August føles alltids som en ny start, uavhengig av skolestart. Det skal sies at det føles enda mer merkbart med skolestart, men det er liksom slutten på sommerferien (for de fleste) og høsten begynner å innta. Det er liksom en tid for å reflektere om du har nådd noen av målene for året, om du kanskje er nødt til å endre på litt ting i livet, om du skal prøve noe nytt. I fjor på dette tidspunktet hadde jeg egentlig ingen anelse om hvor livet skulle gå videre. Følte meg litt rådvill uten noen sti i sikte. Begynte sakte å tenke på å starte på skole igjen, men den avgjørelsen ble ikke tatt før på nyåret. Husker ikke hvor jeg leste det og hvordan det gikk, men det var noe som at å vokse opp er å innse at voksne egentlig ikke har noe peiling. Jeg fortalte dette til Mog, da vi satt og pratet om livet, og han nikket og lo. Det er tross alt sannheten, ingen vet egentlig hva de driver på med. Alle holder på med sin egen reise i livet, alle gjør feil. Alle er rådville innimellom, usikre. Husker veldig godt samtalen min med Jacko da han kjørte meg for å rekke flybussen, og vi snakket om livet. Han sa at han fortsatt egentlig ikke vet hva han vil gjøre i livet, og han nærmer seg førti. Livet vil alltids gå sin gang, men jeg er opptatt av å leve. Forrige uke begynte jeg å skrive i denne notatblokken som jeg fikk til bursdagen av Kiwi. Jeg bestemt meg for å forsøke å skrive mål for hver uke. Det er også et sted for små refleksjoner, små tegninger, og to-do lister. Det er en måte for meg å organisere livet litt, for det har jeg hatt behov for i det siste. Hodet har vært proppet fullt med tanker. Nå starter jeg også straks i en ny periode av livet hvor jeg er nødt til å være obs på tidsfrister, så da er det spesielt greit å være organisert. Jeg er ferdig med den uoffisielle første skoledagen. Sommerfuglene nærmest ristet i magen på veien dit, også var det å finne skolen da. Det var heldigvis ganske merkbart at alle som gikk av det bestemte busstoppet skulle på skolen, så jeg bare fulgte etter. Det var komisk nok en haug av disse folkene som faktisk skal gå samme master som meg, og de to første jeg begynte å snakke med var også sykepleiere. Det er tross alt en tverrfaglig master, så jeg har vært spent på yrkesgruppene jeg ville møte. Vi ble invitert på vafler og kaffe, en liten slags uoffisiell samling for klassen. Det var veldig hyggelig, og jeg fikk hilst på omtrent alle. Jeg ble egentlig positivt overrasket over følelsen jeg fikk angående hele studiet. Vi fikk faktisk beskjed om å allerede begynne å tenke på masteroppgaven, også har jeg allerede eksamen om en måned. Har brukt de siste timene på å ordne timeplan, printe ut pensumlister og programplan. Har rett og slett satt meg litt inn i dette jeg skal begi meg ut på. Nå kjenner jeg at jeg er nødt til å avslutte, for hodet er ganske fult allerede. Det er ganske overveldende, og det er en merkelig tanke at jeg faktisk er student igjen. Samtidig så kjenner jeg at jeg gleder meg til å lære om emnet, fordi jeg er såpass interessert i det. Tenk så gøy å gjøre noe du faktisk er interessert i, tenker jeg. Nå får jeg se da, om det blir som jeg tror, eller om det blir helt annerledes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar