For et år det har vært. På en måte skjønner jeg ikke hvor tiden har blitt av, for det føles ikke ut som om det var så lenge siden jeg satt og skrev det forrige nyttårsinnlegget mitt. Jeg leste nylig igjennom innlegget, og jeg måtte le litt. Jeg var spent på hva et nytt tiår hadde å tilby, og det var visst en pandemi. Altså, covid-19 oppstod jo teknisk sett i fjor, men jeg opplevde personlig mest konsekvenser av pandemien i år. Det gjorde vel også resten av den norske befolkning. Nedstenging, sosial isolasjon, munnbind, mangel på antibac. Til tross for pandemien, så har jeg egentlig hatt et mye bedre år enn fjoråret. Jeg liker egentlig å være student og å lære, men å skrive masteroppgaven min var en av de mest utfordrende tingene jeg har gjort i hele mitt liv. Og det er merkelig å si når jeg står i liv og død i hverdagen (på jobb). Å skrive masteroppgave virker så lite i sammenligning. Uansett; jeg startet året uten å vite hvor jeg kom til å ende opp. Søkte på jobber og håpte halvveis på at jeg ikke ble innkalt til noen intervjuer. Ble likevel innkalt, og jeg dro på mine første intervjuer på sju år kanskje? Det var nervepirrende men beroligende på samme tid. Jeg fikk intervju på jobben jeg ønsket mest, og ble tilbudt jobb der og da. Jeg og forpliktelser er ikke akkurat bestevenner, og tanken på å binde meg til en jobb var skremmende. Heldigvis var det «kun» et vikariat, og det betød at jeg kun måtte komme meg igjennom 1 og ½ år før vikariatet var ferdig. Å vite at det var en utvei som ventet på meg i fremtiden gjorde det liksom greit å si ja takk til jobben. Jeg startet under første bølge av pandemien, og som en konsekvens av at alle var skremte, hadde vi svært få pasienter. Det var seriøst luksus. Det varte naturligvis ikke, og jeg har fått et bedre bilde av hvordan det faktisk er å jobbe på avdelingen. Fem måneder etter jeg hadde startet fikk jeg tilbud om fast jobb. Jeg kunne ikke akkurat si nei. Men på det tidspunktet hadde jeg vennet meg til jobben, og tanken på å jobbe der i flere år var ikke så skremmende når det var et helt ukjent sted. Tjueårene mine hittil har handlet om mye usikkerhet og på å finne ut hva jeg ønsker med livet. I mange år har tanken på å leve et liv som består av å jobbe og deretter komme hjem til å se på tv i sofaen virkelig skremt meg. Kunne liksom aldri se for meg at det var det jeg ønsket med livet, og en fast jobb har på en måte symbolisert akkurat det for meg. Men i fjor tror jeg at jeg innså at jeg følte meg veldig ferdig med å være ung student. Følte meg klar til å «slå meg ned», har innsett at jeg egentlig synes at det å reise er ganske slitsomt. En fast jobb har bare videre bidratt til at jeg faktisk har begynt å føle meg som en voksen. Og nå ønsker jeg faktisk livet som består av jobb og å komme hjem til en sofa og tv. Og jeg er skikkelig fornøyd med det. Jeg har hatt flere oppturer dette året til tross for pandemien. Men samtidig har pandemien ført til at jeg ikke har fått sett familie og venner noe særlig. Det er ganske trist, og jeg kjenner at jeg gleder meg ordentlig til å kunne henge med venner igjen uten å måtte tenke på pandemi. Men jeg tror også at pandemien har fremhevet alle småting som vi tidligere har tatt forgjeves. Videre har året har vist meg at livet egentlig er jævlig skjørt. Jeg jobbet natt til i går, og mens jeg holdt på med blodprøver på morgenen på min andre nattevakt, kom en telefon om at jeg skulle få to pasienter på rappen fordi sykehuset gikk i beredskap. Fikk først vite hva som var årsaken fra den ene pasienten som lurte på om jeg hadde hørt noe mer om skredet, men det tok meg lang tid før jeg forstod omfanget. Igjen – livet er jævlig skjørt, og om dette året har lært meg noe er det at jeg må være takknemlig for å være frisk, at jeg har tak over hodet, har tilgang til mat og rent vann, at jeg har familie. For jeg innser at det ikke bare er de «små» tingene i hverdagen jeg tar forgjeves og som raskt kan forsvinne, men det er de helt basale tingene også. Jeg håper at nyåret blir bedre, og jeg håper på inderlig på et par mirakler i hensyn til skredet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar