I know that there's others that deserve you. But my darling, I am still in love with you

Ved spørsmål om jeg ser på Skam, svarte jeg søsteren min at jeg ikke ser på det, men at jeg visste jeg antakeligvis kom til å like det. På tirsdagen satte Lynx meg ned ved spisebordet med frokosten min, dro fram Mac'en og satte på Skam sesong 1. Jeg ble sittende og se over halvveis av sesongen, med avbrudd innimellom (måtte holde niesen). Har vært hjemme et par dager nå, men det var ikke før i går jeg tenkte på å fortsette serien. Hittil har jeg sett to sesonger, og jeg må innrømme at jeg foretrekker første sesongen. Det skyldes at jeg likte karakterene bedre i første sesongen, òg handlingen. Synes liksom at sesong to er litt kjedelig i forhold til første sesong? Det skal jo sies at det muligens var litt for mange twist plots første sesong, men sesongen holdt hvertfall interessen min igjennom hele serien. Men jeg likte den røde tråden i sesong to, hvor Noora og Vilde bytter på å være de som tar seg av hverandre. Det varmet hjertet å se vennskapet utvikle seg. Da jeg fortsatt var på Sunnmøre, tok jeg, Lynx og Volla turen til en av venninnene deres, også samlet "gjengen" seg. Det er så fantastisk å se at disse menneskene som har vært venner siden barneskolen fortsatt er en gjeng. Det skal sies at 90% av de bor på samme plass, så det er ikke så vanskelig da. I hodet mitt tenker jeg på foreldre som veldig voksne mennesker, men så blir jeg sittende og høre på disse (4/5 har gjennomsnittlig 2,5 barn) snakke om alt og ingenting. Ikke for å nevne den ungdommelige ertingen som foregikk. Det var en påminnelse om at uansett hvor gammel du blir, så beholder man alltids en viss ungdommelighet. Det hele fikk meg også til å føle meg som en unge som blir dratt med av tenårings-storesøstrene mine fordi de må passe meg. Altså, jeg kunne vært åtte, og hørt på en gruppe tenåringer prate om gutter og whatnot. Hun ene sa "fy faen", også fikk hun øyekontakt med en annen, og de begynte å synge Fy faen av Hkeem synkronisert. Jeg fikk latterkrampe, for det hele var så absurd. I dag har jeg forsøkt å være ute i solen så lenge jeg klarer, for jeg vet at dette finværet vi har hatt de siste dagene er forbigående. Det var en stund hvor solstrålene kjentes sydenvarme, og jeg trodde magen skulle brennes av. Jeg liker sol til en viss grad-- glemmer aldri Poda Island i Thailand og de lange timene med solstek. Det var faktisk tortur. De siste dagene har minnet meg om sommer, men så blir hjernen forvirret når den ser at trærne ikke har blomstret fult ut ennå. Den nye ansiktssolkremen min er muligens ikke perfect match med huden min, om de nye kvisene har noe å si. Egentlig håper jeg at det er hormonelle kviser, slik at jeg kan fortsette å bruke solkremen. Oh well, kviser fremfor hudkreft sier jeg bare.