Jeg har vært ganske frustrert i omtrent hele dag. Å jobbe med prosjektbeskrivelsen er en langt mer sakte prosess enn eksamenen. Det har kanskje noe med at jeg hadde uker med undervisning og tid satt av for emnet jeg har eksamen i. Mens prosjektbeskrivelsen har det ikke vært noe tid avsatt til, så jeg sitter med sju bøker som jeg prøver å "lese" ved å bla meg igjennom. Videre er prosjektbeskrivelse noe jeg har gjort èn gang før, mens hjemmeeksamener har jeg hatt langt flere ganger. Så, ja, det er ganske mange faktorer som gjør at prosjektbeskrivelsen er mer utfordrende. Jeg har sett på tilbakemeldingen jeg fikk, som jeg syntes var en veldig god tilbakemelding. Nå kom jeg på at jeg burde ha skrevet hvorfor den var god, men det får jeg huske til neste gang jeg får tilbakemelding. Fra jeg begynte å jobbe, så har jeg egentlig kun jobbet med det avsnittet jeg fikk tilbakemelding på. Og det skyldes all denne lesingen jeg har gjort i ulike bøker og i en rapport. Det er liksom litt vanskelig å finne nøkkelsetninger, når du egentlig ikke har oversikt over litteraturen. Jeg må innrømme at jeg er frustrert over progresjonen, for jeg skulle helst vært ferdig med to avsnitt i dag. Men jeg har i det minste blitt ferdig med ett avsnitt, og jeg har egentlig planlagt innholdet i det første avsnittet. Og med avsnitt så mener jeg at vi har fått utlevert en liste over hva prosjektskissen skal inneholde. Og ut fra de punktene, har jeg satt av et avsnitt til hver. Med litt ulikt antall ord i tråd med hvor viktig punktet er. I utgangspunktet har jeg skrevet et langt første avsnitt, men jeg husker godt at jeg tenkte at jeg absolutt burde endre på det. Så arbeidet med det avsnittet går vel mest ut på å redigere. Jeg tror at jeg bare må innse at jeg må ta et avsnitt per dag. En annen faktor som har gjort meg litt frustrert i dag, er at jeg ikke har fått sms angående fremkalling av bilder. Jeg leverte engangskameraet mitt for en måned siden, og da sa jeg at det ikke var hastverk. Men det har aldri tatt såpass lang tid, så jeg er egentlig overbevist om at de har mistet engangskameraet mitt. Jeg er bare nødt til å ringe de og høre, men siden jeg har litt angst for telefonsamtaler (JA, seriøst), så har jeg latt være. Og jeg har tenkt på dette hver dag siden jeg skrev ned at jeg måtte ringe i mine ukentlige mål på søndagen. Jeg kan jo antakeligvis sette meg ned og analysere meg selv og coache meg selv, men jeg orker faktisk ikke. For omtrent en time siden, gikk jeg ute i varmen i kanskje ett minutt for å hente posten fra postkassa. Og det var såpass varmt at da jeg omsider kom meg inn, så måtte jeg bare sette meg ned halvnaken for å kjøle ned. Naboen har hatt på vannspreder i dag, for at kidsa skal få kjøle seg ned. Dette er ny-naboen (de har vært her i omtrent to år altså, men de kategoriseres fortsatt som "nye") som omtrent deler tomt med to andre hus, og alle har minimum to unger. Eller tja, ny-naboen skal straks ha nummer to. Men dette betyr at det er mye skriking, hyling, og naturligvis gråt. Jeg kunne vel ha lukket vinduet, men da hadde jeg også overkokt. Uansett, jeg fikk nemlig en melding om en pakke som nylig hadde blitt levert, ellers hadde jeg antakeligvis ikke forlatt huset i dag. Jeg fikk et brev med en påminnelse om å utføre en livmorhalsprøve fordi jeg fyller tjuefem i år! Mon tro når jeg skal finne tid til det. Og pakken som var utgangspunktet for at jeg gadd å gå ut, inneholdt kjolen som jeg antakeligvis skal ha på i bryllupet til Sugar. Om jeg husker riktig, sa hun at vi kan pynte oss så mye vi vil, fordi vi antakeligvis kommer til å være underpyntet uansett. Jeg har jo egentlig en drøm om å dukke opp i et bryllup og kjøre skikkelig ekstra stil, med en sånn hatt som de har på i britiske bryllup. Det blir nok ikke noe hatt på meg i år, men det blir en sprekere farge enn jeg vanligvis hadde valgt. Jeg er ganske sikker på at jeg verken har eller har hatt denne fargen i garderoben min hittil, men den var veldig velkommen. Den lettelsen når du innser at plagget du har bestilt på nettet faktisk passer, den er deilig altså. Det er mye fine formelle drakter på markedet, men jeg synes det er mye som er klassisk. Og som regel er det jo det jeg ville ha valgt. Men når du har en unnskyldning til å være litt vågal, så synes jeg man skal bruke den. Dessverre er det hovedsakelig fargen på kjolen som er noe vågal, fremfor selve kjolen. Nå gjenstår bare tilbehøret, og jeg håper på at jeg kan finne noe som gjør at jeg føler meg litt
ekstra. Det som er spesielt, er at all den frustrasjonen jeg har kjent på i dag omtrent forsvant i det jeg tok på meg kjolen. Tenk at det skal så lite til. Nå er det kun seks uker igjen til bryllup, og det gleder jeg meg til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar