langt fra restaurant til selve kinoen. Så jeg satt på Google maps og kikket på hva som lå i området, og fant ut at det var en indisk restaurant i nærheten. Og det ble et veldig klart valg for oss fordi at vi uken før hadde hatt lyst til å spise indisk, men restauranten vi gikk innom var full. Så da dro vi med Ale til restauranten, og ventet på at moren hennes skulle ankomme. Som barn tror jeg nok det føles merkelig ut å henge med andres foreldre, men når man blir voksen selv, så er det egentlig bare interessant. Alle var storfornøyde med maten og vi hadde gode diskusjoner og samtaler. Det var i alt veldig hyggelig. Siden jeg ble opptatt i går, så ble rydding og vasking utsatt til i dag. De siste ukene føles det ut som om jeg har hatt skikkelig gode mandager. I dag var også en god mandag, hvor jeg har fått veldig mye ting unnagjort. Forhåpentligvis vil resten av uken også være bra.

Couldn't even see you through the smoke. Looking back, I probably should have known

Det ble faktisk en ganske bra mandag i går. Det er dager hvor tidsplanleggingen min er skikkelig bra, og det er som regel de dagene jeg føler meg aller best. Og det er ikke så rart når tidsplanlegging henger så nært sammen med produktivitet, og mitt humør tydeligvis henger så tett sammen med følelse av produktivitet. Det tok mindre tid å lese og skrive notater enn antatt, og jeg har en ganske grei plan på hvor mye jeg skal lese de ulike dagene denne uken. Så det er jeg skikkelig fornøyd med. Jeg fikk også til å legge meg litt tidligere, siden jeg har skeiet ut med leggetiden de siste døgnene. Alt i alt har jeg gjort flere ting som egentlig kan anses som "små", men som har utgjort mye likevel. Og alt det medførte en bedre dag og bedre humør. Jeg har nettopp gått tom for en ansiktskrem jeg har testet ut de siste månedene i tillegg til ansiktsoljen min. Sistnevnte har vært en favoritt over lenger tid, men jeg tror også at den har endret formulering uten min bevissthet. Og den har jeg selvfølgelig kjøpt flere av for å fylle på lageret mitt, så jeg skal prøve å teste den i kveld for å se om jeg fortsatt liker den. Den nye hudkremen jeg skal prøve kjøpte jeg i Warszawa, og den viser seg faktisk å være koreansk den også. Jeg tror nemlig alle de kremene jeg har prøvd og skal prøve i etterkant av at min favoritt hudkrem endret formulering, er koreanske. Nå skal det sies at etter at huden min ble irritert forrige uke grunnet all sminken, så har jeg vært interessert i å bare raide La Roche-Posay for å se om jeg kanskje kan frelses av noen av produktene deres. Spesielt fordi jeg selvfølgelig har pirket på den ene underjordiske kvisen. Men så skulle jeg jo også helst forsøke å oppdage hudprodukter som ikke testes på dyr. Det er en sånn lang prosess med å prøve å bytte ut produkter som har vært i mitt liv i veldig mange år. Tror nok det blir en lang reise. I natt drømte jeg at jeg og Kiwi var i Kina på atter en sånn reise vi gjorde for fire år siden. Det var siste dagen vår, og jeg var så lei meg for at jeg fikk ikke dratt på et spesifikt hotell med en fantastisk restaurant som jeg tydeligvis hadde vært på tidligere. Satt og klaget over det under frokosten til en av de vi reiste med, som viste seg å være en gammel medelev fra videregående. En merkelig drøm, men speaking of Kiwi, så kom hun med veldig gode nyheter forrige uke. Det blir visst ikke bare Oyster som skal gifte seg i år, og det betyr at jeg sannsynligvis kan bruke den kjolen jeg kjøpte i Warszawa som jeg i utgangspunktet kjøpte uten en anledning til å bruke. Tenk; i fjor ønsket jeg meg flere bryllup å gå i, og jeg fikk jo det ønsket oppfylt! I dag skal jeg lese litt mer og skrive notater, også har jeg et ønske om å gå igjennom skapet mitt igjen. For det er et par plagg som jeg ikke har orket å prøve på, men som jeg er ganske sikker på ikke passer meg lenger. Spesielt et par skinny jeans som jeg tror blir en kamp å få på meg. Tror ikke at det er tilfeldig at jeg nesten ikke eier skinny jeans lenger, dog jeg absolutt synes man bør ha minst ett par. Men det føles ut som om mitt motto for tiden er at komfort går foran alt. Og det er egentlig ganske fint, selv om 13-årige meg sikkert hadde vært forskrekket. 

didn't even stop to question every time you burned me down

More pictures from Warszawa. It's strange to think that it's only been a bit over a week ago since I got home from the trip. In honesty, it already feels like a month ago. To be fair, it was back in February, and now it's already March. It's scary how quickly the time passes, but in a way it's also relieving. At the end of this month I'm starting in my new job, and I'm glad I've got time to prepare for it. I'm strangely scared of commitment, because it feels like being bereft of my freedom. I don't like the idea of being chained down to something forever, because I wish for various challenges. I don't want to feel like I'm going to do the same thing for the rest of my life. (Goodness, if I feel like this about life, how would I cope in amorous situations). For now, my new job is a temporary position, and that feels good. In a year and a half I might be scrambling to find a new job, or I might get the opportunity to continue. I enjoy the feeling that I won't know where I am in a year, it makes life more exciting. Although the job is a commitment, I feel very ready for it. I'm actually genuinely excited for it, though parts of me are nervous. Obviously. I'm actually going to be reading quite a bit of theory in preparation. Yesterday I was shovelling snow, but I didn't do the driveway. I was going to wait until evening, but then some of my extended family decided to stop by, and they got stuck in the driveway. So I did end up shovelling the driveway earlier than expected. Luckily they got out, and I finished the driveway in time for the rain to somewhat melt the snow. Agh. I forgot how physical shovelling snow is, especially when the snow is wet and heavy. But I'm glad that I did the shovelling, as I was feeling quite down on myself yesterday. I think I've been feeling that way for a few days, and it's so frustrating. It all stems from the so deeply integrated notion of always feeling like I have to be productive in order to feel content. It's not that I haven't been productive the past week, in fact I've been just as productive and unproductive as I normally am. However, my own feeling of productiveness was more negative. And because of that, I've been a bit mad at myself. Mad for not doing this or that, regardless of all the things I've actually done. It's annoying, because it won't actually help me any further. If anything, it's detrimental to be self loathing. Today didn't start off at a good start either, but after doing my morning ablutions, I started doing a few bits that I had been wanting to do. I cleaned some of the travelling jars (for skin care and whatnot) I had brought with me to the trip, I cleaned my make-up brushes, I put on a load of sheets and towels in the washer, and I folded clothes. So I feel productive, and I therefore feel better. It's good and bad at the same time, because I don't want to feel dependent on feeling productive in order to feel good. But I guess it's a long battle of unscrewing something that's so bloody internalised. To be fair, I'm also very content at the moment because of the beautiful weather. Sun is important for my well being, and I've definitely been feeling the lack of it. Plans for today include exercising and showering, as I postponed it from yesterday. I'm also going to start reading some theory in preparation for my new job.