looking outside of me, I see this world is unravelling

Jeg er trøtt, og jeg minnes om den gangen Kiwi sa jeg skulle begynne å prioritere søvn. Kom riktignok litt sent hjem i går, etter å ha hentet blåbærgele og sett på The Voice hos ekteparet. Jeg og min belieber friend satt på en benk utenfor House of Oslo og pratet mens vi inhalerte røyklukt fra røykerne. Jeg hadde vært på (gamle)skolen og lest pensum, og deretter dratt en tur for å se på jeans og kjole til bryllupet til Sugar. Jada, jeg er der allerede. Fant meg jeans som ikke er helt perfekte, hvilket irriterer meg noe. Prinsippet mitt er at jeg ikke skal kjøpe noe dersom jeg har tvil angående produktet, spesielt klær. Men så har jeg sett etter jeans i en bestemt farge, en bestemt modell i flere måneder, og ingen har vært perfekte. Jeansene jeg kjøpte var det nærmeste jeg kom til begrepet "perfekt". Jeg prøvde også en kjole jeg forelsket meg i, mens ekteparet syntes den var vel "bestemor". Jeg forsøkte å argumentere for at naboene mine er av den eldre bande, og derfor var det logisk at jeg ble inspirert av de. Nei, den var uansett ikke passende for et bryllup, så jeg må nok lete videre. Jeg sov i seks timer i natt, hvilket hadde vært greit i forkant av en vakt på jobb, for når jeg kommer hjem, så kan jeg liksom bare ligge og være "dø". Men når du er på skolebenken, så er det et evig ansvar for skolegangen som henger over deg. Jeg skal lese litt pensum nå i kveld, i håp om at jeg er ekstremt effektiv. I utgangspunktet bør jeg jo lese igjennom to bøker per uke, og litt mer. Da er det fint at jeg har tatt på meg litt jobb denne uken også. Jeg får gjøre mitt beste, det er vel det eneste jeg kan håpe på. Har lest ganske mye om global helse i pensumboka jeg leser i nå, og det er en tankevekker og en påminnelse om hvor heldig jeg faktisk er for å leve i et land med utbredt velferdstjenester. Ikke for å nevne tilgang til naturressurser som rent vann. Èn av fem mangler tilgang til rent vann. For meg som slurker vann omtrent kontinuerlig, så virker dette så uhørt om. Men det er jo slik at det er et privilegium å kunne se den andre veien, ignorere de problemene som ikke direkte rammer deg. Det er sånne ting jeg får veldig vondt i hjertet av å tenke på, alle de menneskene som havner på bunnen i samfunnet, i verden. Den industrialiserte delen av verden har hovedskylden i forurensningen og økningen av drivhusgass, men hvem rammes hardest? Jo, de aller vanskeligstilte som allerede sliter med mangel på naturressurser, som sulter. Jeg husker veldig godt mitt første møte med Kambodsja og den fattigdommen jeg så der, det er hjerteskjærende. Naturkatastrofene herjer såpass mye for tiden, at man omtrent ikke blir sjokkert lenger. Det er det nye "normale". Ja, så jeg har dager hvor jeg er trist og forbannet på vegne av de vanskeligstilte menneskene i verden. Og noen ganger blir litt av løsningen for meg å donere penger. Minsker litt på den skyldfølelsen jeg får for å være privilegert, men så må man jo også innse at en ikke kan redde verden. Du kan gjøre litt; tenke bærekraftig i henhold til de neste generasjonene, bidra til en bedre folkehelse, være informert, og kanskje gi noen bidrag selv. Det er ting jeg repeterer ovenfor meg selv når jeg har lest for mange triste nyheter, eller triste fakta. Du kan ikke redde alle.