Også var dette bryllupet over. For fem dager siden møtte jeg Marble i byen, og vi vandret rundt på Grünerløkka, hvor vi satte oss ned og grillet i parken. Jeg prøver alltids å la de jeg kjenner fortsatt er studenter være når det er eksamenstid. Så det var en liten stund siden jeg hadde sett Marble, ikke minst hatt en ordentlig samtale. Etter å ha ryddet opp etter oss i parken, gikk vi på vintageshopping. Vi dro begge hjem med en is, noe påvirket av solen. Jeg var en svipptur hjemme og prøvde å helle i meg så mye vann som mulig. Også var jeg ute av huset igjen, denne gangen på senteret, hvor jeg forsøkte å kjøpe inn de siste nødvendige tingene før bryllupet. Oyster ringte, lurte på hvor jeg var. Jeg stod og så på smykker, noe som var unødvendig da jeg glemte å ha på meg smykker under bryllupet. Oyster og jeg møttes på den nyeste sushi-sjappa, brukte en evighet før vi bestilte mat. Jeg fikk meg sjøgresssalat, så jeg var allerede fornøyd. Det var viktig for meg å møte Oyster, ettersom jeg vet hun straks har eksamen, det er Ramadan, jeg hadde ting jeg ønsket å prate om, hun reiser og blir borte stortsett hele fellesferien. Det er alltids snadder å høre på når vi prater, og jeg kjeder meg aldri når jeg hører på alt det sprøe. Trodde nesten hun skulle følge meg hjem da hun gikk i samme retning som meg, men det viste seg at hun skulle ta bussen hjem. Torsdagsmorgen stod vi opp relativt tidlig, hentet grandtante og grandonkel, og kjørte nordover. Pappa har aldri vært hos Volla, så jeg måtte være GPS. Søkte selvfølgelig veien opp via Google Maps, og vi havnet på den lengste, og merkelig nok den fineste grusveien jeg noengang har sett. Vi kom oss heldigvis ut på en hovedvei, og jeg kjente igjen resten av veien. Vi ankom Volla omtrent samtidig som Lynx og co. Lumba kom noe senere, og ble overrumplet av nevøene. Vi lagde wonton, serverte til gjestene, også dro folk etterhvert til hvert sitt hotell. Jeg og Lumba ble, for vi skulle bo i huset. Vi brukte resten av kvelden til å lage bordkort. Fredagsmorgen var vi oppe tidlig, Volla og Mog skulle gifte seg på tinghuset. Monchita skulle komme relativt tidlig. Jeg sendte henne instrukser om hvordan å komme seg til huset, og før noen visste det, hadde jeg hentet henne fra busstoppet. Volla ble kjørt ned til Lynx, som skulle ordne henne. Jeg og Monchita satt klare og ventet på at karene skulle få på seg finstasen. Mog kjente på nervøsiteten, og jeg spurte om han hadde husket ringene opptil flere ganger. Omsider hadde de fått på seg dressene sine, slipsene var i orden. Vi brukte de siste øyeblikkene på å se på tv, og unngå kattene som elsker et varmt fang. Vi satte oss i den lille bilen, og kjørte mot sentrum for å hente Volla. Hun hadde fått på seg brudekjole numero uno. Vi vinket hadet til Grepper og nevøene som stod og så på at Volla fikk satt seg i bilen. De skulle visst gå til tinghuset, og det var egentlig kun et kvarter igjen til oppmøte. Ble litt skeptisk da jeg så avstanden, og med god grunn. Lynx, som var forlover, gikk glipp av det lille vi gjorde av fotografering i forkant av seremonien, og selve seremonien. Det skal sies at det er utrolig vanskelig å være i tide for en avtale når en har tre barn, og at Volla hadde sagt at det gikk greit å gå den avstanden. Om det er noe en ikke skal ta Volla's råd på, er det tidsdistanser. Hun er alltids forsinket. Jeg som egentlig ikke skulle være med på seremonien, men stå utenfor og blåse bobler og ta bilder, ble plutselig promotert til ringbærer. Jeg åpnet boksen oppned, og det var flaks ringene ikke datt ut. Om jeg kan si det sånn, var det akkurat slik et bryllup skulle foregå i Volla og Mog's stil. Litt forsinket, litt kaotisk, men perfekt likevel. Lynx og co. ankom etterhvert, og vi fikk tatt et par bilder, før vi reiste hjem. Av med finstasen, og på med arbeidstøy, for vi skulle lage mat til en familiesammenkomst. Verken av familiene hadde møtt hverandre, foruten foreldrene som vi fikk hilst på før seremonien. Det skal sies at Mog's søskenflokk er spredt rundt i verden, andre kontinenter. De er også like mange som min egen søskenflokk. Volla måtte dra for å gjøre errender, og hun fikk Lumba til å være med å hjelpe til. Så Mog ble kjøkkensjef, og Monchita og jeg fulgte hans ordre. Lynx og co kom omsider, og da ble Grepper enda en av kjøkkenfolket. Det er faktisk ett av mine favorittminner fra denne helgen, fordi jeg hadde bonding-time med begge svogerne mine, og vi hadde det ganske artig der inne på den trange plassen. Vi ble faktisk ferdig med maten før familien til Mog ankom, så vi satte oss faktisk på gulvet med en øl i hånden og slappet av. Under besøket ble jeg hovedsakelig sittende med èn av søstrene til Mog, og moren hans. Det er vanskelig å prøve å ha en ordentlig samtale med så mange i løpet av et par timer, men de jeg fikk snakket med virket veldig hyggelige. Uansett er det viktigste for meg Mog, og forholdet mellom han og Volla. Det er jo det som er viktigst? Alle dro omtrent samtidig, etter å ha spist tapasboller og pasta. Lumba og Monchita ble sittende i kjellerstuen for å spille et spill som minner om barndommen. Jeg derimot, stod og ryddet etter besøket. Volla og Mog pakket tingene sine, og dro etterhvert avgårde til hotellet deres. Lørdagen ble heldigvis en ganske rolig dag, og vi fikk slappet av i lang tid før selve bryllupsfesten startet. Det var spesielt fint da mensen bestemte seg for å komme akkurat når Clue-appen min sa den skulle. Monchita og jeg gikk på kattejakt fordi den ene katten hadde stukket av, og vi visste ikke om han ville returnere. Han ble veldig fornærmet da søsteren bar han inn i stuen, og ble sittende og mjaue på oss. Mens søsknene så på Stranger Things, bestemte jeg meg for å gå en liten tur for å forbedre mensensmertene. Jeg havnet ved et stort vann som var perfekt for sinnstilstanden. Jeg satt og hørte på beroligende musikk, deriblant River av Leon Bridges, og stirret på dette store vannet. Tilslutt vendte jeg tilbake da jeg innså at jeg faktisk måtte begynne å gjøre meg klar til bryllupsfest. Jeg var igjen ferdig først, fordi jeg tydeligvis er den mest tidsbevisste i familien. Er muligens mest ansvarsfulle også, hvilket må være grunnen til at jeg alltids får ansvarsoppgaver. Monchita var ferdig litt etter meg, mens resterende ikke hadde kledd på seg 30 min før festen skulle starte. Jeg slo til med den metaforiske pisken min, og fikk alle i gang med påkledning. Jeg og Monchita var gaveåpnere, så etter jeg hadde tatt av jakken min, stod jeg ved gavebordet konstant. Jeg rakk og hilse på et par mens de skulle overrekke gaver, men det var svært få. Dagen før, da Volla skulle gjøre en haug errender, skulle hun også skaffe et par ting til gavebordet. "Jaja, hvis du ikke husker det, så får vi bare lage det selv. Du må bare huske teip," sa jeg. Og tror du ikke at akkurat det skjedde? Joda, heldigvis hadde jeg faktisk tenkt den tanken, var forberedt på det, og hun ankom bryllupsfesten med teip. Jeg har aldri hatt ansvar for gaveåpning tidligere, og selv om det ante meg at det ville ta en del tid, hadde jeg ikke forventet at det skulle ta såpass lang tid. Vi fikk satt oss akkurat i tide for velkomsttalen, og jeg fikk tilbake kameraet mitt fra broderen som hadde tatt bilder mens jeg var opptatt med gaveåpning. Jeg fikk selvfølgelig også ansvar for å knipse et par bilder under selve festen. Det er vanskelig å være "in the moment" når du prøver å fange "the moment", så det gjorde at jeg ikke var helt tilstede i min mening. Plutselig var minnekortet fult, men fikk heldigvis låne en pc til å slette over 1000 bilder, men så gikk jeg tom for batteri, og jeg fikk ikke filmet den siste talen, som kanskje var den mest artige. Barndomsvennene til Volla hadde laget både en tale og en sang. Det var helt fantastisk, og de fleste satt og lo så magen ristet. I gjengjeld, siden jeg ikke satt og filmet, følte jeg endelig at jeg var med på festen. Jeg ble dessverre borte igjen, da vi innså at Lynx og co. hadde reist tilbake til hotellet med Volla's veske, hvor hun hadde husnøkler. Pappa hadde nemlig glemt igjen hotellkortet sitt hjemme hos Volla. Så jeg måtte sitte og dirigere veien til hotellet til Lynx-- det tok litt tid før vi var tilbake, og da hadde jeg gått glipp av første dansen. Heldigvis hadde Lumba igjen tatt litt ansvar for å ta bilder, og han hadde knipset et par bilder av dansen. Jeg ble sittende med en venn av Volla, som har blitt en familievenn over tiden. Jeg var i seng kl. 2.30, og helgeturen nærmet seg slutten. Vi ventet på at Volla og Mog skulle komme hjem, før vi begynte å kjøre hjemover. Hele gjengen samlet seg hjemme hos Volla og Mog, inkludert denne familievennen jeg nevnte. Han og samboeren stakk innom for å se på huset. Pappa hadde laget mat, og mamma stod og lagde kaffe. Skal bare ha meg en kopp kaffe sier familievennen, og kommer ut fra kjøkkenet med tidenes største kopp. Omsider dro vi alle sammen, og det tok oss i underkant av sju timer, til tross for kø. Rumpa hadde tilvent seg nummenheten, og heldigvis var mensenssmerter noneksisterende. Det skal sies at mensenssmertene forduftet da bryllupsfesten startet, og har vært borte inntil i dag, og det setter jeg stor pris på. I dag har jeg bare vært hjemme, og da er det greit å ha smerter. Det har vært en meget suksessfull helg, og det har vært veldig hyggelig å ha hele familien samlet igjen. Å se Volla og Mog gifte seg har vært en begivenhet som forsterker troen på kjærlighet. Det er ikke mange mennesker jeg ser som utstråler kjærlighet for hverandre. Uten at de er særlig klissete, blir kjærligheten synlig i handlingene deres. Jeg gleder meg til å se hvordan fremtiden deres ser ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar