I det siste har jeg vært i et humør hvor alt virker så vanskelig. Eksamenen kommer til å gå dårlig, prosjektbeskrivelsen blir ikke godkjent, sommerjobben kommer til å bli uhyrlig slitsom. Og alt jeg gjør blir ikke bra nok. Jeg har lest litt de siste dagene, men jeg har ikke skrevet notater til, noe jeg vet er det beste for at jeg skal huske og forstå. Så det føles liksom ut som om den lesingen var bortkastet. I går lå jeg og ønsket meg donuts og potetgull mens jeg ignorerte pensumboka for en film. Føler meg sliten, uten at jeg har gjort noe slitsomt de siste dagene. Nasjonaldagen nærmer seg, og jeg tror at jeg må bli sittende og jobbe med eksamenen min for å rekke alt. Det er liksom bare negative tanker, og det hjelper lite med motivasjonen. Men i slike situasjoner, så har jeg tendens til å komme forbi noe; en video, et dikt, et sitat, en blomst, skyene på himmelen, en sang, også lignende. Denne gangen var det både et sitat i går kveld, og en video i dag på morgenen. De resonnerte begge med meg, og gav meg håp og mer tro på at ting skal gå. Og at ting ikke alltid trenger å gå. Her er det fine sitatet jeg fant: "There is almost nothing in nature that blooms all year long, so do not expect yourself to do so". Det var liksom en så utrolig banebrytende tanke for meg, at det egentlig ikke er naturlig å skulle være på topp hele tiden. Men når jeg tenker på det, så er det jo egentlig ikke så merkelig. Også har jeg tenkt på det med at jeg føler meg sliten uten å tilsynelatende gjort noe slitsomt de siste dagene. Hvorfor er vi så dårlige på å anerkjenne ting ovenfor oss selv? Når du har gjort en haug med ting, men så sier du: "neida, jeg er jo egentlig ikke så sliten". Når du har jobbet mye med et prosjekt, men så sier du: "jeg har jo egentlig ikke jobbet så mye med det da". Er det ikke rart? I en sånn situasjon sammenligner jeg meg med andre, og da blir det liksom en liten bagatell, selv om det egentlig var stort for meg. Det er som når man prøver å tenke bort egne problemer, fordi at andre tilsynelatende har større problemer. Hva handler det om? Er det fordi vi skal være så nøytrale som mulig, er det fordi vi skal oppta så lite plass som mulig, er det fordi vi anser det som skryt å faktisk si at ja, man har faktisk arbeidet? Du kan sitte og høre på en annen person fortelle om akkurat det samme, og tenke at de har en legitim unnskyldning. Men når det er din egen situasjon, så er det plutselig ikke en legitim unnskyldning lenger. Det å være snillere mot seg selv er en konstant jobb, for det går konstant i glemmeboka. Det er ikke slik at den videoen og det sitatet gjør at jeg plutselig tror at eksamen går bra, at prosjektskissen blir godkjent, og at sommerjobben ikke blir slitsom. Men det har styrket troen på meg selv som person, også fordi at det er godt å kjenne at det er lov til å feile også. I morgen blir min første ordentlige søndag på fire uker. De siste ukene har jeg vært borte på søndagene mine, og da har rengjøringen blitt pushet til mandag eller tirsdag. Men da er hverdagen begynt igjen, og jeg har ikke tatt meg pausedag. Så det blir gledelig å ha en ordentlig søndag i morgen. I dag skal jeg lese pensum og skrive notater, også blir det Eurovision i kveld. Skulle bare hatt en pose potetgull, så hadde alt vært perfekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar