Fault lines tremble underneath my glass house. But I put it out of my mind, long enough to call it courage. To live without a lifeline.

Det er utrolig hvor mye pollen som finnes ute disse dager. Jeg har heldigvis ikke pollenallergi, dog jeg i morges trodde jeg plutselig hadde fått det. Pappa har jo det, så hvorfor ikke jeg også? Forhåpentligvis slipper jeg det. Jeg har hatt et par late dager, og jeg har forbigått errendene jeg hadde planlagt denne uken. Jeg må antakeligvis ta en hastetur i morgen. Er forresten nødt til å lage en "to-do" liste for alt som skal gjøres før jeg reiser nordover til søsteren. Lynx etterspurte hjelp med kidsa om et par uker, og det er liksom ikke slik at jeg kan si nei heller, for jeg hadde ikke noen fastlagte planer da. Så nå har jeg bestilt ennå flere flybilletter. Det hele gjør at tidsplanen min for de neste månedene blir ganske travel, hvilket gjør meg litt stresset. Jeg liker helst å ha litt mellomrom, litt tid til pust i bakken. Men det må jo bare gå, vi tilpasser oss. Det var en skyfri morgen jeg våknet til, men med dårlige nyheter. Da sikter jeg til terror i Manchester. Terror er forferdelig, men spesielt når målgruppen er unge, barn. Det gikk veldig inn på meg med tanke på hva som skjedde i dette landet for noen knappe år tilbake, og med tanke på at jeg også har vært på store konserter. Tenk å reise for å se idolet ditt, og ha en av de beste kveldene dine, for å så bli rammet av noe så forferdelig. Det som er fantastisk å se i etterkant er hvor flotte mennesker kan være, hvor fort folk stiller opp for å hjelpe. Det er så vakkert å se hvordan kjærligheten spres i sånne tunge stunder. Det er straks midnatt, foruten anledninger hvor hele familien er samlet, har jeg aldri pratet med så mange familiemedlemmer på så kort tid. I forkant av et bryllup, må en vel forvente seg at alle er litt stresset. Skriver "to-do" listen min nå, etter å ha minnet Lynx på å skrive sin egen.