I hope you're thinking bout me babe, cause I'm thinking about you

Jeg gikk ut i ferie en time for sent i går. Overtid på en fredag smaker aldri bra, men slik er nå livet. Jeg fikk hadet-klemmer av kollegene mine, for det er tross alt en stund til jeg ser de igjen (antakeligvis). Grunnen til at jeg gikk overtid, er fordi jeg tok over jobben til en annen litt sent. Det er litt kaotisk å gjøre det sånn, men hodet var heldigvis ikke overkokt, og da gikk det greit. Sjefen kom bort og sa "du er så flink, du har alltid oversikt over ting. Kan du ikke bare fortsette å jobbe her?" med et smil. Jeg lo, og jobbet videre. Det har vært ganske slitsomt den siste tiden, noe som jeg antar skyldes at jeg er sliten også. Du har ikke nok overskudd til å være på topp hver eneste dag, og jeg har kjent på det at jeg har stresset mer i det siste på grunn av lite overskudd. Det er selvfølgelig en travel avdeling jeg jobber i, også. Det er sjeldent jeg får ukompliserte caser på jobb, og da er det vanskelig når det i tillegg er nye leger som spør deg hvordan du fyller ut et biopsi-skjema. Jeg har jo vært med på et par kirurgiske ting i det siste også, noe jeg ikke er vant til. Fikk en tlf fra en lege som spurte om jeg kunne dekke opp til en tapping ute på det dedikerte rommet. "Eh, jeg har aldri gjort det før," sa jeg. "Vel, da har du ca. en halvtime til å prøve deg," svarte han. Jeg fikk heldigvis med meg en kollega og sjefen til å hjelpe meg. Også kom selvfølgelig denne overlegen som jeg har jobbet så mye med i sommer, spesielt i det siste. "Du er jo alltid her," sa han. Nei, nå skal det være godt med ferie. Da jeg gikk fra jobb, så jeg selvfølgelig en mail fra min fremtidige skole om hva som skal gjøres før skolestart og annen informasjon. Det var en liten wake-up call. Har liksom ikke hatt tid til å tenke på noe annet enn jobb, så jeg har kunnet "glemme" det faktum at jeg starter på skole. Jeg kommer antakeligvis til å ignorere det i en liten stund til mens jeg har ferie, for det orker jeg ikke å tenke på helt nå. Jeg måtte dra hjemom før jeg dro til senteret, hvor Kiwi og Marble allerede satt. Kiwi hadde kommet fra nattevakt, Marble og jeg fra dagvakter. Kiwi hadde satt seg først og spist, også spiste Marble ferdig sin egen mat i det jeg kom. Og da bestilte jeg mat. Mon tro om servitørene tenkte det var merkelig. Jentene løp rundt og lette etter ting til dagens forlovelsesfest, mens jeg stortsett fulgte etter. Det ble sent, og senteret skulle straks stenge, så jeg gikk for å hente en pakke. Den var selvfølgelig mye større enn jeg hadde forestilt meg, så jeg sendte en melding til Marble som stod i et prøverom da-- "jeg er nødt til å gå hjem". Armene mine var gele da jeg kom hjem, for å si det sånn. Lynx og co reiste i går, men jeg så de sist på torsdagskvelden da vi satt i sofaen og så på Boss med Melissa McCartney. Vi bestemte oss for å kjøpe sushi sånn sent på kvelden, og jeg ønsket meg mango-is av Grepper. Det var egentlig ganske koselig. Må ærlig innrømme at det er deilig å ha de ute av huset nå, for det ble veldig mye rot. Og nå har jeg endelig fått tilbake min egen seng, så jeg er veldig glad. Jeg ser Lynx og co. om to uker, for min niese skal døpes, og jeg skal være fadder. Jeg har en ganske travel tidsplan de neste to ukene, og i morgen sitter jeg vel på et fly i denne tiden. Jeg er nødt til å pakke nå, for i kveld skal det handle om Sugar som har forlovelsesfest. Det er første gang jeg deltar i noe slikt, så jeg er ganske spent. Det er bare dumt at det regner såpass-- da blir det kanskje kjole og støvler. Nå er jeg nødt til å starte alt jeg har på dagens liste, ellers blir det stressende. 

God knows where I've been, your eyes are staring at my sins

Du er tjuefire liksom, og han som mest sannsynligvis dør snart sier til deg at du har utgjort en viktig del av denne delen i livet hans. Jeg fikk ikke formulert meg ordentlig, og ikke han heller-- men etter flere klemmer, så var det ikke så viktig heller. Jeg tror vi begge visste hva enhver betydde for hverandre. Jeg møter mange mennesker i jobben min, og enkelte mennesker setter spor etter seg. Jeg vet ikke om denne karen vil være en som setter spor, men akkurat nå sitter det veldig. Det er en ganske stor ære å få være en del av livets slutt. Dette var litt annerledes, det var å være en støtte, en lytter når det så mørkest ut. Jeg har gitt klemmer, tørket tårer og spøkt. Det har egentlig vært en ganske travel jobbhelg. Hadde faktisk legen hos meg frem til nesten lunsj i går, og han hadde kun vært hos meg. Og det er uvanlig når det er helg. Det føltes ut som om å ha en vanlig vakt i en hverdag, bare at vi er mindre bemannet, så arbeidstyngden blir større. Måtte faktisk assistere ved suturering, noe jeg ikke har gjort på to år, ikke for å nevne at vi ikke har suturutstyr på avdelingen. Vi er tross alt en medisinsk sengepost. Det var en uplanlagt greie, så jeg ble stående inne på rom og presse kompress mot åpningen for å unngå ny pneumothorax, mens kirurgen dro for å hente sutursett. Takk for assistanse, sa han, og jeg tenkte "vel, du kunne ikke akkurat gjort det alene, så jeg måtte jo assistere". Men ja, det er jo fint å bli takket også da. Til tross for travle vakter, har jeg hatt gode kolleger rundt meg, også leger som jeg kjenner godt-- og det gjør ting mye bedre. Kom hjem etter jobb i går, egentlig ganske utslitt og svett, til at Lynx og co hadde kommet. Satte meg ned ved middagsbordet, hvor alle satt, også spiste jeg wonton suppe. Så det var en opptur. I og med at jeg gikk overtid på fredagen, og at jeg sover i en seng jeg ikke er vant til (og fordi jeg hadde maaaaange tanker etter vakten min) så ble det veldig minimalt med søvn på meg. Jeg har sovet noe bedre i natt, men jeg får ikke helt til å gjenskape sovehjertet mitt. Jeg får visst sengen min tilbake på fredagen, så det gleder jeg meg til. Jeg har veldig lyst å prate om en artist jeg oppdaget i går? Dagen før? Klikket meg inn på en sånn akustisk session på Youtube, også endte jeg opp med å høre på Unstable av Zak Abel. Starten var litt sånn, okei, skal jeg se videre-- også begynte refrenget, og han begynner å danse litt. Og da lastet jeg ned sangen momentant. Det blir absolutt en av årets sommersanger i min personlige spilleliste. Nå er Lynx og co borte og besøker broderen, og kjenner det er deilig med ro i huset. 

lover, where do you live

Logikken i meg nektet meg å kjøpe en gul jakke i dag. Valgte å gå for den i blå i stedet, da den vil gå med alle klærne mine. Jeg er faktisk litt lei meg for at jeg ikke gikk for den gule, men jeg klarer ikke helt å få meg til å kjøpe ting jeg vet jeg ikke får anvendt. I stedet gikk jeg på Rituals, hvor jeg fikk en håndmassasje. Det var veldig uforventet, men en svært behagelig opplevelse. Duftene og opplevelsen minnet meg om å være tilbake i Asia. Skulle egentlig bare en kjapp tur innom storsenteret for å kjøpe et par nødvendigheter. I stedet ble det litt shopping på meg. For tiden har jeg veldig lyst på et par rosa jeans, men jeg finner den ikke i min størrelse. Det er ganske irriterende, og tror at av den grunn har jeg lyst til å kjøpe masse annet som jeg ikke trenger. I dag kjøpte jeg sko, dog en kan si at jeg faktisk hadde behov for noen sommersko. Morgenen ble brukt til å rydde, for søsteren og co. kommer visst i morgen. Og da har jeg kveldsvakt, og det er no way at jeg gidder å bruke tiden min før en kveldsvakt på å rydde. Jeg blir kastet ut av rommet mitt mens gjengen er her. De er tross alt fem mennesker (i varierende størrelser, da). Må innrømme at det er litt deilig å jobbe mens kidsa er her. Da har jeg i hvertfall litt fri fra kidsa, slipper å være omringet 24/7. Men jeg har det også noe travelt neste uke med tanke på forlovelsesfest og avreise til Stockholm. Men hva er vel livet uten litt kaos i ny og ne? Duppet litt av i solen i dag, måtte utnytte finværet. Spesielt fordi det er meldt regn på min neste fridag. Det går vel greit, skal jo forhåpentligvis komme meg til syden om ca. to uker, og der tror jeg og håper jeg på bedre vær. Hvem vet, kanskje jeg faktisk finner meg tid til å dra til varmere strøk senere på året også. (Nå ser jeg for meg fremtidige meg med masse eksamenslesing som ser tilbake på den optimistiske jeg, og tenker "er du dust"). Jeg hadde en fin kveldsvakt i går, også har jeg jo sovet så godt den siste uken. I tillegg har jeg hatt en ganske fin og avslappende dag i dag-- det gjør mye for kroppen. I morgen venter en ny kveldsvakt, og starten på jobbhelgen min. Mistenker at den blir ganske travel, men vi får se. Jeg har sju vakter igjen, før jeg har feriiiiiiiiiiiii. Synes det er fortjent når ikke bare kollegene mine spør meg om jeg ikke skal ha fri snart, men også pasientene. Haha. Nå skal jeg straks sove i min egen seng for siste gang på en stund. Det skal jeg nyte. 

come shed your light, it makes me shine

Jeg la meg faktisk halv ti på søndagen, og det var jammen meg lurt, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle ha overlevd mandagen dersom jeg ikke hadde fått sovet såpass lenge. Det er safe to say at mandag var ganske dritt. Det ene tunet var veldig tungt, som gjorde at kollegaen som gikk mellom to tun forble på det tunet hele dagen. På mitt tun hadde jeg en annen kollega, men hun hadde en arm som ikke fungerte. Det er faktisk tre personer som har gått rundt med kompresjonsbind og hovne armer nå, og to av de er sykemeldte. Det sier kanskje litt om tyngden. Uansett, så ble jeg hovedsakelig alene i alt det fysiske. Og da hadde vi selvfølgelig en dårlig pasient som ikke ble bedre av noen av tiltakene vi utførte. Jeg stod på pasientrommet i forkant av at kaoset startet, og jeg kjente en sånn magefølelse "pasienten er ikke bra". Vi styrte på, og jeg visste allerede etter andre tiltak, at pasienten skulle videre til en overvåkningspost. Men vi gikk igjennom flere tiltak, og jeg ble opptatt på det rommet i to og en halv time. Da har du liksom startet dagen med masse stress, og jeg kjente det tok lang tid før jeg fikk roet ned kroppen. På mandager er det som regel alltids masse å gjøre, mange nye tiltak som iverksettes, og masse av dette ble opp til meg. Det gjorde at jeg var helt utslitt på slutten av dagen. Det er sånn utmattelse hvor man bare griner-- altså, du vet når tårene bare renner uten at det kjennes ut som om kroppen utfører det? Jeg grein faktisk ikke, kom meg over kneiken, la meg flatt i sengen. Også la jeg meg tidlig igjen. Bare for å våkne opp i halv tre tiden, da. For da fikk jeg plutselig panikk over at jeg hadde glemt å be legen fylle ut biopsi-skjema-- ble liggende og tenke på det lenge. Vurderte faktisk om jeg skulle ringe nattevakta, og det første jeg gjorde da jeg kom på jobb, var å sjekke om kveldslegen hadde fylt det ut. Kjenner at det faktisk er nødvendig med fri pronto. Heldigvis har jeg kun åtte vakter igjen før det skal skje. I dag var det greiere på jobb, flere av de tyngre pasientene ble skrevet ut i går, og vi hadde ingen med skadde armer på jobb. Ting var under kontroll, og det er deilig. Glemte hvilken dag det var da, og kollegaen min sier "ses i morgen da". Jeg sier nei, "ses på fredag?". Jeg jobber selvfølgelig i morgen, det er ikke før torsdag jeg har fri. "Har du aldri fri," spør pasienten min. "Nei, aldri," spøker jeg. Men, low-key not a joke. Jeg kjøpte med meg hermetetiske fersken hjem. Også spiste jeg så mye mat da jeg kom hjem, at det å fylle kroppen med fersken etterpå var en dårlig ide. Men du vet når du ikke kjenner metthetsfølelsen før en stund etterpå? Det var det som skjedde i dag. Også måtte jeg ta en nap, for jeg ble akutt trøtt. Skjønner ikke hva Amsterdam har gjort med meg, men sovehjertet har blitt mye bedre. Den korte nap'en skulle vare i en halvtime, men måtte doble tiden fordi jeg knapt klarte å løfte hodet i det alarmen gikk. Jeg har sett på dagens episode av at Billy Maier ser på Skam-- det nærmer seg slutten, og det er overraskende underholdende å se på en reagere på noe du vet skal skje. Ellers har jeg sittet og sett på sånne amerikanske kids prøve forskjellig mat fra ulike land, og det er typ. noe av det søteste jeg har sett. Det er liksom noe spesielt å se verden i øynene til kids, for de har fortsatt den store fantasien og den store fascinasjonen for alt. Alt er liksom helt utrolig. Lynx og co. kommer til helgen, er litt usikker på akkurat når, men det blir da spennende å se om jeg har noe energi til kidsa. 

I can't shake your calm voice saying you found one that makes you feel as strong

I dag morges våknet jeg i mørket. "Åh, yes, jeg kan fortsatt sove i noen timer," tenkte jeg selvfølgelig. Det var ganske overraskende da, at mindre enn et minutt gikk før alarmen min gikk. Nei, det var veldig surt. Fem timer søvn er greit nå og da, men nå som jeg allerede er sliten, så blir det en ekstra påkjenning. Jeg forsøker å se på mine sammenhengene vakter som èn, og det er bare de sammenhengene vaktene jeg må igjennom før en fridag kommer. Og da "visker" fridagen ut forrige uke. Da er det en ny start. Prøver å tenke på hvorfor jeg er så sliten, men det skyldes at jeg jobber mer i år. Dessuten har det blitt veldig tungt i det siste, og jeg blir alltids hjelpende. Jeg er litt bekymret for at jeg skal overjobbe meg såpass at når jeg først får fri, så blir jeg syk. Det skal sies at jeg ikke enda har blitt kvitt den forkjølelsen fra Amsterdam. Nei, en dag om gangen, minutt for minutt. Tror faktisk at jeg bare blir nødt til å legge meg snart, få igjen litt energi. Foruten at jeg er sliten, så har jeg fortsatt ganske fine dager på jobb med fine pasienter. Ene karen sa jeg var suveren, og han var bestemt på å påstå det flere ganger. Og han som sa "der er engelen min," med et smil om munnen til tross for en dyster fremtid. Det gjør godt med slike kommentarer, gjør at det føles verdt det å gi din egen energi til noen andre. Det er alltids en vekker å jobbe med kritiske syke mennesker, og når jeg får stoppet opp, så gir det alltid perspektiv. Jeg ser for meg at jeg sitter på benken oppe på den ene utsiktstoppen i Sandefjord, og Kiwi sier "vi får overblikk". 

I'll spend forever wondering if you knew I was enchanted to meet you

Nå sitter jeg og hører på Fy Faen, for fy faen jeg har kjøpt billett til Niall Horan i Stockholm. Jeg dør halvveis av spenning og glede. Andre halvdelen er av meg selv-- at det går an å bruke så mye penger på en artist liksom. Jeg angrer ikke, og jeg vet jeg ville angret mer på å utebli. Dessuten synes jeg at jeg har for mye penger på kontoen for tiden, så da er det vel greit å bruke noe av det. Blir en endagstur i og med at jeg allerede drar til Stockholm i starten av august, og da må det vel være nok besøk dit. Denne gangen skal jeg riktignok kjøre tog dit, også skal jeg bo i en annen bydel enn jeg har gjort før. Så det blir noe nytt likevel. Gleder meg, kjenner jeg. Til tross for at jeg ikke helt forstår om han kommer til å fremføre nye sanger fra albumet hans. Jeg hadde en forholdsvis rolig kveldsvakt i går, men tok i mot nye pasienter, hvilket automatisk påfører en del jobb. Også hjalp jeg kollegaen min noe, og siden jeg hadde fri i dag, så ventet jeg på henne. Det ble overtid, men jeg kom hjem til won ton suppe, og det er faktisk en av mine favoritt-retter, så jeg var veldig fornøyd. Vi møtte faktisk på min tidligere sykepleierveileder og gamle kollega på vei til jobb. Hun skal gifte seg om ikke så lenge, så hun sa at vi var velkommen til kirken. "Skal ikke du i bryllup i sommer?" spurte hun meg, jeg benektet det "nei, jeg har vært i bryllup i mai, også skal jeg på forlovelsesfest". Måtte faktisk tenke meg om, for det var et øyeblikk jeg var panisk og tenkte at jeg hadde glemt et bryllup! Det frister faktisk å dra i kirken, men må se om jeg er ledig den datoen. Gruer meg litt til at en ny jobbuke for meg starter i morgen, for jeg jobber tre dagvakter på rad, og det synes jeg er tungt. Men, nå er det faktisk to uker igjen, og det klarer jeg. I dag har jeg planer om å spise burger med ekteparet. Jeg har nevnt et burgersted for de flere ganger, og jeg er litt spent på hva de synes. Tror i hvertfall ikke at det blir som de forventer. Etter burger, skal vi på storsenteret og shoppe. Darren skal ha seg nye klær, slik jeg forstod det. Blir artig å ha de i nærområdet mitt. Mulig at jeg legger meg litt ute i solen i dag før jeg skal møte ekteparet, det er jo dumt å ikke nyte det fine været. Får se på vindhastigheten, det er avgjørende. Nå skal jeg i hvertfall spise frokost, for jeg har tross alt vært våken siden før ni for å få tak i billetter. Har egentlig bestemt meg for å ha en god dag. 

you had me hanging on a dream you never believed

Det er helt mørkt på rommet, jeg har glemt å skru på lys der jeg sitter i sengen og stirrer på barnevogner. "Hvorfor har du det så mørkt?" spør Monchita. Det er ikke første gangen hun spør, for jeg kan sitte og stirre på pc'n min i mørket innimellom, før jeg husker at jeg burde skru på lyset. Annet enn barnevogner, så ser det ut som om hele verden er på ferie, også sitter jeg her og er sjalu. Ler litt av meg selv for jeg var jo ute og reiste forrige uke, men det føles allerede så lenge siden. Det føles også ekstra tungt når jeg ikke har mer enn en dag fri om gangen mellom vakter på jobb. Kunne like godt vært på jobb kontinuerlig, liksom. Heldigvis er det straks bare to uker igjen til ferie, og jeg vet av erfaring at tiden går himla fort. I går var himmelen veldig vakker, men det er den egentlig ganske ofte, og det slutter aldri å være vakkert. Det er faktisk unikt hver gang. Nå kom ei venninne av Lynx for å hente det ene hjulet på barnevogna som jeg kjøpte for Lynx forrige uken. Monchita hadde tydeligvis glemt å sende med det ene hjulet. Det er sånn at jeg plutselig bare får melding om at ei skal hente noe hos meg/jeg skal kjøpe noe for Lynx, også er det bare sånn. Nå fikk jeg nettopp en melding av ei kollega "jeg kommer og henter deg kvart over to". Vi skal visst jobbe sammen i kveld. Gode kolleger? Ja, det har jeg. Nå skal jeg slappe av i ei lita stund før jeg blir hentet. Sitter og ser på Billy Maier på Youtube se på Skam-- det er litt som å se på det helt på nytt, også er det jo gøy å se en annen reagere på serien. 

does it ever drive you crazy, just how fast the night changes?

Herregud, du tror ikke at bare en time eller no etter jeg postet forrige innlegg, annonserte Niall at han skulle på turne? Det ble offisielt, og det var som jeg alltid har mistenkt; han har ikke Norge på kartet. Er fortsatt litt irritert for det, også forstår jeg ikke denne Flicker session turneen-- han skal jo ikke gi ut albumet sitt før i Oktober (om han ikke drar en overraskelse da) og det er halvveis igjennom turneen. Betyr dette at han faktisk fremfører sangene sine allerede i slutten av august, eller blir det sånn at det kun er andre halvdel av turneen som får med seg de nye sangene hans? Hva blir det til liksom? Han har håndskrevet et brev til fansen, som han pleier å gjøre, og der skriver han at dette kun er starten. Turneen varer jo hittil bare ut 2017, og han skal antakeligvis fortsette neste år. Men da blir spørsmålet mitt: skal du på en ny turne da, blir det et større publikum? Går jeg glipp av en mer intim konsert med Flicker session turneen? Jeg har bestemt meg for å prøve på billetter i Stockholm, selv om jeg har lite tro på at jeg får tak i noen. Men jeg hadde angret på å ikke forsøke. En annen ting som hendte etter jeg postet forrige innlegg, var at den nye traileren til Teen Wolf sesong 6b ble lagt ut. Jeg så liksom bare på Tumblr at det var nye gifs, som jeg i utgangspunktet trodde var gamle. Det er safe å si at Teen Wolf har rundlurt meg angående hva jeg trodde sesongen skulle handle om. Jeg ble liksom så satt ut av overraskelsene at jeg måtte ha en hel rant til Monchita. Ja, nei nå gleder jeg meg veldig. Nattevaktene mine har faktisk vært greie, men det skyldes vel egentlig humøret mitt i forkant. Jeg kjente at jeg faktisk var ganske optimistisk, og gledet meg faktisk litt i og med at jeg ikke har jobbet netter på mange måneder. Også jobbet jeg med kolleger som jeg kjenner godt og samarbeider godt med-- og det betyr mye. Det var travelt, og jeg hadde som regel en del ting å gjøre bestandig. Satt aldri ned i en full pause, men det var greit likevel. Ting var under kontroll. Natt nummer to var litt vanskeligere, for da hadde jeg selvfølgelig to dårlige på samme tid. Og det var selvfølgelig under morgenrushet i dag. Det gikk seg til tilslutt, men det hadde ikke gått uten kollegaen min som gjorde masse mens jeg ble opptatt hos de dårlige. Nå har jeg sovet et par timer, og jeg er spent på om jeg kommer tilbake i vanlig døgnrytme. Ryggen er blitt noe bedre, fortsatt vond til tider, men ikke i like stor grad. Synes at kroppen er litt merkelig for tiden, synes ikke den oppfører seg helt som normalt. Forhåpentligvis kommer det seg med tiden. I går før jeg skulle dra på nattevakt, hadde jeg planer om å spise en friskis. Jeg tok den ut av fryseren, men det ble så knapt med tid at jeg måtte legge den tilbake. Det var faktisk en ganske vanskelig avgjørelse, men jeg dro den ut av fryseren nå. Er de små tingene i livet som gjelder. Kjenner allerede at jeg er trøtt, så gleder meg til å legge meg. 

through the hours of darkness I follow your name

Nå går det rykter om at Niall skal på turne-- eller, han har jo alltids skulle gjøre det, men det er faktiske konkrete datoer og informasjon. Kan ikke se at Norge er på kartet hans hittil, så jeg sendte en litt sånn pissed off Snap til han som han aldri kommer til å se. Uansett, det blir spennende å se om jeg klarer å kapre billett til hans konsert. Det hadde vært veldig fint å kunne dra på konserten hans i Dublin-- tenk på stemningen! Det er typisk hvis jeg har billett til Harry, men ikke Niall. Det har vært utrolig deilig å få slappe av de siste dagene, det trengte jeg virkelig. Brukte faktisk tid til å rydde i undertøy og badetøy- skuffen. Det er noe beroligende i å organisere, synes jeg. Brukte også timer på å se på barnevogner. Rett og slett gjort ting jeg liker å gjøre disse dagene. Nesen har nesten sluttet å renne, og nå er jeg egentlig over i hoste-fasen, hvilket ikke er så veldig deilig det heller. Du vet når det føles ut som om du skal hoste opp lungen din? Ja. Ryggen er fortsatt merkelig, og til tider så føles det ut som om jeg er sekstifire i stedet for tjuefire. Jeg måtte faktisk ta en nap i går (tror det er en rest fra Amsterdam, hvor vi hadde sovepauser før vi gjorde oss klar for kveldene), og jeg håper egentlig på at det gode sovehjertet kan gjenta seg i dag og i morgen. Det hadde vært deilig å faktisk få sove noe før nattevakt. Jeg er egentlig ganske spent på nettene mine, i og med at jeg ikke har hatt en nattevakt på mange måneder. Forventer kaos, men håper på et kontrollert kaos. Dessuten har jeg kun to netter, og det er faktisk gigantisk forskjell på to netter og tre netter. Førstnevnte er overkommelig, mens sistnevnte føles ut som døden. "Det fine er at vi kun har to netter," fortalte jeg til kollegaen min som aldri har jobbet netter utenom opplæring og praksis. Blir spennende. Vet du, jeg kan ikke huske sist jeg har lest en fan fiction, men jeg åpnet øynene for EVAK fan fiction i dag. Jada, lenge leve Skam. Apropos fandoms-- Teen Wolf er straks tilbake med den siste sesongen, og jeg har hesitert litt med tanke på om jeg i det hele tatt vil se på sesongen. Synes egentlig at 6a var en grei avslutning, og da er det kanskje greit å la leken slutte mens den er god? Jeg kommer antakeligvis til å se på sesongen, det er jo tross alt en serie jeg har fulgt med på i en ganske lang stund nå. Jeg skal bruke mine neste timer på avslapning og forhåpentligvis søvn. Været er på min side, det er overskyet, mørkt og dystert. Perfekt vær når man skal ha nattevakter, så takk værguder. 

lærte kverandre å gi faen, sætte pris på de småe tingan

Det føles egentlig ut som om jeg har hatt bursdag i en uke, for jeg har jo bare fått gjøre masse gøy. Forrige uke feiret jeg med venninnene mine, også ble det denne lille impromptu bursdagsmiddagen på torsdag. Mamma sendte meg bursdagsmelding på fredagen, og jeg kom hjem og sa "jeg har ikke bursdag i dag, vet du". Hun trodde det var den niende på fredagen, og hadde dratt for å kjøpe inn is. Fikk bursdagsgave av Monchita i går. Så ja, en bursdagsuke. Våknet med å hoste, for all slimproduksjon har jo lagt seg i halsen. Aner ikke hvor mange kopper te jeg har drukket, men de er mange. Ryggen verker fortsatt-- trodde jeg hadde sovet feil i Amsterdam, men smerten burde vært borte dersom det var årsaken. Så det er sånn jeg starter mitt tjuefjerde år. Jaja, jeg har egentlig ikke så mange klager, for jeg har jo hatt det så fint. Jeg er heldig som er omringet av så mange flotte mennesker, og for det er jeg evig takknemlig. I går brukte jeg tid på meg selv, leste blader og spiste sjokolade. Jeg gjorde litt yoga i et forsøk på å hjelpe ryggen min, hørte på beroligende musikk. Det var deilig. De siste ukene har vært flotte, jobb har egentlig vært ganske bra til tross for slitsomme vakter. Da jeg og Ale satt med hver våre kopper te på soverommet mitt, sa jeg "jeg er skikkelig fornøyd med livet for tiden", og det tror jeg skyldes at i dette øyeblikket har jeg en indre ro. Jeg har tatt valg som jeg er fornøyd med. I går leste jeg i Kinfolk, og jeg leste et sitat "[...] change, be it personal or political, is never inevitable. It must be fought for". Jeg ble sittende og tenke på det, for jeg har alltids tenkt at personlig endring er et resultat av tid. Men så leste jeg dette sitatet, og jeg innså at å tenke at tid har skylden i endring er å gi all credz til tid. Og det stemmer jo ikke. Jeg har tenkt og tenkt, snudd på stener og sendt brev til Irland i håp om et svar om hva jeg skal gjøre videre i livet. Jeg har tatt faktiske valg i livet som har vært vanskelige, jeg har kjempet for å leve slik jeg ønsker. Så jeg kjente det resonnerte veldig med meg, det sitatet. Jeg gir meg en klapp på skulderen, og det fortjener vel du også. Det er klart at min nåværende indre ro kan endres på utover høsten-- det gjør som regel det, men livet er jo nå. Og akkurat nå er ting bra. Jeg har nitten dager igjen av sommerturnusen, og av de dagene har jeg fire fridager. Heldigvis er jeg straks ferdig, og ferien føles rundt hjørnet. I morgen er det nattevakter, og det blir spennende med tanke på formen min. Sola er på vei ut, og jeg håper å få sitte i solen med is. Jeg skal i hvertfall nyte fridagen min, og bursdagen min. 

Gje mæ nåkka som betyr nå, nåkka æ verkelig har tru på. For æ vil kjenn at æ lev, kjenn at det riv i hjertet

Turen til Amsterdam startet med at vi fikk beskjed om at vi muligens ikke fikk være med på flyet. Kjente jeg ble illsint momentant, og sa relativt høyt "what the fuck?". Norwegian hadde overbooket, og vi stod der med mulighet til å få starten av den relativt korte reisen vår ødelagt. Det er utrolig kjipt med tanke på at vi har sett frem til turen i måneder allerede. Heldigvis (for oss) var det en som ikke rakk flyet sitt, så det ble et åpent sete. Men det var lite fristende å skulle reise alene, mens den andre måtte vente i sju timer til neste fly (hvem vet om man hadde kommet med på det flyet). Damen som stod i skranken sa hun skulle gjøre et forsøk på å få en til å gi opp plassen sin. Ale og jeg satt og mentalt preparerte oss for at reisen ville få et annerledes utgangspunkt. Jeg hadde roet meg ned, innsett at det er lite å gjøre, og unødvendig å bruke energien min på sinne. Sannsynligheten for at noen ville gi opp plassen sin virket ganske minimal. Jeg sa at vi måtte synge på Optimist, for da ville ting gå vår vei. Vi sang ikke, for vi hadde jo egentlig bestemt oss for at vi ikke kom med på flyet. Så du kan jo se for deg overraskelsen i ansiktet vårt da vi så ei kvinne gå ut av flyet. Vi var overlykkelige, og vi takket og klemte kvinnen. Vi kom oss frem til husbåten relativt raskt, og vi la fra oss bagasjen mens de gjorde seg ferdig med vasking. Vi gikk og orienterte oss litt. Kjøpte oss hummus og brød, satte oss på en benk ved vannet og nøt vårt første møte med Amsterdam. Min første tanke som slo meg da jeg så byen, er at alt føles litt lavt. Menneskene er høye, men bygningene er ikke nødvendigvis kjempehøye, også føles det ut som om du nærmest er i samme høyde som vannet. Vi bodde på utkanten av sentrum, så vi fikk sett litt av den mer moderne arkitekturen, og jeg kjente jeg ble overrasket over hvor flinke de har vært med byplanlegging. Første kvelden gikk i utgangspunktet til å slappe litt av, før vi syklet inn til sentrum for å utforske litt. Det ble sauerkraut pølse på oss begge. Etter litt orientering i sentrum, syklet vi hjem for en avslappende kveld med kortspill. Det tok meg tjue minutter før jeg innså at det var et seksuelt motiv på kortstokken. Jeg snappet et bilde av kortet, og fikk faktisk en snap av Thomas som også er (var) på reisefot og hadde kjøpt akkurat samme kortstokk. Vi sov kanskje litt lenger enn vi hadde planlagt, spiste frokost på vårt kjøkken. Det var en ganske fin husbåt må jeg si, og er veldig fornøyd. Ble riktignok aldri helt vant til at det var en sånn liten vugging. Følte meg halvveis full, for det er kanskje en av det mest merkbare tegnene jeg kjenner når jeg har fått i meg alkohol-- at balansen ikke er på topp. Vi brukte andre dag på å vandre rundt i Jordaan. Jeg kjøpte kun to ting i Amsterdam, og det var i Jordaan. En notatblokk fra en butikk som solgte hovedsakelig Nederlandske merker og fair trade. Også en julekule, fordi jeg samler på de. Vi spiste ramensuppe på Wagamamas, og det var utrolig deilig med tanke på at jeg begynte å bli forkjølet. Jeg vet ikke hvorfor jeg enda ikke har lært at jeg ikke kan sove med en vifte som blåser i retning ansiktet mitt uten å bli syk. Etter fjorårets tur, hvor jeg endte opp med å være syk i en måned og relativt miserabel, så burde jeg ha det inneforstått. Men jeg tror bare jeg var utrolig sliten og varm. Det begynner med å få for mye vind i ansiktet, også begynner nesa å renne som en foss. Etter hvert minsker slimproduksjonen, og det som er igjen legger seg som regel i halsen, og jeg får en hoste. Denne hosten varierer med hvor mye ro og avslapning jeg får. Vi brukte kvelden på et utested som var veldig chill. Over veien fant vi et klatrested/bar. Veldig stilig konsept, og Ale ble vel bare mer forelsket i Amsterdam. Vi ble sittende i en ganske lang stund, og tilslutt bestemte vi oss for å sykle videre inn til sentrum. Der satte vi oss på en proppfull restaurant/bar. Snakket med to nederlendere. Jeg spurte om ulike fraser på nederlandsk, og hun fortalte de til oss mens vi forsøkte å gjenta ordene. "Er det noe mer dere lurer på?" spør hun, og jeg spurte om hvordan å si "jeg heter". Også sier hun "ik ben" og jeg fikk et flashback til yngre dager hvor jeg satt og kommuniserte med Runescape vennen min som også var nederlandsk og lærte meg enkelte fraser. Kom liksom plutselig på at ja, jeg har jo et forhold til Nederland. Vi tok omsider turen hjem igjen, etter å få tips til utesteder. Er litt usikker på hvor lurt det er å sykle mens man er brisen. Var i seng rundt klokken to kanskje, også kom dag nummer tre. Den brukte vi på museumbesøk på Rijksmuseum. Jeg gikk kanskje en og en halv etasje før jeg ble utslitt. Det blir litt mye med så mange inntrykk på en gang. Gikk opp en trapp til et sted som het Great Hall. Det var faktisk utrolig vakkert, så jeg ble sittende og høre på musikk mens jeg nøt arkitekturen og vindukunsten. Vi dro omsider for å finne Avocado Show. Kiwi tagget jo meg i en post om denne restauranten bare dager etter at Ale og jeg hadde booket tur til Amsterdam. Hun visste ikke at jeg skulle til Amsterdam, så det var artig. Jeg tenkte og visste egentlig at det var overrated, men det er nå gøy å kunne prøve en avocado-basert restaurant uansett. Vi syklet hjem, slappet av (tok en nap), også gjorde vi oss klare for å gå ut på kvelden. Vi dro tilbake til De Pijp distriktet, hvor vi spiste burgere begge to. Også syklet vi innover mot sentrum for å finne utestedet. Vi var litt tidlig ute, så Ale dro meg med på torturmuseum. Det ble en påminnelse om turen til et torturfengsel i Kambodsja som virkelig gikk inn på meg, så jeg ble vel egentlig ganske trist. Det er naivt å tenke at tortur ikke eksisterer lenger, for det gjør det. Vi dro omsider videre, og havnet på et utested ved det faktiske utestedet vi skulle på. Anbefalingen til karen vi snakket med dagen før var å først spise på et sted rett ved utestedet, deretter gå på baren ved siden av, også på utestedet tilslutt. Vi spise ikke kyllingvinger på stedet, men vi utførte de to neste stegene. På baren drakk jeg øl, og andre runden fikk jeg beskjed av Ale om å bestille drinken som bartenderen er flinkest til å lage. Så da jeg spurte om dette, ble hun helt satt ut. "Åh, vi er ikke en coctailbar, eh... hva skal jeg lage". Hun endte opp med å lage en gin tonic, som var den beste Ale hadde smakt. Så det var egentlig veldig koselig. Ei australsk kvinne som var overalt på utestedet bestemte seg for å hilse på oss, fordi "I feel like I should say hi to everyone". Vi bestemte oss for å gå videre etter vi hadde drukket opp, men først gikk vi på do, og jeg sa "skal vi gå videre til Disco Dolly da?" og Ale så ut som et spørsmålstegn. For hun trodde vi allerede var der. Neida, vi gikk til Disco Dolly, og jeg ble bekymret for aldersgruppen mens vi stod i kø. Vi skjønte at det var et ungt klientell, men gav det et forsøk likevel. Kan virkelig ikke si at det var stedet for meg, og musikken var heller ikke for meg. Men vi drakk opp drinkene våre og bevegde oss ut på dansegulvet med de usikre tenåringene. Noen ganger så må man bare begynne å danse, og da er ting greit likevel. Jeg gikk tilslutt lei av musikken, så vi bestemte oss for å sykle hjem. Vi var i seng omtrent på samme tid som forrige dagen, og jeg satte alarmen på klokken ti. Kroppen våknet litt tidligere, så jeg hoppet i dusjen og begynte å pakke. Planen var å forlate syklene vi hadde blitt så glade i, og å dra til sentralstasjonen og låse bagasjen vår inn der mens vi gikk rundt i sentrum. Vi gikk rundt i De Negen Straatjes, men verken av oss endte opp med å shoppe. Fikk plutselig melding av Volla som sa at hun og Mog allerede var på Oriental City, hvor vi skulle møte de. Så vi gikk dit, og Ale så de før jeg fikk øye på de. Vi bestilte oss en suppe hver (velger alltids wonton fordi det er favoritten min), også en haug med dim sum. Volla fikk oss selvfølgelig til å prøve masse forskjellige ting. Vi hadde spist ferdig, spurt om regningen, også gir Volla meg en liten pose og et kort. Jeg fikk meg en liten ring, som jeg bare blir mer forelsket i. Ale betalte for meg på restauranten, for det var hennes bursdagsgave til meg. Og plutselig så var det som en bursdagsmiddag. Vi sa hadet til Volla og Mog, også dro vi for å kjøpe dessert. Jeg gikk for is mens Ale valgte frozen yoghurt. Skulle finne oss en benk, men ble vandrende i gatene, og plutselig var vi tilbake i Red Light District. Det tok ikke lange tiden før vi begynte å bevege oss mot flyplassen. Jeg var ganske tidlig ute, da Ale skulle på et tidligere fly. Men det gikk veldig fint fordi jeg satt og så på Billy Maier se på Skam-episoder. Det er min favorittunderholdning for tiden. Flyet var dessverre forsinket, noe jeg antar skyldtes tekniske problemer fordi passasjerene på flyet måtte vente i kanskje 45min før de fikk gått av flyet. Problemet med et forsinket fly er at jeg trengte å rekke det siste toget hjem. Flyet kjørte litt raskere for å hente inn litt tid, og det er jo fint. Men så er det jo det at jeg er forkjølet og allerede har økt trykk i hodet. Så det var jo veldig fint at det å kjøre raskere øker trykket ytterligere. Det var som flyturen fra Vietnam til Laos all over igjen. Jeg var imidlertid heldig med at trommehinnen ikke sprakk denne gangen. Men det betyr ikke at du ikke sitter der og har det jævlig vondt uansett. Vi nådde bakken 00.40. Siste toget gikk 00.50, og visste det ble knapt med fly. Men så sier i tillegg kapteinen eller hvem det var, at vi må vente på folk før vi kommer oss av flyet. Så da facepalmet jeg, og jenta ved meg stirret på meg. Måtte vekke pappa, som kom kjørende til flyplassen. Jeg var endelig hjemme klokken to på natta, sovnet kvart på tre kanskje. Også sov jeg i fire timer før jeg skulle på jobb. Det var en litt kjedelig slutt på turen min, men jeg kjenner fortsatt på den intense gleden over livet mitt for tiden. Har hatt det sinnsykt bra den siste tiden, og bare kost meg med fine mennesker. Det føles også litt ut som om jeg har hatt en bursdagsuke, og det er jo veldig koselig. Jeg har brukt dagen på å rydde, fordi at jeg var for sliten i går. Jeg klarte å skifte på sengesett i går da, men det var nok arbeid. Nå fikk jeg sjokolade og Doc' av Monchita, som jeg skal nyte med de fine interiør-bladene jeg fikk at Kiwi. 

I'm a cool girl, ice cold. I roll my eyes at you, boy

Det har vært utrolig koselig å ha Ale i huset, og vi tok oss en kopp te på soverommet mitt da hun ankom huset. Nattbordlyset lagde stemning mens vi snakket om livet, og hva som foregår for tiden. I går hadde jeg en fantastisk bursdagsfeiring, en fantastisk dag generelt. Det startet med å vente på at Ale skulle stå opp. Hun hadde gått av netter, så tenkte hun skulle få sove litt. Min kropp ønsket ikke å sove lenge, tydeligvis. Så det gav meg timer med ventetid, som jeg brukte ute i solen. Det er så lenge siden jeg faktisk har solet meg ordentlig, så dette var veldig deilig. Også må det ha vært den varmeste dagen på lenge? Omsider våknet Ale, og hun fikk i seg litt mat. Hun reiste avgårde til byen for å møte en venn, mens jeg hoppet i dusjen og begynte å gjøre meg klar for kvelden. Hadde på meg shorts for kanskje første gang i år? Kan hvertfall ikke huske å ha på meg i hvertfall. Bena er hvite, mens overkroppen er brun(ere). I tillegg er jeg mer brun forfra enn bakfra, så jeg er en flerdimensjonal person, kan man jo si. Jeg hadde i tillegg bare skuldre, så jeg følte meg litt vel naken, men samtidig var det såpass varmt at jeg nesten ikke kunne ha på mer klær. Møtte først Kiwi, også kom Marble. Vi fant frem til Der Peppern Gror, satte oss ned og kikket på menyen. Ale dukket opp like etter, og vi endte alle opp med å prøve noe nytt. Jeg som alltid spiser saag, fikk ikke det denne gangen, da de var tom. I stedet fikk jeg noe relativt spicy som jeg kjente i hele kroppen. Det gikk heldigvis fint. Jeg hadde en veldig bra opplevelse på restauranten, bare positive inntrykk, og det må jo være suksess. Vi bestemte oss for å gå utover Tjuvholmen, hvor vi kjøpte oss ordentlig is, også satte vi oss på en benk på bryggen. Der ble det gaveåpning, fotoshoot og avslapning. Etter en stund i skyggen, ble vi kalde og gikk for å kjøpe oss te på vei til Pride Park. Ja, det var forresten Pride i går, så hele byen var full av mennesker og god atmosfære. Jeg trodde Sondre Lerche skulle spille, fordi jeg hadde sett det på Instagram. Det var jo typisk da-- når vi speed-drakk teen vår for å komme oss inn, at det bare var elektronisk. Jeg gikk bort til en vakt for å spørre om programmet, og han sa at jeg skulle gå å spørre en kar med headset på. På mine 166cm (i følge passet mitt), så var det ikke akkurat så enkelt å se etter denne mannen i en stor folkemengde. Kiwi tok på seg oppgaven å google det, og da så jeg selvfølgelig at Sondre hadde spilt dagen før. Vi vandret videre, og bestemte oss tilslutt å gå til favoritt utestedet mitt. Der er det som regel betaling ved inngang, men vi var der såpass tidlig, når det bare er en vanlig bar på dagen, så vi slapp å betale. Vi satte oss med drikke ute, også pratet vi. Det kom en gjeng med gutter som satte seg på den andre benken ovenfor oss. Han ene satte seg ved Kiwi og skulle hilse på alle. Jeg har ikke så mye imot å prate med nye mennesker når jeg er ute og sånn, men det er såpass sjeldent at jeg får samlet vennene, og sett enkelte av dem, at jeg egentlig bare ville prate med de. Han fikk riktignok en klem da jeg gikk på do, ettersom jeg måtte forbi han. Tiden gikk antakeligvis veldig fort, for Kiwi og Marble skulle på do, også dra deretter. I mellomtiden tror jeg at Ale og "jeg" pratet med karen. Jentene kom tilbake for å si adjø, og karen dro i blusen min for å "lukte" på "blomstrene" jeg har på blusen. Da tenker jeg at du er ganske desp på kontakt med en person? Nå veit jeg ikke akkurat hva som foregår i hodet på en gutt når de skal prøve å få oppmerksomheten til en annen da. Se f.eks. Isak i Skam når han sier at Emma ligner på Eleven fra Stranger Things. Jentene gikk, og Kiwi sa "ikke gjør noe dumt" tror jeg, antakeligvis med hint til karene som trodde de fikk benken vår. Ale og jeg ble sittende og prate, begge med en øl hver. Karen som hadde sittet på vår benk, hadde flyttet seg til den andre benken ovenfor oss og antakeligvis tatt hintet. Det gikk kanskje en halvtime etter at Marble og Kiwi dro, når det kom to andre karer som spurte "er det ledig plass her?". De stod ved Ale, og jeg hadde ikke sett de før Ale svarte "ja". Se for deg at jeg og Ale sitter i en krok, vendt mot hverandre og prater. Det er som om ingen andre finnes rundt oss, til disse karene kommer og sprekker boblen. Jeg ser omsider opp på de, og lyset skinner bakfra, så ansiktet er ikke så klart. I hodet mitt så tar det nærmest 30 sekunder, mens det i virkeligheten antakeligvis tok 3 sekunder, før jeg kjente igjen karen. Kristoffer, den ene nordmannen jeg og Kiwi møtte på Indochina-turen vår, stod der. Han gjenkjente meg først, hvilket jeg tror var det som trigget at jeg igjenkjente han. "Herregud, så sykt," sa jeg i det jeg reiste meg opp for å gi han en klem. Det har gått såpass lang tid at jeg tror jeg hadde tenkt at jeg aldri kom til å se disse guttene igjen, i og med at vi aldri ble særlig nærme. Og da tar man ikke akkurat initiativ til å møte de. Vi snakket litt, jeg var fortsatt litt i sjokk, også sa han at han skulle gå ned i kjelleren. "Dere kommer ned, dere også eller?" spurte ham, for Espen var visst der også. Vi hadde fortsatt drikke igjen, så vi ble sittende og prate videre, og etterhvert kom det en kar vi begynte å prate med. Det tok ikke lange tiden før vi hadde drukket opp, så vi bestemte oss for å gå ned. Jeg tok meg en gin russian, mens Ale tok seg en whiskey sour. Vi satte oss i utgangspunktet ned først, men så kom det på en sang som vi ville danse til, så da gikk vi ut til dansegulvet. Så dj'en i det jeg skulle gå dit, og det var selvfølelig min favoritt. Jeg tror jeg faktisk vinket til ham, og du skulle trodd han kjente meg igjen. Før jeg visste det, hadde jeg faktisk drukket opp drinken min, så jeg satte fra meg glasset mitt og danset. De beste nettene ute er når jeg får danset til bra musikk, og det er derfor dette er favoritt utestedet mitt, for jeg får alltids danset til bra musikk. Jeg fikk øye på Espen, så jeg gikk bort for å hilse på han. Det var var en sånn genuin glede for å se hverandre igjen, så lenge etter, for sannheten er jo at hele reisegruppen vår var en sammensveiset gjeng som hadde noen av de beste øyeblikkene sammen. Espen satt, og jeg stod omtrent mellom bena hans mens vi ropte i hverandres øre for å høre hverandre. Vi snakket om sommeren, og jeg nevnte jeg skulle til Amsterdam. Han så på meg, med et sånt litt lurt blikk: "jeg visste at du ikke var helt uskyldig". Jeg benektet selvfølgelig, for jeg er jo faktisk ikke skyldig i det han tror om meg, om hva han tror jeg skal i Amsterdam. Både Espen og Kristoffer spurte etter Kiwi, og jeg kjente det var trist at hun ikke var der da. Ale fikk hilst på Espen, også danset vi i en gjeng. Ble ganske sjokkert da jeg så at Espen villig var med på å danse, og jeg ropte "har aldri sett deg danse så mye før". Det ble ganske varmt, så jeg gikk for å ta meg et glass vann og en liten pause. Kom meg omsider tilbake med et glass til Ale også, dog noen kom borti meg slik at jeg sølte en del på meg selv. Yay. Heldigvis var det kun vann. Havnet tilbake sammen med Ale, Alex (en trønder som var med Kristoffer og Espen's vennegjeng) og Espen. Jeg vet ikke helt om det bare var meg i en beruset tilstand, men jeg syntes at Espen så både høyere og buffere ut. Jeg kommenterte dette til han, og han mente han alltids har vært så høy. Vi ble stående og danse en del med armene rundt hverandre. Til tider stod jeg med hodet støttet mot brystet hans, og han med hodet sitt støttet på mitt. Det kan jo virke ganske intimt, kanskje? Joda, på et punkt holdt vi nærmest hender. Så det var kanskje ikke så rart at Ale spurte i etterkant om det hadde foregått noe i mellom oss. Jeg måtte le, for når jeg tenker tilbake til den tiden så hadde jeg og Kiwi allerede avskrevet de under vårt første møte. Det var fordommer mot hvor de kommer ifra, må jeg innrømme. Alle jentene syntes at de var kjekke, og ja, fra et objektivt syn, så er de tre kjekke karer. Men det er ganske annerledes for en jente fra annen nasjonalitet. Da blir liksom nordmenn litt mer spennende. For Kiwi og jeg, så var de bare norske gutter. I tillegg er de to år yngre enn oss, hvilket får meg til å tenke på de som like gamle som Monchita, selv om hun er fire år yngre enn meg. De var liksom bare automatisk avskrevet. Husker veldig godt at en av de presiserte at "vi er bare to år yngre enn dere!". Ja, nei, poenget er at det absolutt ikke var noe imellom meg og Espen. Kiwi kan antakeligvis vitne for dette. Jeg måtte ta meg en annen pause fra dansingen, så jeg gikk og satte meg. Espen kom gående også, sa han måtte gå og møte kompisene sine, og at han ville si hadet i tilfelle vi ikke så hverandre igjen. Så da klemte vi, sa det var koselig å treffe hverandre igjen. Alex kom og satte seg ved meg etterpå, sa at Ale hadde gått for å kjøpe seg øl. Så vi ble sittende og prate litt mens det var tekniske problemer med anlegget. Husker ikke helt hva som fikk oss inn på temaet, men jeg husker jeg ropte at "en dans betyr ingenting". Det er en god samtale som gjelder, sa jeg. Han nikket, "den gode samtalen," sa han. Følte meg litt som en guru, how to get a girl liksom. Ale kom tilbake, og anlegget begynte å fungere igjen, så vi danset videre. Jeg hadde ikke vært ute i den friske luften siden før vi gikk ned til dansegulvet, så tilslutt måtte jeg gå og ta meg en pause. Ale og Alex ble med, og vi ble stående og prate. Eller de ble stående og prate mens jeg drakk vann og slappet av. Alex gikk omsider, da vennegjengen hadde dratt, og jeg og Ale gikk inn igjen for en siste svingom. Jeg spurte selvfølgelig etter Locked Out of Heaven av Bruno Mars, men vi rakk ikke å bli for å høre sangen før vi måtte reise. Men det var mange gode old school sanger, som vanlig, og hele dansegulvet sang med teksten. Vi sang Miley Cyrus i ansiktene på hverandre. Party In the USA vil alltids ha en spesiell betydning for meg. Vi danset med en kar som kunne omtrent hele Backstreet Boys sangen, og jeg ropte til han at han tilhørte et boyband. Det var dessverre tide for å gå da Cool Girl av Tove Lo begynte å spille. Han ene karen tok hånden min, og spurte hvorfor vi skulle gå så tidlig. Klokken var kvart på tre, et kvarter før utestedet stengte. Spurte om Snapchatten min, og jeg ristet på hodet. "Du finner deg nok en annen," ropte jeg i øret hans, og vinket hadet. I ettertanke så er det kanskje ikke så enkelt for en kar å finne seg en annen med 15min i gode. Åh vel, jeg og Ale tok bussen hjem. Og jeg var ikke i seng før 4.30. Som sagt hadde jeg en fantastisk dag i går, og jeg er så glad for det hele. Er så glad for vennene mine som lyser opp livet, er så glad for at de fleste tingene i livet går deres vei, og jeg er så forelsket i livet.