Ringeklokken ringte, og jeg tenkte "plis ikke vær jehovas vitne igjen". Det er sjeldent at ringeklokken blir brukt med mindre det er et familiemedlem som har glemt nøkler, ekstrafamilien som kommer med mat innimellom, eller de samme damene fra jehovas vitne. Denne gangen var det heldigvis postmannen som var så snill at han kom på døra med posten vår fordi jeg hadde fått pakker som ikke fikk plass i postkassen. Vanligvis betyr dette at han legger igjen et sånt hentekort, og leverer pakkene til posten i stedet, slik at jeg må hente. I stedet fikk jeg de på døren. Tenk så snilt! Jeg har ventet spent på disse pakkene siden jeg bestilte dem. Avbildet er en bikinitopp av Evil Twin og en bikinitruse av Asos som jeg klikket meg hjem forrige uke. Bikinier er en av de mange tingene jeg kunne kjøpt massevis av. Heldigvis har jeg ikke så stort behov for de i miljøet jeg bor i, og dermed begrenses kjøpene mine. Men nå som jeg skal ut å reise, så kunne jeg ikke dy meg. Problemet er at jeg sjeldent kjøper et sett, ting som matcher. Det kan godt hende at jeg blir gående med noe som ikke matcher, men hva så. I den andre pakken var drømmeskoene, disse sandalene. Gleder meg til å ha de på med lakkerte negler. Mens jeg venter på det rette været, gjemmer de seg i skapet mitt. Hvorfor de var drømmesko? Fordi de har en slags gammeldags stil om seg, minimalistiske, og har hæl uten å være ordentlig hæl. Dessuten får jeg en sånn pike-følelse av skoene. Kunne gjerne tenkt meg de i denne "buttercup yellow" fargen også, helt fantastiske. Gårsdagens kveldsvakt var faktisk veldig grei. Ble litt panisk da jeg trodde jeg var for sen, men Sugar forklarte meg at jeg hadde kommer på riktig tid. "Gå å sett deg du," sa hun til meg mens jeg stod der med en kopp varmt vann. Jeg hadde stortsett alltid noe å gjøre, men veldig greie pasienter og kolleger. Har ikke jobbet borte hos Sugar siden før jul, men blir merkelig nok alltids godt mottatt av sjefen hennes og hun som jeg hilste på første gang ved å si "er det du som sender meg meldinger?". Det var litt tekniske problemer da jeg ikke kom meg inn på dokumentasjonssystemet, noe jeg har mast på sjefen å gjøre tusen ganger. Det var det første jeg spurte om da jeg kom på jobb, og han sa "ja, det ordnet jeg for lenge siden ettersom du har mast sånn". Komisk da, at det ikke var i orden. Heldigvis ordnet det seg tilslutt, og ham kunne dra hjem, og jeg kunne endelig lese om pasientene mine. Det var som om det lå en slags forbannelse over alle, for alle var glade. "Hvor lenge har du jobbet her?" spurte en pasient. "Hvor lenge tror du?" spurte jeg med et smil om munnen. "Nei, det er bare det at det virker som om du har orden på alt, og at ting er så naturlig for deg. Som om du har gjort dette lenger enn du sikkert har gjort," sa ham. Jeg ble overrasket, og takket ham. Det er virkelig ikke hver dag jeg får en slik kommentar, men den gjorde meg riktignok varm i hjertet for det er kanskje det beste komplimentet jeg har fått i min karrière hittil. Det var altså bare godt humør på meg, pasienter og pårørende. En type vakt som ikke skjer så ofte. Jeg kom hjem, ganske skrubbsulten, for jeg satte meg ned med toast, og deretter en skål med yoghurt og muesli. Vekkeklokken ble satt på 8.30 fordi jeg skulle opp tidlig og ta en oral vaksine. Er ganske sikker på at jeg satte på vekkeklokken, men da klokken ble 9.00 og jeg våknet, husket jeg ikke at det gikk av noen alarm. Kjenner jeg er trøtt, at jeg skal sove lenger i morgen. Men jeg har i det minste vært noe effektiv; nesten ferdigpakket til å dra til Lynx på mandag. Det var deilig å kunne pakke uten å tenke på at jeg må ha med meg så lite som mulig, og at det må være veldig gjennomtenkt. Jeg synes det fortsatt er vanskelig å planlegge turen, og har nærmest gitt opp på Thailand. Det er så mye jeg vil gjøre, også ender jeg opp med å ikke gjøre noe som helst. Stille av Susan Cain, den er fortsatt ikke ferdiglest, og den andre boken som jeg så gjerne ønsker å lese ferdig, må leveres før jeg reiser til Lynx. Det gjør meg så irritert når jeg ikke klarer. Hele dette minner meg på om nyttårsforsettet om å være snillere mot meg selv. Noen ganger må jeg bare akseptere at jeg ikke klarer å gjøre alt på en gang, og kanskje jeg ikke klarer å planlegge alt. Og den tanken som går rundt og sier "dette er jo enkelt, er sånne ting som andre klarer på null komma niks"-- for det første er det lov å gi den fingeren, også kan du lukke igjen døren slik at du slipper å høre på den. Boken som skal leveres får jeg heller lese en annen gang. Planleggingen av Thailand må jeg kanskje bare la være opp til Kiwi. Det positive er at jeg vil nyte boken bedre dersom jeg har bedre tid, og kanskje jeg vil oppleve mange flere spontane ting i Thailand. Hvem vet, ikke jeg. Nå skal jeg spise, og deretter virkelig sette meg ned for å lese Stille. Foruten det, står trening og en dusj på dagens agenda. Det er alt jeg skal fokusere på i dag. Gi deg en klapp på skulderen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar