Det har vært skikkelig sommerdager torsdag og fredag. Så jeg gjorde som torsdagen i går; jeg lå ute i solen og leste bøker. Jeg ble ferdig med Watermelon av Marian Keyes. Jeg lo litt da jeg leste boken og satt og spiste vannmelon samtidig. Etter Watermelon, startet jeg på The Rosie Project igjen. Jeg kjøpte nemlig den tredje boken i serien. Men jeg elsker The Rosie Project, så nå skal jeg lese alle bøkene i rekkefølge. Det var litt mindre vind i går, så jeg kjente solstrålene ekstra mye. Det føles derfor ut som om jeg badet kroppen i solkrem med hvor mye jeg smurte meg. Men det hjalp i gjengjeld for å forebygge mot å bli solbrent. Jeg er den typen person som egentlig ikke soler meg på ryggen, også blir bena mine egentlig aldri særlig brune. Så det er trygt å si at kroppen er fire forskjellige farger. Før jeg la meg i går, googlet jeg "Conan Gray konsert". Det viser seg at han spilte i Oslo for en måned siden (!!!!). Det er svært typisk av meg at jeg forelsker meg i en artist som nettopp har hatt konsert. Altså, jeg tror dette er tredje gangen det har hendt meg. Så jeg får vel bare fortsette og ha Conan Gray dansefester for meg selv. I går leste jeg at Dylan O'Brien hadde skrevet noe om at vi lever i et dystopi på Twitter. Jeg stod og hørte på Love of My Life av Harry Styles mens jeg pusset tennene. Sangen fremhevet merkelig nok opplevelsen av å leve i et dystopi der jeg stod foran speilet. Hadde nettopp sett på nyhetene og grått. Dylan O'Brien snakket riktignok om abortlov i statene, og jeg tenker mest på skytingen i Oslo. Men du vet, verden er en stor helhet. Avgjørelser og hendelser ett sted vil også ha påvirkning for andre deler av verden. Alt har ringvirkninger liksom. Jeg ser ytterst sjeldent på nyheter fordi jeg ofte havner i en sånn spiral hvor jeg ender opp ganske nedstemt med tanke på all elendigheten som finnes. Så det jeg bestemte meg for å gjøre etter å ha sett på nyhetene var å gjøre en deep-clean av badet. Fikk ut litt frustrasjon og sinne ved å skrubbe dusjen for eksempel. Det som gjør meg veldig glad er å se at folk likevel feirer og går i tog. Det stopper liksom aldri, tross all motgang er det er alltid folk som kommer til å kjempe. Og det er så utrolig inspirerende og bidrar til noe av det sterkeste som finnes: håp. Ha en bra Pride-feiring!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar